Norsk americana blir bare bedre og bedre
Americana kan være så mangt, og mange kjente norske – og for den saks skyld internasjonale – utøvere innen denne mangesidige samlebetegnelsen strekker begrepet til dels svært langt, om de da ikke praktisk talt forlater det slik Malin Pettersen er i ferd med å gjøre på sin kommende plate Trouble Finding Words der hun beveger seg i oppsiktsvekkende retninger. Men så har du noen som ikke tuller med formatet i det hele tatt, og hvor kult det enn er at Malin og andre dyktige folk sprenger grensene, så er det helt ærlig ganske deilig med dem som ikke gjør det også. Her skal vi se nærmere på to helt ferske norske americanautgivelser som må sies å ha den rotekte countrymusikken som ledestjerne, hele veien frem til ferdig resultat. Selv om Ole Kirkeng albumdebuterer er han Spellemannprisvinner fra 2021 på bakgrunn av EPen Rocking Chair (4 låter, 16 minutter, kjør debatt), mens Sweetheart også vant Spellemann, det for et helt album, deres selvtitulerte debut fra 2020, som i bunn og grunn synes som en mer «rettferdig» avgjørelse.
Siden debutplaten er Sweetheart redusert fra trio til duo og består nå av låtskriver, vokalist og gitarist John-Arne Ø. Gundersen og pianist og vokalist Anne Mette Hårdnes (heretter kalt Mette) som også er kjent fra Lady Friend. Stort sett klarer det seg med to stillfarne musikere når Sweethearts enda mer stillfarne sanger skal fremføres, men at de var tre forrige gang betyr ikke at de var særlig bråkete da heller. Sweethearts musikk er lyden av de sene nattetimer da du likevel ikke skal bruke utestemme, og med finstemt sans for en musikalsk less is more-estetikk går de ti sangene som utgjør oppfølgerplaten I Will Love You When The Morning Comes svært stille i dørene. Her og der høres lyden av få, velvalgte gjestemusikere; Fats Kaplin på banjo, fele, pedal steel og dobro, Freddy Holm på strykere, Nils Petter Molvær på trompet og produsent Kai Andersen på forsiktig elektrisk gitar.
Jeg kan vanskelig påstå at I Will Love You When The Morning Comes viser særlig til utvikling hos Sweetheart. Oppskriften er den samme, med triste sanger spilt med varsomhet og ferdig med det, men så har det seg slik at John-Arne er en låtskriver av betydelig format. Hvor små og unnselige sangene hans enn kan virke, er de eksepsjonelt velkomponerte. De er mollstemte, enkelt oppbygd, men med en nærmest misunnelsesverdig melodiøsitet ved seg. Arrangementene er som man vil forstå svært minimalistiske, og i likhet med disse er tekstene skåret inn til beinet. Ikke alle er like triste, men mange av dem bærer i seg en dobbeltbunn eller tvetydighet som lar lytteren undres over nøyaktig hvor dypt elendigheten i hver enkelt sang stikker.
Sanger som «Darkest Days» og «Like Shadows In The Night» bærer en melankoli i seg av samme slag som Atle Bystrøms komposisjoner for Midnight Choir, og om John-Arne ikke er en vokalist av Paal Flaatas format er han likevel en frontmann som vet hvordan han skal bruke stemmen. Han formidler de små dramaene han skriver med sårbarhet og empati, godt hjulpet av Mettes velplasserte harmonivokal. Når han i sistnevnte sang varsomt parafraserer Taylor Swifts «Out Of The Woods» med spørsmålet «are we out of it now, are we in the clear together», ligger det en tvil og usikkerhet der som virker hundre prosent troverdig. Mitt inntrykk er at John-Arnes liv er godt, men uten å ville analysere ham mot bedre vitende, kan man også få seg til å tro at han engster seg for at det er på lånt tid. Det, eller at han bare er fryktelig god til å ta bolig i sangene sine.
