Malin Pettersen
«Wildhorse»
(Die With Your Boots On Records)
[usr 6 text=»false»]

Når du reiser til Nashville for å spille litt med noen musikere du så vidt har møtt, for «å se hva som skjer», og så vender hjem med en plate som Wildhorse, kan det virke som du har hatt med deg noe helt spesielt i bagasjen. En trylleformel kanskje? Hjelp fra oven? Neppe. At Malin Pettersens andre soloalbum er blitt så vellykket som det er, tror jeg slett ikke bare skyldes heldige omstendigheter eller at stjernene har stått i en spesielt gunstig posisjon under innspillingen. Hun er i besittelse av like deler talent, erfaring, intuisjon og fokus som har hjulpet henne til ferdig resultat – og kanskje opplevd å få et lite dryss med flaks som smaksforsterker til dette festmåltidet av en plate.

Evig hardtarbeidende og totaldedikerte Malin Pettersen er den type artist som har kastet lassoen rundt halen på en komet og latt seg føre over himmelrommet mens hun drysser stjernestøv i form av perfekte sanger over oss som er her nede og er så heldige å kunne ta dem imot. De sangene er det blitt en god del av siden hun debuterte i front for bluegrassbandet Lucky Lips og albumet med den i ettertid profetiske tittelen Life Without Parole i 2011. Å se for seg et Malin Pettersen-liv uten musikk er kul umulig. Er det én ting vi med en viss tyngde kan omtale henne som, så er det musikalsk.

Malins karriere skjøt for alvor fart da det tredje Lucky Lips-albumet, Coming Home, ble sluppet høsten 2016. Siden da har det gått i et bankende kjør. Hun feiret 30-årsdagen i 2018 med å gi ut den formidable solodebuten References Pt. 1, og to år senere har hun gitt ut nok en plate med Lucky Lips som var et samarbeidsprosjekt med Amund Maarud, spilt inn to plater sammen med Robert Moses & The Harmony Crusaders (den siste utgis i 2021), sluppet solo-EPen Alonesome, blitt programleder på NRK P13 med programmet Kåbbåi, vært dommer i talentkonkurranser og gjest i talkshows der hun har også har fått fremføre musikken sin, hun har dubbet filmer og sikkert også gjort andre ting jeg ikke vet om eller kommer på i farta. La oss i tillegg nevne at hun er en av de virkelige spydspissene i det fremdeles voksende americanamiljøet her i landet, i utsøkt selskap med artister og låtskrivere som Stine Andreassen, Signe Marie Rustad, Louien og Ida Jenshus.

Parallelt med den til dels voldsomme aktiviteten, har Malin også blitt gjenstand for betydelig internasjonal oppmerksomhet. Hun har spilt på viktige festivaler i USA og skulle krone akkurat den biten med en opptreden på South By Southwest i Austin i mars, en karrierelang drøm som brast da Covid-19 gjorde sitt inngrep i verdensordenen slik vi en gang kjente den. Men om ikke annet har Malin kunnet bremse det heseblesende tempoet, samle seg og hente nye ressurser foran lanseringen av Wildhorse som ble spilt inn for halvannet år siden.

De to første singlene fra den nye platen – «Hometown» og «Wildhorse Dream» – ble sluppet på hver side av sommeren. Om dem er det mye å si, men det som kanskje er mest påfallende når vi snakker om dem samlet er hvor ulike de er, og hvordan de peker i nye musikalske retninger for en artist som fremdeles knyttes tett til countrysjangeren. «Hometown» er sløy og bluesy, skarp i kantene og litt The Band-funky, som en fjern slektning av «The Shape I’m In» eller «Rag Mama Rag». «Wildhorse Dream» er derimot som en Phil Spector-produksjon, lys, lett og leken, og samtidig storslått med rike doser 60-tallsschmaltz. Kontrasten mellom de to sangene er nøkkelen til å forstå hvor Malin Pettersen anno 2020 befinner seg.

Jeg har trukket frem noen av hennes fremste kvaliteter og egenskaper, men det sannsynligvis aller viktigste er stemmen. Hun skriver formidable låter, og det skal jeg tidsnok komme tilbake til, men det som definerer henne mer enn noe annet er hvordan hun synger. De siste årene har vi i økende grad sett hvordan Malin har funnet en trygghet i avleveringen som også har gjort henne i stand til å utvide sitt musikalske nedslagsfelt, som da hun nylig sang et stykke loungejazz på Harr & Hartbergs nydelige single «Mirror Song». Bare den korte solokarrieren viser stort mangfold med en variert palett, og for hver gang jeg hører henne synge – om det er live eller på plate – virker det akkurat litt mer uanstrengt enn gangen før.

