Eigil Berg
«Nye spor»
(Eigil Berg)
[usr 5 text=»false»]

Med sin årelange fartstid som popstjerne med New Jordal Swingers og sin hakket mer «voksne» solokarriere befinner Eigil Berg seg på et nivå der han i adskillig større grad enn han er burde vært en del av den nasjonale bevissthet. Nå er han aktuell med et nytt dobbeltalbum, Nye spor, der han igjen viser at han er en fremragende artist og låtskriver. Eigil Berg er en sanger med betydelig tilstedeværelse i stemmen og en pianist med et velutviklet instinkt, og de 20 sangene som fyller de to CDene på Nye spor er en eneste lang parademarsj som bekrefter begge deler.

Om kun få dager fyller Eigil 69 år. Han har vært artist i mer enn 50 av dem og platedebuterte med bandet Morgans og singlen «Trouble And Tea»/«Connection», låter av henholdsvis Manfred Mann og Rolling Stones, i 1967. Året etter kom den adskillig mer kjente singlen «Eilas» ført i pennen av Eigil selv som ble en ørliten hitsingle, og med bandkollega Arne Løvliens «Sister Sue» på B-siden. Mot slutten av 1968 kom en tredje single med delvis ny besetning, men deretter var det kroken på døra for Morgans.

Eigils neste band ble New Jordal Swingers. De debuterte med albumet Hold On i 1974, anført av en versjon av «Nut Rocker», en 1962-hit kreditert studiobandet B. Bumble And The Stingers som spesialiserte seg i «rocka» versjoner av klassiske verker. I dette tilfellet handlet det om marsjen fra Pjotr Tsjajkovskijs ballett Nøtteknekkeren, og Eigil hadde her en enestående sjanse til å briljere som pianist. Det ble startskuddet til en bandkarriere som ennå ikke er slutt, der de første platene var mer eller mindre rene samlinger med covere, primært av amerikanske 50-tallshits. På det tredje albumet, Let’s Boogie fra 1975, dukket den første Eigil Berg-komposisjonen opp, flotte «Delta Queen». Senere ble det adskillig flere, men bandet fortsatte også å spille inn kjente coverlåter til platene sine. NJS ga ut sin (foreløpig) siste plate i 2014, 11 sanger.

Se også: Mimmi – Norges neste popstjerne?

Det er mange år siden Eigil og NJS var popstjerner nå, men få band har hatt så stor suksess i Norge som denne gjengen. Ifølge pop- og rockviter Jon Vidar Bergans artikkel om bandet i Norsk pop- og rockleksikon har bandet toppet Norsktoppen mer enn et år sammenlagt og solgt over en halv million plater. På sitt mest intense spilte de mer enn 100 konserter i året, så det er ikke rart de gjorde det bra.

Eigils nye plate er i grunnen noe ganske annet enn NJS slik også hans to foregående soloalbum, Alhambra (1981) og Låtskriver (2011), var det. Nye spor er som disse mer beslektet med en amerikansk singer/songwriter-tradisjon, og i likhet med Låtskriver-albumet er alle sangene på norsk. Et annet fellestrekk er at de fleste av tekstene er skrevet av Vamps kjente samarbeidspartner Ingvar Hovland. Og det skal sies, kombinasjonen Berg/Hovland er ganske utmerket.

CD1 bærer tittelen Veien hjem, og CD2 er blitt hetende Blåtimen (sakte sanger). Som Geir Rakvaag poengterte i sin anmeldelse av platen i Dagsavisen går det ikke akkurat vilt for seg på den første platen heller. Det er lite punk her, for å si det sånn. Sangene er i all hovedsak nedpå, ettertenksomme og pene, og sier forsøksvis noe klokt om det å være menneske.