Et eksempel på hans mulig fatalistiske tilbøyeligheter er «We’re Not Going There Yet», min favorittsang på platen. Dette er en duett mellom ham og Mettes karakterer, der de i versene synger annenhver linje:
Han: «I’m going to let you down»
Hun: «I’m going to let you down too»
Han: «I’m going to fall apart»
Hun: «I’m going to break your heart in two»
Så viser det seg i refrenget at de nettopp har møttes. Det er bare det at de begge vet at om de fortsetter så vil de komme til å såre hverandre, de vil hate hverandre, de vil gå fra hverandre. Det er en snedig komponert og utført sang som tar hverdagsdramaet videre inn i noe nesten teatralsk, og som viser at man med små musikalske hjelpemidler som litt dobro og forsiktige gitareffekter kan gjøre en liten historie til noe stort. «World War 3» har en lignende tematikk og noe av den samme sansen for det dyptloddende kammerspill. Den har vært spilt inn tidligere som «nye» Sweethearts aller første single hvis jeg ikke husker feil, men den versjonen er nå fjernet fra strømmetjenestene.
Historien om Sweetheart strekker seg nemlig langt tilbake i tid, og denne nye platen må ses i lys av dette. For 20 år siden var Sweetheart et countryrockband som aldri hadde satt sine ben i et innspillingsstudio, da som nå med John-Arne i front, og de hadde et ønske om å spille inn plate hos Kai Andersen i hans Athletic Sound Studio i Halden. Etter en konsert på puben Siste Reis inviterte han dem til å kikke på fasilitetene, men etter å ha stått der med store håpefulle øyne og tenkt at dette må vi få til, ville omstendighetene det slik at bandet ble oppløst og John-Arne ikke skrev en eneste ny låt på 13 år. Så en dag møtte han Frode Bjørnstad på en konsert, og de to gamle bandkollegene ble enige om å gjenopplive Sweetheart. De fikk med seg Mette, den nye trioen var etablert, og de spilte inn «World War 3» som sin første single.
Etter å ha gitt ut debutplaten, produsert av dem selv sammen med Kenneth Ishak, slutter altså Frode i bandet, men en dag treffer Mette på Kai Andersen i Halden. Siden hun kjenner historien om at det gamle Sweetheart en sen natt besøkte studioet hans og dessuten vet at Kai er en av landets stødigste produsenter, spør hun om han kan tenke seg å produsere den nye platen. Det takket Kai ja til, og i desember i fjor gikk hun og John-Arne inn dørene hos Kai.
«For første gang siden den natten 18 år tidligere, var Sweetheart i Athletic Sound. Midt i det store opptaksrommet gjorde vi oss klare, John-Arne og Mette, rett overfor hverandre, med blikkontakt, halvannen meters avstand, uten hodetelefoner. Der spilte vi inn vokalene og gitaren live, vi to, på de 10 låtene som utgjør I Will Love You When The Morning Comes. Iblant skrudde vi av lyset. Bare to stemmer, en gitar, og det svake skinnet fra vinduet i kontrollrommet.»
Slik beskriver John-Arne innspillingen av den nye platen i et essay han har skrevet til presseskrivet som følger utgivelsen. Omstendighetene forklarer i grunnen alt. Dette er ti sanger med en intens nærhet, sanger som er jorda i studiogulvet i Athletic Sound, og alle de andre påleggene på platen – gjort i etterkant – både er, og er samtidig ikke, overflødige. Dette er sanger som klarer seg godt med en kassegitar og to stemmer, men de blir sublime små mesterverk med krydderet som er påført dem.
