Levi Henriksen med ny bok og ny musikk
Hvor slutter forfatteren Levi Henriksen, og hvor begynner musikeren Levi Henriksen? Eller omvendt? Det er spørsmål som er vanskelig å gi entydige svar på. Til det er både hans egen virksomhet, og påvirkningen og inspirasjonskildene han eksponeres for i kulturens tjeneste, altfor disiplinoverskridende. To nye utgivelser – en bok og en single – har såpass mange berøringspunkter at jeg tror de fleste vil se at Levi Henriksen ikke er enten forfatter eller musiker, han er én sammensatt klump av skaperkraft som driver med begge deler der tingene har en tendens til å gli over i hverandre.
Det er bare få uker siden han ga ut sin siste bok, Som vi forlater våre skyldnere, en one-off for forlaget Vigmostad & Bjørke som har en serie gående om de ti bud. Levis valg falt på det tiende – du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste – fordi det niende allerede var tatt, som han sier. Vet ikke hvilket det er, sier du? Slå det opp.
Nå er Levi Henriksen og hans utmerkede band Babylon Badlands også tilbake med ny musikk etter et fravær som nærmest føles urettferdig langt. Det er snart fire år siden deres utmerkede siste plate De utålmodige av hjertet ble utgitt, så nyheten om at det etterlengtede fjerdealbumet 190 desibel kjærlighet slippes medio august kom i grevens tid. Levi og hans faste våpendragere Anders Bøhnsdalen, Finn Lilleseth og Morten Andreassen har på den første singlen «Så lenge sola står opp over festningen» fått eksepsjonell hjelp fra Haldens store sønn Freddy Holm på fele og mandolin. Han tilfører mer enn en liten dose country eller folk, for ikke å si «roots» som vi kalte det på 90-tallet, og trekker således et klassisk rockeband i en noe uvant retning. Det funker mer enn bra, for å si det forsiktig.
Ikke at det er noe fremmed over Levis sikre melodiføring og sanglyrikk av den grunn. Han synger kan hende også bedre enn noen gang, og tar oss rett inn i en sang som dypest sett stiller spørsmålet om hvor langt vekk man må reise for å finne veien hjem. Det er en tematikk som slett ikke er ukjent for skikkelsene som befolker Levis univers.
Jeg har sett sneen på Kilimanjaro,
og Triumfbuen i Paris
Jeg har tatt toget til Tasjkent,
sett Bonn på tiggeres vis
Jeg har grått ved Klagemuren,
kjent bluesen i Beijing
Men hjertet mitt alltid vanker
til byen ved Glommas sving
For så lenge sola står opp over festningen,
og Glomma er full av vann
Skal jeg alltid komme hjem,
så lenge kvinne trenger mann
Tematisk er dette gjenkjennelig også fra Levis litteratur. Det som venter protagonisten i Kongsvinger i denne sangen – om det er Levi selv eller en oppdiktet skikkelse – er verdt å vende hjem for, og det kunne like gjerne dreid seg om en av de mange fargerike karakterene fra hans fiktive Skogli som vi kjenner fra bøkene hans. Iblant trengs altså en del luft under vingene for at denne innsikten skal oppstå. Et fast sted å kaste ankeret er godt å ha, og det forstår man kanskje aller best når man har sett sneen på Kilimanjaro og kjent bluesen i Beijing.
Der kjærligheten eller tilhørigheten venter, er kanskje også musikken en kraft som bør regnes med, som jorder deg på samme måte som et godt fellesskap eller vissheten om at du har din tilmålte plass i verden. Akkurat i dette tilfellet dreier det seg om en spesielt inntagende melodi som altså hjelpes kraftig av Freddy Holms musisering. Da er det i så fall ingen grunn til å lengte ut igjen før det har gått en stund, da finnes alt du trenger der du er.