Det som iallfall virker lekende lett for oss som står på sidelinjen og kikker inn, er i ferd med å bli Malin Pettersens sterkeste våpen. Hvis det passer henne, tror jeg hun kan være på vei mot en slags k.d. lang-lignende karriere. Etter at k.d. først etablerte seg som honky tonk-countryartist med punkattitude og fortsatte med et dypdykk ned i Patsy Cline-land med den Owen Bradley-produserte Shadowland i 1988, kunne hun bevege seg fritt inn i en fordomsfri musikalsk verden der det ble like naturlig for henne å synge pophits som «Constant Craving», spille inn duettplate med Tony Bennett og utforske hakket mer søkende musikk sammen med singer/songwriterne Laura Veirs og Neko Case. Jeg tenker at Malin helt fint kan pense inn på et lignende løp, og Wildhorse er platen som gjør henne i stand til det, inngangsbilletten, om du vil. Malins hus har allerede mange rom, og den nye platen viser seriøs ekspansjonsvilje og mer enn en liten porsjon nysgjerrighet og utforskertrang. Der References Pt. 1 var to rom og kjøkken, er Wildhorse en luftig fireroms – med mulighet for utvidelse.

Nå er det ikke slik at jeg vil utrope Malin til «Norges svar på k.d. lang», men de har begge denne åpenbare fleksibiliteten eller «anvendeligheten» som gir dem et større spillerom. Begge fremstår også som ikoniske i sine imagekonstruksjoner – hvor forskjellige de enn er av utseende – og så er det en annen viktig ting som slår meg, at begge har en form for tidløshet i stemmen, eller sagt på en annen måte, at de synes å stå litt utenfor tiden når de synger. Det er noe nesten utenomjordisk eller eterisk over dem, som om de kunne vært figurer i en David Lynch-film. De fører meg steder jeg ikke kjenner, til fremmede farvann og nye horisonter, avstedkommet av et eller annet udefinerbart element, en X-faktor som gjør dem litt gåtefulle. At Malins stemme på Wildhorse dessuten er utstyrt med en solid dose romklang, bidrar heller ikke til å dempe mystikken.

Etter å ha sunget bluegrass, country og rock med Lucky Lips, etter en solodebut som beveget seg over et bredt musikalsk spekter og var både djerv og fandenivoldsk og ekstremt musikalsk, og etter en akustisk EP, et tilnærmet hvileskjær eller pause frontet av hennes muligens aller beste låt, kalt nettopp «Pause», er Wildhorse fullbyrdelsen av hennes lange musikalske søken. Er det kanskje lov å antyde at Malin Pettersen har funnet frem eller hjem, at hun endelig har funnet seg selv og den personen hun vil være som artist? I så fall er ikke det et lykketreff, slik jeg også antyder innledningsvis, men resultatet av mange års hardt og målrettet arbeid, og en usvikelig tro på at musikk rommer sterke krefter som er vanskelige eller kanskje til og med umulige å temme.

For hvor kommer noe så fint som åpningslåta «California» fra? Her er California – «The Golden State» – en metafor for å søke lykken, eller kanskje for å legge ut på den veien som har ført Malin hit, til denne sangen, til denne platen, og se hvor det bærer.

I wonder what I’ll remember
I wonder what I’ll forget
I wonder what I’ll hold on to
I haven’t got it figured out yet

Husk at det har gått et stykke tid siden Malin skrev disse linjene og omtrent halvannet år siden hun spilte dem inn. Det er ikke sikkert hun hadde kunnet skrive denne sangen nå. «California» foresvever meg å være intenst selvbiografisk, en første flik av et ufullstendig kart der hun har fylt ut de tomme feltene og endt opp med et helt album. Det er en sang som virker umiddelbart selvsikker, som til og med føles litt sånn «westcoastkjent», som en varm fønvind som slår inn fra Stillehavet, ikke ulikt det som møtte de håpefulle gullgraverne som ankom California under gullrushet i 1849. Men der de fleste av disse levde strabasiøse og etter hvert håpløse tilværelser, har Malins sang luft under vingene og møter drømmen ansikt til ansikt.

