Harry Rodger Webb, også kjent som «selveste» Sir Cliff Richard, fyller 80 år i dag, og det synes jeg må markeres. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært noen stor fan og skal ikke påstå at jeg «kan min Cliff Richard», men hist og pist har jeg hørt en sang her og en sang der og satt pris på dem. Det kan vel sies at Sir Cliff er en sånn artist som aldri har plaget meg, men bare vært der. Når det er sagt skal vi heller ikke underslå hans betydning for pop- og rockmusikkens utbredelse. Han var superstjerne i hjemlandet, først med The Drifters/The Shadows som backingband, og deretter som ren soloartist, og debutsinglen «Move It» fra 1958 regnes av mange som den første britiske rock’n’roll-singlen.

Med årene ble det mindre rock’n’roll og langt mer pop i alle dens avskygninger, og det ble lett å avfeie Cliff Richard som en musikalsk lettvekter. Han er likevel en av tidenes største artister i England, og det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Han har en eksepsjonelt bred appell som går på tvers av generasjoner og har sunget seg inn i sitt publikums hjerter med forførende stemme og ditto smil. Jeg har bare sett ham live én gang, i Wimbledon sørvest i London, i 1987, og det var en selsom opplevelse. Smørsangeren og entertaineren Cliff med band leverte et forrykende sett som ble satt synlig pris på av for det meste kvinnelige, godt voksne fans – og deres døtre. Jeg husker ikke stort av konserten, annet enn at han hadde publikum i sin hule hånd hele veien.

Siden jeg altså har minimal kjennskap til Cliff Richards enorme sangkatalog har jeg, i stedet for å sette sammen hans 80 beste låter, begrenset meg til ti. Jeg har dessuten lagt inn et bonusspor, Van Morrisons nydelige «Whenever God Shines His Light», der han inviterte Cliff inn i det gode selskap som duettpartner. Det er en formidabel låt fra de to superstemmene.

Uten mer og men, folkens. Her er min Cliff Richard Top 10 + 1. Gratulerer med dagen!

Sjekk også: Glad To Be Gay – 100 skikkelige party bangers