Jeg trenger i grunnen ikke gå så mye mer inn på de enkelte sangene. Det holder å si at hver og en av dem er finslipte små juveler, perfekte i sin tilsynelatende enkelhet. Jeg tror dog ikke vi bør forveksle minimalisme med enkelhet. Hvilken metode John-Arne benytter vet jeg ikke, men om han skjærer vekk alt som måtte være overflødig, eller ord for ord og tone for tone møysommelig konstruerer disse sangene, er begge deler krevende på hvert sitt vis. Lytteren hører hvert ord som blir sunget og hver tone som blir spilt, og som låtskriver og utøver blir du fort avslørt om du ikke har gjort jobben. Den har heldigvis John-Arne gjort ettertrykkelig. Han vet han ikke har noe å skjule seg bak, og når du attpåtil har en Spellemannpris å forsvare tar du ikke snarveier.
Så er spørsmålet om Ole Kirkeng kan forsvare sin Spellemann, og det er han heldigvis så avgjort i stand til. Debutplaten Still Not Lost sitter som et skudd og er til alt overmål nesten dobbelt så lang som EPen han vant pris med. Her er åtte sanger som klokker inn på 31 minutter, og der har du min fremste innvending: Med tanke på at hele fire av sangene allerede er utgitt som digitale singler føles det litt puslete med bare fire nye låter, så da er det flaks at de er så gode som de er.
Min andre – og siste – innvending er at Ole, til tross for at han skriver veldig gode sanger, sliter litt med å bestemme seg for hva slags låtskriver han skal være. Still Not Lost går seg litt vill i spennet mellom de spretne, novelty-aktige låtene og de mer ettertenksomme og følsomme låtene. Det er fire i hver kategori, og det er litt distraherende. Det har ikke med den musikalske spennvidden å gjøre – som jeg i høyeste grad bifaller – men at det på et vis er to versjoner av Ole Kirkeng her som prøver å overgå hverandre. Du kan si det er konkurransefremmende i den forstand at begge versjoner er så gode at det bare kan gjøre ting bedre, men jeg har en mistanke om at jeg ville satt enda større pris på en plate med en klarere visjon. Still Not Lost er en sterk debutplate, men den bærer preg av å komme fra en ennå uferdig artist. Det er ikke dermed sagt noe negativt i det. Alle de åtte låtene er isolert sett veldig gode – og de er for det meste veldig country.
La oss begynne med å se på de «gøyale» låtene. Tre av dem er på side 1 og en på side 2, så det blir litt hulter til bulter. «Still On My Mind», «Mutual Friend» og «Stupid Questions» har alle vært ute før, og den siste i novelty-kategorien heter «Fall In Love With You (At IKEA)». Dette er ikke forsøk på reinspikka humor slik for eksempel Ray Stevens holder på med, men kanskje snarere en type låter Loudon Wainwright III kunne satt navnet sitt på, med små, quirky formuleringer og skrå betraktninger.
Både «Still On My Mind» og «Stupid Questions» er superfengende, uptempo countrylåter og åpner hver sin plateside. Førstnevnte er et godt eksempel på hvor god Ole er på metaforrike tekster som ikke føles søkte. Her beskriver han hvordan det er å være hodestups og hjelpeløst forelsket og ikke finne lindring noe sted, hverken hos doktoren eller i bunnen av det syvende ølglasset. Det er en ordrik, finurlig tekst som slett ikke er noen lettvekter når du begynner å kikke etter, tvert imot er den svært gjennomarbeidet og på alle måter vellykket, et av flere høydepunkt på en kort plate. «Stupid Questions» er også tematisk gjenkjennelig og handler sjalusi og mistro, med en klart selvkritisk innfallsvinkel. «Mutual Friend» er en midtempo sang som handler om hvor praktisk det kan være med en tredjeperson som kan bryte isen når det trengs og løse opp pinlige stillheter, mens «Fall In Love With You (At IKEA)» overraskende nok er en calypso som gjør meg i tvil om den egentlig passer inn på platen. Det er likevel noe Jackson Browne – en av Oles åpenbare inspirasjonskilder – kunne funnet på, så kanskje hører den hjemme her likevel?
