Thom Hell er mannen som i dag skal dele sine favorittjulelåter med Mitt liv som Eriks lesere. Men stopp nå litt. Thom Hell – eller Thomas Helland som han egentlig heter – er ikke nødvendigvis julens mann. Han har satt sammen en spilleliste der han dyrker dysterheten og vemodet, og han skriver om et anstrengt forhold til jul og om hvordan den for mange slett ikke er så trivelig som den ofte selges inn som.

Thom Hell er kan hende en mann med meninger om mangt, men han er også en popsmed av en viss rang og betydning med en åpenbar forkjærlighet for klassisk håndverk av den typen for eksempel Brian Wilson, Paul McCartney, Burt Bacharach og Carole King er gode på. En Thom Hell-plate er i tillegg til å være fin lytting som regel også en slags lærebok i solid låtskriverhåndverk og dertil hørende arrangementer. Han er også sjeldent produktiv og gir helst ut en plate i året, senest høstens iørefallende album Happy Rabbit.

Se også: Favorittjulelåtene til Dylan Mondegreen og Malin Pettersen

Men nå skal vi over til den musikken Thom forbinder med jul. Joni Mitchells «River» er jo så godt som en julesang selv om den også kan tolkes på andre måter, og «When You Wish Upon A Star» har liksom bare blitt en julesang med årene. For øvrig er det mye filmmusikk her, og han har valgt å ta med sin egen «Happy Rabbit», tittelsporet fra årets plate, som låter riktig så julete. Sangene er samlet i spillelister i Tidal og Spotify, men først skal Thom ta ordet. Han skriver ikke om hvert enkelt av valgene sine, men har dette å si om julen generelt:

Jul er ingen lek. For mange består selve julen av å fremstå som jovial og glad, perfekt og uanstrengt, selv om de aller fleste av oss vet at det slettes ikke er slik. Slik har det aldri vært, og slik kommer det aldri til å bli. Amen. Nå skal ikke jeg være noen party killer, men for en stor del av landets befolkning består julen av bekymringer og uro. Den evige runddansen med Glasmagasinet og Steen & Strøm. Det helvetes Platekompaniet, hvis du finner det, som bare selger Playstation-spill og CD-plater ingen vil ha. Føkk det. For meg er julen disse sangene. Noen har en slags relevans til julen, andre ikke i det hele tatt. Fellesnevneren her er vel dysterheten og vemodigheten. Den er det det viktig å dyrke. Det er den som gjør oss glad; tanken på at noen faktisk har det kjipere enn oss. Og håpet. La oss slenge med litt håp også helt på tampen. God jul!