Lyden av fredsjazz – Beezewax triumferer på ny plate

Foto: David Torch
Beezewax har gitt ut en mesterlig plate med Peace Jazz. Foto: David Torch
peacejazz digi - Lyden av fredsjazz - Beezewax triumferer på ny plate
Beezewaz
Peace Jazz
(Sellout! Music)
6 out of 6 stars

Det er allerede gått fem år siden Beezewax gjenoppsto etter syv års dvale, og du skulle nesten tro mossebandet var oppløst på nytt i mellomtiden. Årsaken til den lange pausen er nok imidlertid den at frontmann og låtskriver Kenneth Ishak er en ettertraktet produsent som de siste årene har styrt lyd for blant annet Kaja Gunnufsen, Hasse Farmen, Hockney og Signe Marie Rustad. Da blir det begrenset med tid til å holde liv i eget band, og Peace Jazz har følgelig latt vente på seg. Men hvem har vel dårlig tid? Kenneth har brukt tiden godt, og når den syvende Beezewax-platen nå endelig er utgitt, kan vi allerede her, uten mer om og men, si at den er jæschkla bra.

De åtte låtene som utgjør Peace Jazz er samlet sett noe av det mest helstøpte jeg har hørt innen powerpop på mange år. Den er for eksempel helt på høyde med Teenage Fanclubs legendariske, 22 år gamle album Songs From Northern Britain, som er blant mine store favoritter. Utgangspunktet for innspillingen av albumet var å forsøksvis gjenskape lydbildet fra Beezewax’ konserter – høyere og med en annen energi – og det ble spilt inn live i et stort rom med The Beach Boys’ klassiske Pet Sounds (1966) som ledestjerne, om ikke i uttrykk, så iallfall i ånd. Resultatet er blitt et usedvanlig delikat album, med farge, lukt og smak, og lag på lag av deilig vellyd.

Her er hele tre gitarister; Kenneth selv, Mattias Krohn Nielsen og Thomas Olsen. De to førstnevnte spiller også keyboards, og bandet kompletteres av Chris Goveia Jacobsen på trommer og Jan Erik Hoel på bass og kor. Det blir mye lyd av slikt, og det skal for ordens skyld nevnes at dette er musikere som virkelig kan spille. Om Beezewax en gang i forrige årtusen befant seg i avdelingen for sjarmerende og småskramlete indierock er bandet nå adskillig tightere. Musikalsk befinner kanskje ikke Peace Jazz seg lysår unna debutalbumet A Dozen Summits fra 1997, men det låter lysår fetere. Det nye albumet er upåklagelig produsert og fullt av vellyd, med et eksepsjonelt rikt – og åpent – lydbilde. Her er det luft og romklang, en perfekt dynamikk og klokkeklar produksjon som gjelder, der de forskjellige instrumentene trer tydelig frem og på sine forskjellige vis gir farge og klang til de nydelige melodiene.

En stille intro med et minimalistisk gitarmotiv, en forsiktig bass og en lys åpen stemme som synger «We spent days on the open beach, jumped off the pier, you were the braver one, you held your breath for a long time, yeah, you’d scare everyone». Sakte, steg for steg, bygger åpningssporet «Everything Happened» seg opp i intensitet og medfølgende melodiøsitet som tonefølge til et barndomsminne, og så hører du detaljene, lyden av gitarer som fletter seg i hverandre, harmonier som dukker opp som en sommerbris for så å forsvinne igjen, stemmen til Kenneth som vibrerer og lever og leverer, trommespillet til Chris som er både økonomisk og tidvis voldsomt, klanger og lyder og brutte rytmemønstre som aldri oppfattes som rotete, snarere tvert imot; kloke, gjennomtenkte, som byggeklosser i et reisverk du ikke helt vet hvordan vil bli, men som vokser seg monumentalt og nesten overveldende i sin konstruksjon. Det er musikk konstruert både for hjertet og for hodet, og – for å ta i – for evigheten, og mot slutten av sangen er du henført i en lykkerus som signaliserer at du har å gjøre med en helt enestående plate. Fredsjazz, sier du? Bring it on!

Det er som tidligere antydet veldig mye lyd på denne platen, og påfølgende «Rainbow» som innledningsvis føles litt spretten og lettbent slik at du tror det skal være mulig å trekke pusten, kunne nesten lurt oss. Men gi den i overkant av et halvt minutt så begynner det å skje mer. Mye mer. Igjen «brytes» den naturlige flyten i sangen av den type musikalske innfall som gjør en tilsynelatende enkel komposisjon til en levende og uforutsigbar organisme. Lagene av lyd og sinnrike detaljer sender tankene i alle mulige retninger, men dette er musikk med tunge referanser i retning Bob Mould, The Posies og  Teenage Fanclub. Det er gitartungt og melodiøst, og det fløtter på seg.

Når «Closer» tar til er lykken i grunnen fullkommen. Her har bandet fått med to gjestevokalister, Jon Auer fra Posies og Sophia Pettit fra Night Flowers (som for meg var et ukjent band som jeg nå trygt kan anbefale etter å ha sjekket ut noen låter), og hvis du tror harmoniene har vært fine så langt, er de ingenting mot det som kommer her. Men den euforiske stemningen som oppstår skyldes like mye Kenneth Ishaks latterlig gode meloditeft og sans for detaljer, og et band som leverer noe så innmari.

Jeg faller også pladask for tekstene hans, slik som denne åpningen fra nettopp «Closer»:

Magnolia, crysanthia, nightflowers on the sill as you
reach out in the midnight.
Through the open window you listen to the hum of the
earth, the song of an only bird and I know why, I know why.

That’s when, when I got closer. I didn’t really feel it.