Felles for alle disse fire sangene er Oles humoristiske touch og gode formuleringsevne. Humoren lar han ligge i de resterende fire, men han er ikke mindre flink til å sette ord i riktig rekkefølge her.
«Memory Avenue» er en litt Daniel Lanois-lydmalende ballade om det tidspunktet der to elskende går fra hverandre: Vi befinner oss på en flyplass. Hun reiser seg og griper bagen når flighten hennes annonseres. De sier farvel. Han går ut til parkeringsplassen og kjenner en tåre som treffer hånden i det han ser opp og ser henne «touch the sky», som Ole så fint formulerer det. Det er en klassisk countrylåt av den typen som får voksne menn til å gråte. «Million Miles» er den av de fire «seriøse» sangene vi kjenner fra før. Dette er nok en midtempolåt og atter et utsøkt countrynummer, der Oles venninne Courtney Marie Andrews synger harmonivokal. Å si at resultatet er fint er et realt understatement. Det er en sår sang om savnet av en kvinne protagonisten aldri vil være i stand til å få ut av systemet:
If tomorrow, I could wake up and see your face
Everything would fall back into place
All the waiting
Makes me sad and blue
Yet I’m not giving up on you
I «Highway Blues» stifter vi bekjentskap med en kvinnelig singer/songwriter som forsøker å kjempe seg vei i en bransje som kan være hard og nådeløs, men som like fullt lokker de unge og ikke fullt så unge håpefulle til seg hver eneste dag. Det er et portrett av et sårbart og skjørt menneske som av og til resignerer i avmakt med alle utfordringene og all motgangen, men som bestandig lytter til den indre stemmen som forteller henne at hun ikke har annet valg enn å sette seg tilbake i salen.
Platens avslutningslåt er tungvekteren i selskapet. «Still Not Lost» er Ole Kirkengs forsøk på å skrive som Bob Dylan eller kanskje John Hiatt, en stemningsfull ballade, også denne litt Lanois-inspirert i formen. Sangens fortellerperson er ikke sammen med den han elsker, men har gir ikke opp håpet. «Still Not Lost» handler om kjærligheten til et annet menneske i sin reneste, mest betingelsesløse og hudløse form, og er utrolig fint skrevet.
Det første verset er muligens det beste:
I hear the seagulls calling
While the ships pass through the bay
I’ve been swimming in these waters
To wash my thoughts away
I’ve seen rainbow coral reefs
Fish swim upstream
Last night I saw your silhouette
As I fell into my dream
Det er et svært godt forsøk på å skrive som Dylan, og fraseringen levner heller ingen tvil om inspirasjonen. Mange av metaforene som følger er i og for seg like mye John Hiatt-inspirasjon, men ingen av delene er noe å skamme seg over. At «Still Not Lost» er plassert til slutt på platen er muligens også en antydning om at det er en litterær retning innen låtskriverkunsten Ole har lyst til å utforske videre. Jeg håper det, selv om jeg slett ikke finner stort å utsette på de andre tekstene hans. Jeg skulle som sagt bare ønske at de beveget seg mer i én retning.
Avslutningsvis noen ord om hvor bra platen lyder. Ole har produsert sammen med multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, en av Norges mest brukte og klart dyktigste musikere, og med på laget er også Erland Dahlen, Nicolai Hængsle, David Wallumrød, Tor Egil Kreken, Thomas Gallatin og flere andre på samme nivå.
Det er likevel Ole Kirkeng selv som bærer Still Not Lost. Han er en usedvanlig låtskriverbegavelse, og han har en stemme jeg falt pladask for første gang jeg hørte den og som ikke har sluttet å behage meg. Den i Norge som kanskje ligger nærmest er Einar Fadnes. Også han har et tilnærmet Jackson Browne-uttrykk, både som sanger og som låtskriver, og både som soloartist og i Jim Stärk, men Ole Kirkeng er siste skrik og bør være en kommende superstjerne. Om en internasjonal karriere venter på ham, blir jeg ikke det minste overrasket.