California, my heart’s beating for ya
California poppies blowing in the wind
The sun is shrinking
And I am thinking
About the gold

Før vi går videre kan vi like gjerne introdusere bandet først som sist, en gjeng musikere Malin hadde kommet i kontakt med på et tidligere Nashville-besøk og hatt en slags intensjonsavtale med om å «gjøre noe en gang». Aaron Goodrich, Ryan A. Keith og Misa Arriaga står oppført som produsenter av Wildhorse og spiller henholdsvis trommer, tangenter og bass, alle med mer. Sistemann er gitaristen Eddy Dunlop som også spiller mye fin pedal steel, og i tillegg har de hanket inn noen andre musikere på enkelte låter. Det er en svært habil gjeng som i presseskrivet omtales som å ha spilt med Kacey Musgraves, Nikki Lane og Colter Wall, men som også er eksempler på hvor mye rått talent som finnes i Nashville. Hvor vanskelig det enn er å trenge gjennom her er byen en magnet for unge håpefulle låtskrivere, artister og musikere, og disse er fire av veldig mange. Det er Misa Arriaga som er «den kjente» (han har spilt på de første platene til Kacey og var til og med kjæresten hennes i en periode), mens de andres CVer er forholdsvis beskjedne affærer. Det må da også ha vært en fest for dem å gå i studio med en artist som Malin og skru sammen en plate så sterk og helhetlig som Wildhorse, der de bidrar med en tydelig kreativitet og stor detaljrikdom.

«Hometown», lenger opp i denne anmeldelsen omtalt som litt «The Band-funky», er tematisk beslektet med «California». Her forlater vår heltinne småbyen og de der hjemme, hun vender fortiden ryggen for å søke lykken og finne seg selv. Det er en sang som tar tak i all den tvil og usikkerhet og selvkritikk som du kanskje må overvinne for å komme helskinnet ut på den andre siden og gjenoppstå som en ny og tryggere versjon av deg selv. Er den selvbiografisk? Jeg vil tro svaret er «litt», men jeg vet ikke.

«Particles» er en kjærlighetsballade, en slags countryvuggevise, med ståbass, klunkepiano og en vindskeiv pedal steel, og er et løfte om kjærlighet som er sterk nok til å overvinne både vitenskapens kjølige logikk og mørke krefter i vår politiske virkelighet, en kjærlighet som tåler alt og som aldri vil falme. Det er total og betingelsesløs hengivelse i musikalsk tapning. Også den påfølgende «Holding Lonely» er en countryballade, sløy og 60-tallsaktig, som en mørk Patsy Cline-møter-Roy Orbison-låt. Den er skrevet av Misa Arriaga og er en av to låter her som ikke er signert Malin, men den glir perfekt inn i helheten. Vi hører fortellerpersonen henvende seg til en åpenbar «Mr. Not Right», og akkurat denne kvelden har hun heldigvis forsvarsverket i orden og unngår å havne i feil armer.

Det siste minuttet av sangen glir den over i en delvis atonal improvisasjon uten at jeg helt kan forstå hensikten med det, men om ikke annet bereder disse «utonene» grunnen for den intenst fengende neste sangen, spretne «Let’s Go Out». Her har vi å gjøre med en strålende countrylåt forkledd som popmusikk, en sang om å tore å satse, på en annen person eller for den saks skyld på et hvilket som helst veivalg i livet.

Sometimes you think that you see
Some truth in other people like me
Sometimes you’d be right
Sometimes you’d be wrong
Baby, let’s keep stringing each other
Along

Første sang på side B, «Arkansas», antyder kanskje en fiks idé om å skrive låter med navn fra alle de amerikanske statene, litt à la Sufjan Stevens’ sannsynligvis aborterte prosjekt om å lage en hel plate for hver av de 50 statene, men foreløpig stopper det med denne og «California». Det som slår meg når jeg hører de første tonene og de første strofene av «Arkansas» er at sangen kommer fra et sted nede i bakken, fra det dypet Malin synger om:

I hear you can dig for diamonds
In the Arkansas state park
I hear you can still find gold in Denver

Sangen er musikalsk, eller strukturelt, beslektet med «Hometown». Den har noen sånne bluesy hooks som gir den et snev av The Band- eller Little Feat-funk og bæres av Malins krystallklare røst som går i strupen på et overflodssamfunn som gjør sitt beste for å ta knekken på jorden, elvene, skogene, alt rundt oss, på ødslingens alter. Med sitt litt iltre og veldig organiske musikalske uttrykk er det som sangen springer ut av jorden for å ta affære. Det er Malin og band som Mener. Med stor M.

«I Don’t Care» er en stillfaren sang der Malin kun akkompagneres av seg selv på kassegitar og en aldeles nydelig fiolin spilt av Ben Sanders. Her har vi å gjøre med noe så deilig som tre minutter destillert skjønnhet, en sang så betagende at det er til å grine av, og med en tekst som er regelrett hjerteskjærende. Fortellerpersonens følelse av total avmakt er gjenkjennelig, og den er tragisk. Den tar oss ikke ned i sorgens mørke kjellerrom, men til steder som kanskje ligger enda lenger bort. Likevel er det ikke en sang uten håp, hvor tynt det enn er. Når Malin synger «I don’t care for breathing much, but I don’t care to die», skimter vi en ørliten stripe av lys i det fjerne. Det er også platens desidert peneste sang.