Du trenger ikke så mye prøve å tolke ordene som fornemme dem. Tekstene på Peace Jazz er gjennomgående fylt av bruddstykker fra historier Kenneth har villet fortelle, men aldri i sin helhet, slik at lytteren i så stor grad som mulig skal kunne gi dem sitt eget innhold. Han er en kløpper til å formulere seg i poetiske vendinger og serverer små snapshots som farer gjennom luften mens du tar inn musikken. Ved gjentatte lyttinger finner jeg stadig større glede i dem:

Rows and rows of houses they all look the same,
wish I could hear a riot ringing in that cold rain.

I follow on the hollow roads you walk along the bay.
To the taller buildings you’re floating like a ruin full of grace.
Kids setting trash on fire, cars flying through the air.
You press on through the crowd as if they weren’t really there.

When that day became an ocean.
When that year became your life.

Tre eksempler fra tre forskjellige sanger som viser mye av tvetydigheten i tekstene og som gjør sitt til at Peace Jazz er en plate du ikke legger fra deg uten videre.

«Graffiti» som avslutter side 1 kan få stå som et eksempel på nyanserikdommen i stemmen til Kenneth. Den er vekselvis lys, forsiktig hes og ikke minst kraftfull, og han er utrolig flink til å la den bevege seg i folder eller bølger. Den finner flyten i melodien og beveger seg på kryss og tvers av denne, mens harmoniene alltid er plassert de rette stedene. «Graffiti» åpner mykt og stille, før den bygger seg opp steg for steg, og munner ut i et voldsomt crescendo. Her er det bare øs på øs på øs, og det er skikkelig digg!

Side 2 åpner faktisk med en slags ballade. «The Conduit» kan til og med skilte med pedal steel fra gjestemusiker Krister Skadsdammen (som Kenneth har produsert i forbindelse med Roger Græsberg & Foreningens siste album der Krister er medlem) uten at den kan kalles country av den grunn. Det er i stedet snakk om en slags drømmepop à la Washed Out, eller en ballade av den typen Phoenix kunne lagt inn som pusterom på en plate. Sangen er seig og svevende, og Kenneth synger nydelig:

Across a burning field, the last light was shaking.
A coast was born as we moved along,
the South China Sea, there in the
nighttime, they were trying to sway you
into some other life and to take us with you.

«Tall Island» er kanskje den «snilleste» sangen her med kassegitar og tilnærmede allsangtendenser, en yndefull og lettlikt melodi, men den føles litt mindre viktig i sammenhengen. Jeg vil ikke være slem og kalle den dårlig, men den er mindre spennende enn de øvrige låtene på Peace Jazz og virker litt overflødig.

Overflødig er derimot ikke et ord jeg vil bruke om den neste sangen, den aldeles vidunderlige «Two Diamonds». Dette er Teenage Fanclub-pop på høyde med, eller bedre enn, det Teenage Fanclub gjør selv. Også denne er ganske lett i form og uttrykk, men den har en livsbejaende, jublende stemning som slett ikke blir mindre sådant av tekstlinjen «I found the sun inside your chest and I’m listening to it». Det er platens korteste sang uten at vi snakker Ramones-lengde av den grunn, men at den klokker inn på under fire minutter vil jeg si kler den godt.

At det avsluttende tittelkuttet derimot er platens lengste på nesten syv minutter er jeg i grunnen enda mer glad for. Jeg føler meg ganske trygg på at det også er platens beste låt, et beist av en sinnrik konstruksjon, som ikke står noe tilbake for eksempelvis de første to låtene i oppbygging og detaljrikdom. For bedre å forstå sangen kan det være greit å vite noe om tittelen «peace jazz». Uttrykket stammer fra kunstneren Nathaniel Russell som skrev de to ordene på en tavle, og det var to ord som resonnerte sterkt i Kenneth da han så dem. Han forklarer det slik i (det engelske) presseskrivet som fulgte albumet:

«Jazz is to me something very sophisticated, sometimes chaotic and flowy but educated and schooled – so it as a genre doesn’t always move me. Our record is very loose, sometimes jammy and noisy but we mean well, we come in peace. We’re not trying to impress anyone or be technical – we just want to make something that means a lot to us.»

Du hører det umiddelbart på trommene som legger seg i en lett jazzshuffle, og bassen som er myk og gyngende, opp mot skarpe gitarer og en strålende melodi. Et minutt eller så ut i sangen kommer de første gitarbreakene og vi får også en synth som gjør mye av seg. Sangen vokser i styrke, men er full av nyanser. Bandet tar det helt ned før det braker løs på nytt, og den får utvikle seg tilsynelatende uten at noen holder i tømmene. Sangen er improvisatorisk i form og slett ikke ulik mye av det vi finner på de siste Motorpsycho-platene, men siden det er Kenneth Ishak og Beezewax som spiller er det også helt annerledes. Det slår meg at peace jazz – eller fredsjazz – er akkurat det vi trenger i livene våre, en sjanger vi aldri får høre igjen akkurat som her, og som fører platen til sitt perfekte koda. Man bør sikkert begrense bruken av ord som mesterverk, men når det gjelder sangen «Peace Jazz» er jeg ikke i tvil: Dette er musikk slik jeg liker den aller best; mektig, melodiøs og full av overraskelser.

Den oppsummeringen kan brukes på albumet som helhet også. Jeg skal innrømme at jeg ikke har et intimt forhold til noen av de foregående Beezewax-platene, men jeg har aldri hørt bandet mer spennende enn på Peace Jazz. Dette er kort og godt en fantastisk plate!

Sjekk også: The Loch Ness Mouse med sitt beste album

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.