Jeg har strengt tatt aldri spurt Jørund Vålandsmyr om hvor høy han er, men jeg er ganske sikker på at han er Norges lengste countrysanger. Han er også blant Norges triveligste og mest velkledde countrysangere, for ikke å si blant våre beste. Som frontfigur og låtskriver i det ellevilt bra bandet Country Heroes debuterte han i vinter med det strålende albumet Southern Insecurity. Jeg ga platen en glatt femstjerners anmeldelse som du kan lese her.

I kveld kan du se hva Jørund og bandet er gode for når Country Heroes inntar Herr Nilsen for en aldri så liten førjulskonsert. Som om ikke det er kult nok i seg selv, har de invitert med seg selveste Kenneth Norum som oppvarmingsartist. Sjekk Kenneths favorittjulelåter her. Jørund skal også opptre med Frank Znort Quartet på Blå i Oslo både julaften og nyttårsaften, og det blir ganske sikkert også moro.

Sjekk også: Favorittjulelåtene til Bjørn Eidsvåg

For tiden er Country Heroes i studio og spiller inn plate nummer to, som etter planen skal ut i «cirka april». Det gleder jeg meg selvfølgelig til, men før den dukker opp skal altså Jørund Vålandsmyr få velge sine favorittjulelåter. Og det skal han ha; ikke bare har han levert en over gjennomsnittlig spennende liste, men han skriver også ekstremt personlig og fint om bakgrunnen for valgene sine. Hvis han noen gang føler for å skrive om livet sitt – utover det han allerede gjør i låtene sine, altså – kommer jeg til å sluke hvert ord. Dette er BRA! Tusen takk, Jørund, you’re a star! Ordet er ditt!

«Blue Valentines» – Tom Waits

Jeg hadde flytta hjemmefra tidligere samme året og hadde min første jul alene. Jeg bodde fortsatt i Arendal på den tida. Som årlig tradisjon var det «Hjemme i jula-festivalen» (musikalske arendalitter som hadde flytta fra byen, men som tok med seg banda hjem) på nå nedlagte Café Arken i sentrum.

Masse drikke var kjøpt inn, det gikk i billig whiskey og enda billigere øl. Seidel på 1.5 liters flasker, selv om jeg hadde tatt meg råd til et par dyrere Hansa-murere, men de skulle spares til litt uti romjula.

Tror ikke det var alle dagene jeg kom ned på konserter og det var ikke bare fordi det snødde voldsomt den jula. Men mer fordi jeg hadde endelig fått tak i noen Tom Waits-LPer, The Heart Of Saturday Night og Blue Valentine. Det var de eneste utgivelsene som var å få tak i på vinyl den gangen (Tom Waits var sjelden på bruktmarkedet). Musikkhjørnet i Arendal skal ha stor takk for innsatsen.

Men julelåt altså, det er jo den opplagte «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis», men for meg var det alltid tittelsporet «Blue Valentines» som gjør at jeg ser for meg store snøflak som laver ned mens jeg etter et par dager med smakløs Seidel drister meg til å åpne en av de litt dyrere Hansa-murerne jeg hadde liggende. Tente meg enda en sigarett og følte meg helt formidabel. Selv om det selvsagt var voldsomt langt fra virkeligheten (skulle man jo erfare senere i livet, for ikke å snakke om dagen derpå).

Seidel drikker jeg ikke lenger, røyken er stumpa, og whiskyen jeg drikker har blitt usedvanlig kostbar. Tom Waits spilles langt fra like ofte som i gamle dager og det snør sjeldnere i jula. Men «Blue Valentines» er fremdeles like flott og vil alltid minne meg om min første jul i egen hybel.

«Storbynatt» – Bøyen Beng

Det var den første jula jeg var sammen med min nåværende samboer. Vi hadde vært i juleselskap hele dagen med min nye svigerfamilie. Hyggelig absolutt, men jeg var ganske ferdig med dress og slips for en dag. Husker faktisk at jeg insisterte på å ha det på, sannsynligvis for å gjøre sånn skikkelig godt inntrykk.

Det gikk ettersom jeg husker ganske bra, cognac nummer to ble servert med ny øl og stort smil. Synd den dressen ikke passer lenger, den gjorde slike underverker.

Men tilbake på Carl Berner var det en ting som gjaldt, og det var å kle seg tilbake i sivil og til et forlatt fabrikklokale ikke langt unna leiligheten. Bøyen Beng skulle ha bursdagskonsert for en bekjent av dama. Butikk-lunka pils på flaske og Lange-Harald som går frem og tilbake på scenen og synger «Vi kan være venner du og jeg» føltes veldig forløsende. Veldig langt ifra en julelåt, sier du? Kan vel være enig i det, men Bøyen gav meg et de beste juleminner jeg har i nyere tid. Kanskje fordi jeg rett og slett klarte å glemme hele jula.

Oppfordrer herved Bøyen Beng til å la neste utgivelse bli en juleplate.

«Come On Christmas» – Dwight Yoakam

Juleplata til hulkekongen Dwight Yoakam var en av de siste skivene jeg hørte av denne karen. Rett og slett fordi jeg var skråsikker på at han her hadde tryna i granbaret og sklidd langt ned i riskremen med altfor mye saus på.

Men jeg tok fullstendig feil. Da jeg fikk hanka denne inn fra vinylpusher Rune Halland på nydelig julegrønn vinyl (tror han har et eks. igjen) var juledrømmen tilbake. Åpningen med den jazza «Come On Christmas» setter stemningen helt perfekt, julebjella er også med. Denne låta/plata har fast plass på platespilleren gjennom hele desember, noen ganger off season også.