«Weightless» er enda en ballade, men rikere instrumentert, og kjennetegnes av en marsjtromme som beveger seg med metronomisk forutsigbarhet hele veien igjennom. Tematisk er den en følgesvenn til «Hometown», et tilbakeblikk på den personen som en gang var, men som nå er borte, kun et minne for dem som ble igjen og en tom og forlatt ham som ligger henslengt i minnenes grøftekant.

I wanted to be shy
I wanted to get high
Be weightless
But I wasn’t and you know
You know that I ain’t
And now I know that I ain’t

«Mr. Memory», skrevet av Ryan A. Keith sammen med Logan Ledger som enkelte muligens kjenner som en av Nashvilles nye singer/songwritere å virkelig følge med på, er deilig, løssluppen honky tonk, der Malin synger en låt om drikking som har gått for langt, full av klassisk countryironi.

Mr. Memory, meet Mr. Bottle
He’s the only true friend
I’ve ever known
Mr. Bottle, meet Mr. Memory
He’s the kind of friend
That just won’t leave you alone

Og så kommer omsider «Wildhorse Dream», denne fortryllende Phil Spector-drømmen av en popsingle som er noe av det mest iørefallende, yndefulle Malin har gitt ut så langt i karrieren, og samtidig er en låt så sterk og robust at den slenger deg i veggen i all sin prakt. I likhet med Spectors klassiske drømmepop, er «Wildhorse Dream» et stykke musikalsk eskapisme som like gjerne kunne vært fremført av The Crystals eller The Ronettes. Og her trer hun virkelig ut av det jordiske og inn i det ukjente, akkurat slik stemmen hennes har en tendens til å gjøre som jeg skrev lenger opp i anmeldelsen. Hun synger om hvordan tiden ikke beveger seg fremover, men kun består av bevegelser som hjelper oss å holde oversikten, om å befinne seg «et sted midt imellom» der tilsynelatende alt kan skje i en drøm om ville hester.

Don’t know how long it takes
To get there
Or how long I’m gonna stay
Or if I’m ever even going back

Hva passer vel bedre enn å avslutte det som til syvende og sist er en countryplate – vel å merke med mange musikalske avstikkere – med en varm og vakker up-tempo countrylåt som det er helt umulig å beskytte seg mot? Da hun ikke klarte å finne de rette ordene for å skrive en sang til sin avdøde farmor, skrev Malin i stedet «Queen Of The Meadow» (engelsk for blomsten mjødurt), om sin egen begravelse, som forhåpentligvis ligger langt der inne i fremtiden et sted. Det finnes overhodet ikke noe trist ved denne sangen, den er bare sjukt rørende og fin. Alle som har vært i en bisettelse eller begravelse har sannsynligvis opplevd hvordan et gravøl eller en tilsvarende minnestund gjør den i utgangspunktet triste anledningen lysere, og det er der «Queen Of The Meadow» befinner seg. Det er en sang som feirer livet og erklærer med ektefølt lykke at «the good times were plenty and the bad ones won’t bother me now», der Malin også håper at noen vil passere graven hennes en sommerdag og kjenne et hint av mjødurtens forførende duft kile i neseborene. Da er det i sannhet en god dag.

Og Wildhorse er i sannhet en god plate. Nei, den er mer enn det. Wildhorse er rett og slett lyden av en artist som vet hvem hun er, som akkurat nå kan gjøre absolutt hva hun vil, gå absolutt hvor hun vil. Om hun fortsetter en lydig tilværelse i countrymusikkens tjeneste og pusher litt på sjangergrensene her og der vil det være nok i bøtter og spann, men jeg tror Malin Pettersen kan strekke seg mye, mye lenger. I en alder av 32 har hun forhåpentligvis en lang karriere foran seg, og fortsetter hun å skrive sanger så sterke som «California», «Let’s Go Out», «I Don’t Care», «Wildhorse Dream» og «Queen Of The Meadow» (og de andre sangene her) er det bare gudene som vet hvor dette bærer. Dette er låtskriverkunst på et veldig høyt nivå. Sjelden hører jeg en plate fra en etablert artist og tenker at vedkommende har en så til de grader lysende fremtid. Dette er vilt bra!

Sjekk også: Grenseløs og grensesprengende – dette er Lilja