Med et band bestående av trekløveret Jørun Bøgeberg (bass), Rune Arnesen (trommer) og Geir Sundstøl på sitt sedvanlige arsenal av strengeinstrumenter samt selvsagt Eigil selv, skorter det ikke på det musikalske her. Talentfulle gjester som dukker opp hist og pist er blant annet Frode Alnæs, Lasse Hafreager og David Wallumrød mens Eigil selv står for produksjonen og har mikset sammen med Bård Ingebrigtsen. Det låter av den grunn aldeles utsøkt, fra den instrumentale åpningslåta… ehh, «Åpning», til avsluttende «Kloden er rund» som godt kan tenkes å være platens høydepunkt.

Jeg skal ikke gå i detalj om samtlige 20 sanger, men noen bør nevnes. «Kloden er rund» startet sitt liv i 1969, da med den engelske tittelen «Art Of Life». Den ble så vidt jeg vet aldri innspilt, men Eigil og Ingvar Hovland begynte å pusle med en norsk gjendiktning for en del år siden som nå er ferdigstilt. Den er blitt til en rørende voggevise, der Eigil kun er akkompagnert av en gammel følgesvenn, et Wurlitzer-piano som han «herja rundt om i landet med på 70-tallet», slik han formulerer det i platens liner notes. Da han i sin tid skrev «Art Of Life» var Eigil bevisst eller ubevisst inspirert av de to Richard Harris-platene A Tramp Shining og The Yard Went On Forever, begge skrevet, arrangert og produsert av Jimmy Webb, og det høres.

Nettopp Jimmy Webb har bestandig vært en del av Eigils bevissthet, og hans ånd hviler over store deler av Nye spor. En annen herremann med betydelig CV som vi også kan høre spor av på denne platen er Bob Dylan. «Jeg har sett» har melodi og en del vendinger hentet mer eller mindre direkte fra «Simple Twist Of Fate», og både Dylan og Pete Seeger synes å være tydelige inspirasjonskilder for tekstforfatter Hovland. Sanger som nevnte «Jeg har sett», «Vis vaktene hjem (En drøm)» og «La natten bare falle» er eksempler på dette.

«Her er mitt liv» er (skuffende nok) ikke Eigils selvbiografi i sangform, men en ironisk kommentar til vår tids grunne kjendisjag der det virker som det snart ikke lenger finnes grenser for hva folk gjør for å havne på TV. «Lasso rundt fru Luna» er en hyllest til Berg/Hovlands litterære helt Agnar Mykle, både velformulert og vellydende sådan. David Wallumrøds utsøkte tangentspill gir farge til to andre høydepunkt, «Liv og død og kjærlighet» og «Vi tåler en vinter til». Den første er en spretten liten poplåt, og den siste en følsom ballade. Felles for begge er at de hyller livet i all sin forunderlighet, og når Eigil Berg med balsam i røsten forsikrer oss om at alt går bra, så gjør det jo det.

«Eva» har en melodi som også minner meg om en annen sang. Jeg klarer ikke komme på hvilken, men den to minutter korte komposisjonen er udisktabelt vakker. «Julekort fra Biscaya» har tekst av Terje Nordby, kjent fra Tramteatret, og er en litt Tom Waits-aktig liten sak, mens «Veien hjem» er platens ene skikkelige rocker. Her har Lasse Hafreager tatt over pianoet fra Eigil som heller velger å spille gitar sammen med Geir Sundstøl. Arne Ertnæs erstatter Jørun Bøgeberg på kontrabass, og sammen med trommeslager Arnesen er han stødigheten selv. Dette svinger intenst.

Alt i alt er Nye spor en helt strålende plate. Mange av låtene er også fort unnagjort uten at de av den grunn føles for korte. De er del av en helhet (eventuelt to helheter med tanke på at de to platene er ment å ha vært sitt uttrykk) som vitner om en artist som har mye mer å gi. Som nevnt innledningsvis bør Eigil Berg på et tidspunkt bli del av vår nasjonale bevissthet, litt på linje med folk som Odd Børretzen og Ole Paus, og det kan godt skje med denne platen. Ingenting hadde vært mer velfortjent enn at han hadde fått vind i de kommersielle seilene atter en gang. Disse sangene har i seg noe som flere enn en eng, liten krets bør få del i. De må ut!

Sjekk også: Henning Kvitnes’ 60 beste