Fredag er blitt den store slippdagen for ny musikk, og i går var en ekstrem fredag. Det kom så mye – og så mye bra – musikk, at det nesten tørner for meg. Hvordan skal vi lyttere klare å henge med – og hvordan i all verden klarer alle artistene å bli lagt merke til? Der har du to spørsmål for vår musikalske samtid som ikke har noen spesielt enkle svar.

Én musikalsk begivenhet overskygget alle andre i går. ABBAs nye plate Voyage var deres første plateutgivelse på nesten 40 år, og jeg tør si at ingen comebackplater i populærmusikkens historie har vært imøtesett med like stor spenning. Gir du derfor ut plate samme dag som ABBA velger å vende tilbake til de levendes rekker, stiller du bak i køen enten du vil eller ikke.

Å gi ut ny musikk må oppleves som en sysifosoppgave for de fleste artister. Selve innspillingen vil nesten garantert være et økonomisk tapsprosjekt. Det koster masse penger, og det koster også masse tid. Hvis du først tar den utgiften, vet du også at de aller fleste i dag hører musikk via strømmetjenester som Spotify og Tidal, og at disse betaler artistene så lite at de av oss som har andre jobber ville sluttet i protest. På dagen. Men slutte i musikk? Har du først musikken i deg, føles den av svært mange som en livsnødvendighet.

Og er du som artist så gæren at du også velger å gi ut musikken i fysisk format, på CD eller LP, øker utgiftene deretter. Særlig å presse vinylplater koster, og med så få utsalgssteder som finnes, er artistene avhengige av selv å pushe platene sine etter konserter for å ha håp om å tjene inn iallfall noen av utleggene sine. Nå skal det sies at studiobesøk og plateutgivelser også må betraktes som en investering fra artistens side. Det er den ene måten som finnes for å få spillejobber og nå ut til folk. Du blir ikke booket på et godt liverykte alene, med mindre du spiller i Frank Znort Quartet og føkker opp (u)skikkelige folks mandager. Derfor er det for mange en klok og helt nødvendig investering å spille inn musikken sin. Investeringer har det som kjent ofte med å betale seg i det lange løp.

Nå er ikke denne kommentaren ment å rette søkelyset mot utøvernes ufordelaktige avtaler med strømmetjenestene eller andre utfordringer de møter på sin vei, men det er verdt å reflektere over at antallet aktive artister, alle snubletråder til tross, er skyhøyt. Sannsynligvis er det også langt høyere enn for bare 15-20 år siden. Riktignok har mange musikere og komponister andre jobber for å klare seg, men det kryr av dem som prøver enten å leve av musikken og kun den, eller har som plan å gjøre det.

Da kommer vi til det vanskelige spørsmålet: Hvordan nå frem i mylderet av artistnavn og låter? Avisene har for det meste sluttet å anmelde plater. Det finnes noen få unntak som Klassekampen og Dagsavisen som stadig prøver å gjøre en god jobb på musikkens vegne, men størsteparten av musikkdekningen i mediene dreier seg i dag om familieunderholdning på TV som Stjernekamp og, skrekk og gru, Maskorama. Under den første Maskorama-sesongen i fjor satt presumptivt seriøse musikkanmeldere fra ymse medier og delte ut terningkast til en politiker (Trygve Slagsvold Vedum), to programledere (Anne Rimmen og Markus Bailey), en YouTuber (Herman Dahl) og en håndballspiller (Susann Goksør Bjerkrheim), ved siden av tre deltakere som faktisk viste seg å være «ekte» sangere bak maskene, Mia Gundersen, Ulrikke Brandstorp og Inger Lise Rypdal.

I kveld starter sesong 2, og hvor mye spalteplass og medieoppmerksomhet som blir ordentlige artister til del da, står i mildt sagt grell kontrast. Det trenger for den saks skyld ikke gå noen «gøyale» musikkprogrammer på TV heller for at seriøse artister blir oversett. Det er alltids et Paradise Hotel eller Sex On The Beach å dekke.