Det fins de som syns Dwight Yoakam blir for voldsom, og det er helt i orden. Vi hadde nok ikke blitt spesielt gode venner uansett.

«New Year’s Eve’s The Loneliest Night Of The Year»/»Feast Of Stephen» – Trembling Bells

Denne spilt-singelen med Bonnie ‘Prince’ Billy og Mike Heron backet av Trembling Bells, hanka jeg inn fra disken på Big Dipper og må vel sies å være to meget vellykkede moderne julesanger.

Mike Heron gjør den obligatoriske drikkevisa og Will Oldham ble selvfølgelig ikke noe lykkeligere i jula. Den har obligatorisk spilletid hver jul her i heimen.

Det som kanskje gjør den litt ekstra spesiell for meg er noe som hendte meg en sen julekveld jeg hørte disse låtene. Det åpenbarte seg faktisk to engler som viste meg hellig julefred (jug). Har faktisk slitt to ut to eks. allerede (også jug).

«White Christmas» – Bing Crosby

Dette blir nesten som sci fi å regne siden det blir lenger og lenger mellom hver gang vi feirer hvit jul. Bing generelt er jo litt utenomjordisk, en Ziggy Stardust for voksne? Ikke rart han og Bowie fant tonen på slutten av søttitallet, med den nydelige «Peace On Earth»/»Little Drummer Boy». Riktignok måtte de selvfølgelig synge forskjellige sanger, samtidig attpåtil. Men fint ble det.

Men «White Christmas» er en klassiker altså, det beviser til og med salgstallene.

Ingenting er som å være passe pussa av gjæra tomtebrygg, juleakevitt og akkurat på grensa til å få hjerneslag av for mye ribbefett i blodomløpet mens Bing vugger deg inn i juleland. Da er jula ganske ålreit egentlig, når jeg tenker meg om.

«Blue Christmas» – Ernest Tubb

Ingen synger country (eller julesanger) som Ernest Tubb, selv om veldig mange synger teknisk bedre. De fleste tenker vel på Elvis’ versjon av «Blue Christmas» fra 1957. Jeg også for så vidt.

Men Ernest Tubb var faktisk den første til å spille den inn, nesten ti år før Elvis kom med sin mer rocka versjon.

Man skal lete lenge etter noen vokalist som tar seg så store friheter i rytmikk og samspill med orkester, og mang en platespiller har blitt beskyldt for å ha slakk reim på grunn av «The Texas Troubadour», men det var sjelden tilfelle. Kanskje det er nettopp derfor jeg liker ham så godt.

«Old E.T.»  høres ikke ut som noe annet enn en mann som elsker det han gjør og er derfor kanskje selve definisjonen på julestemning sånn generelt. Den alkoholiserte onkelen din som forteller de samme historiene hvert år og snubler galant i julegrana mens hans snøvler en halvtone under resten av forsamlingen, ‘I’ll have a blue-e Christmas without you-u’.

«En annerledes jul» – Carl Hjalmby

Jeg kan jo ikke skrive om julesanger uten å nevne Arendals (nesten) glemte rennesteinspoet Carl Hjalmby. Nå hørte jeg riktignok ikke om Hjalmby før jeg hadde flytta fra hjembyen, var vel mer opptatt av det som lå utenfor. Men det smalt godt første gang jeg hørte musikken hans.

Julesangen hans var en liten bonus jeg fant etter å ha anskaffet alle skivene.

Selvfølgelig måtte han skrive en sår vise om to husløse kamerater på julaften. Småbittert mot det etablerte «som eter til de sprekker» og «skuffa over gavene de ikke fikk i år».

Fylliken er nesten borte fra bybildet. De fins selvsagt fortsatt, men det virker som flere har fått råd til å sitte på de billige kneipene. Da jeg vokste opp i Arendal på åttitallet var de mange og de hadde faste plasser i bybildet.

Carl Hjalmby skrev om dem og var en selv. Men han ble visst litt uglesett siden han etterhvert fikk penger til husly og kunne drikke øl på pub. Kanskje derfor han skriver så sårt romantisk om «gutta på livet». Det var der han hadde tryggheten og samholdet, og det er vel det jula egentlig burde handle om.

Sjekk ut dokumentaren om Carl Hjalmby på nrk.no.

«You Can Fly! You Can Fly! You Can Fly!» – The Jud Conlon Chorus And The Mellomen og «When You Wish Upon A Star» – Cliff Edwards And Disney Studio Chorus

Når man er barn av åttitallet kommer man selvfølgelig ikke utenom juleshowet til Disney. Amerikansk tegnefilm var mangelvare for unger som kun fikk inn NRK og måtte leie både videospiller og kassetter for å «fixet» sitt på animasjon.

Julaften var selvsagt den store dagen (med unntak av en sjelden lørdag innimellom hvor Knut Bjørnsen og Toppen Bech etter fem timer med gørr serverte en fem minutters disneyklassiker). Sangene som brukes her vil for alltid minne meg om en gang da tiden sto stille, i det minste for en liten stund.

Jeg vil spesielt trekke frem «You Can Fly» fra Peter Pan og selvfølgelig «When You Wish Upon A Star» fra Pinocchio. Dette er julesanger for meg og opptil flere i min generasjon. Jeg klarer meg fint uten juleevangeliet i jula, men disse klassikerne må med.

Og hvis du ikke får julestemning av dette er du sannsynligvis så langt nedi juleakevitten at du ikke er no trivelig selskap lenger, og da kan du bare dra hjem. Adjø og takk, takk for i år!