Jeg synes synd på alle artistene som sliter med å nå frem med musikken sin, men jeg beundrer dem i enda større grad. I en medievirkelighet der en positiv anmeldelse i Aftenposten eller Dagens Næringsliv, fra undertegnede eller et av de få andre musikknettstedene som finnes, eller noen minutters intervju på NRK P13 er som å vinne i Lotto, er det faktisk helt utrolig og sterkt beundringsverdig at noen orker å drive med musikk. Hadde noen betalt meg for det, skulle jeg gjerne viet tiden min til å skrive om de mange artistene jeg synes skal ha omtale, men det er det ingen som vil. Om du er tilknyttet en av de store avisene som anmelder er det ikke noe enklere. Der i gården når man heller ikke gjennom med alt man gjerne skulle. Redaktørene prioriterer i dag helt andre ting enn den gode musikken.

I dette klimaet gjør en pandemi som den vi har levd med siden mars i fjor enorm skade. Jeg kjenner utallige musikere og artister som har mistet store inntekter, og like jævlig forbanna står de på og smiler gjennom tårene. Det er beundringsverdig hvor mye av livet sitt enkelte legger i det de driver med, og det bør være til inspirasjon for oss alle å se hvordan en del mennesker nekter å gi opp. Musikken er livet deres, og da biter de tenna sammen og jobber seg gjennom problemene, åpenbart med varierende hell. Det skal alle vi på den andre siden av gjerdet være dypt takknemlige for.

Hver dag får jeg innboksen min full av ny musikk fra håpefulle artister – etablerte som uetablerte. Kan jeg høre på musikken deres? Kan jeg anmelde den nye plata deres? Kan jeg gi dem en tilbakemelding? Kan jeg plassere dem på en spilleliste? Det siste ønsket er det enkleste å oppfylle. Jeg hører så mye jeg kan, men jeg har også begrenset med tid. Jeg tjener ingen penger på denne bloggen. Den er et rent overskuddsprosjekt, og inntekt må jeg skaffe meg andre steder. Derfor er det kun unntaksvis jeg har anledning til å anmelde en plate. Når jeg først gjør det, velger jeg å gjøre det grundig, og det tar tid. Det er også derfor jeg så å si utelukkende anmelder plater jeg virkelig liker.

Jeg har ikke noe godt svar på hva landets mange dyktige artister skal gjøre bedre eller annerledes for å nå frem med musikken sin. Jeg skal fortsette å gjøre det lille jeg kan for at noen der ute skal få hørt alle de fantastiske låtene som skrives og spilles inn hver eneste dag, men det holder neppe til smør på brødskiva for så veldig mange.

Og spørsmålet om hvordan det skal være mulig for en vanlig lytter å henge med? Svaret gir seg selv. Du klarer det ikke. Det jeg derimot kan oppfordre til er følgende: Bruk mer tid på å høre musikk, og bruk mindre tid på å se musikalske barneleker på TV. Gå på en konsert i ny og ne, kjøp en LP-plate eller to, del musikkopplevelsene dine både i sosiale medier og i det virkelige liv. Dans. Syng. Spill høyt. Og som Baz Luhrmann ville sagt: Bruk solkrem.

Siden det kom så utrolig mye fin musikk i går, har jeg satt sammen en liten spilleliste på 25 glitrende nye sanger. Ta da med i betraktningen at det av åpenbare årsaker også er veldig mye som ble utgitt i går som jeg ikke har rukket å høre ennå. Denne listen er iallfall ment å gi noen få av de mange artistene jeg digger den lille håndsrekningen jeg kan gi dem. Det føles som det minste jeg kan gjøre som takk for de enorme gledene musikken deres gir meg, jeg skulle bare ønske jeg kunne gi mer. Jeg har også lagt inn noen låter fra internasjonale artister – jeg vil jo ikke diskriminere noen heller. God musikk er god musikk, uavhengig av sjanger og opphavssted.

Så takk til akkurat dere som ga ut musikk i går: Jonas Alaska, Silk Sonic, ABBA, No. 4, Haavard Mota, Maria Solheim, Kenneth Ishak, Fadnes, Mighty Magnolias og Ida Jenshus, Margo Cilker, Rod Stewart, Skaar, Zupermaria, Marie Klåpbakken og Vinni, Thomas Rhett, Robert Plant og Alison Krauss, The Needs, Parcels, Green Day, Halden Electric, Maj Britt Andersen, Dumpster Divas, Amason, Electric Eye og Ulver.