Det er viktig å påpeke at Freddy og Levi ikke alene er ansvarlige for at «Så lenge sola står opp over festningen» låter så fint som den gjør. Henrik Maaruds ryddige produksjon gir fint rom til kompet besørget av Morten Andreassens gyngende bass og Finn Lilleseths stødige trommespill, mens Anders Bøhnsdalens gitarspill har en mer tilbaketrukket rolle. Det er Freddy som gir mest farge til denne sangen. Likevel er bandfølelsen udiskutabel, det brummer bare ikke fullt så mye som ellers. Det er kanskje også derfor Levi synger så uvanlig godt og, virker det som, uanstrengt. Her er skuldrene behørig senket, og jeg betrakter «Så lenge sola står opp over festningen» som en liten triumf av en sang som treffer blink på alle punkter. Det er også gøy å høre et band som Babylon Badlands gjøre noe såpass annerledes. De har i en årrekke vist at de kan rocke hardt, men jaggu bor det ikke ganske mye fintfølelse og subtilt fiksfakseri i dem også.
Lenke til «Så lenge sola står opp over festningen» finner du nederst på denne siden.
Så var det boken da. Som vi forlater våre skyldnere rommer tre høyst lesverdige noveller med handling fra Skogli som alle dreier seg om fristelsens evige fallgruver. Den mer enn 100 sider lange «hovednovellen» bærer tittelen «Kanoner under roser» og handler om de to brødrene Seth og Enok som står hverandre nærmere enn noen andre. De har vel å merke sine sosiale liv og mange gode venner, men ingen kan true båndet som knytter de to brødrene sammen. Det har i vesentlig grad oppstått rent genetisk fra naturens side, men er også smidd i hop av agget mot deres far presten som døde ung, men som var en pest og en plage i sin levetid med alle sine høylytte formaninger og bibelord.
Idyllen trues og forholdet settes på prøve den dagen Seth presenterer sin nye kjæreste Lillith for lillebroren. Det er Enok som er spradebassen av de to – the man about town som ikke har noe problem med å finne kvinnelig selskap – mens storebror Seth holder en lavere profil, for å si det slik. Så går det dessverre slik at Enok blir fullstendig besnæret av Lillith. Ikke er hun slående vakker, hun har bare noe udefinerbart ved seg som fordreier hodet hans fullstendig. Dette fører leseren ut i en fortelling om skam og samvittighetskvaler, krevende valg og misforståelser, med en elegant vri på slutten.
De to novellene som rammer inn trekantdramaet om Seth og Enok og Lillith heter «Apache» og «Redningsmannen er oppstanden». Den førstnevnte nøyer seg ikke med å omhandle det tiende bud, her svinger forfatteren også innom det niende. Både den supersøte Pauline og en dødskul Apache-sykkel er altoppslukende fristelser lille Markus sliter med å motstå, og det går hardt utover «rivalen» Aksel. I den andre novellen er det bygdas menighetsforstander Melkior som er ille ute. Han har et noe uheldig forhold til en gift kvinne som dør av hjertestans i senga hans. Der har du utfordring, si, og i likhet med «Kanoner under roser» er også denne utstyrt med en snerten avslutning. Her møter vi forresten også Markus Grude (er navnet en liten hyllest til Knut Hamsuns Markens grøde?), lensmannen som første gang dukket opp i Levis debutroman Snø vil falle over snø som har falt i 2004. Kanskje er også Markus fra «Apache»-novellen lensmannen som guttunge?
Alle de tre novellene er klassisk Levi Henriksen, med sine små finurligheter og fataliteter i et bygdømiljø som er mer innholdsrikt enn man kanskje skulle tro. Handlingen finner sted på tre forskjellige tidspunkt, i 1974, 1990 og en gang etter 2006. Dette vet vi fordi Levi i «Kanoner under roser» selv tidfester handlingen til 1990, mens det i «Apache» refereres til The Jackson 5s «Dancing Machine» og Terry Jacks og Redbone som også hadde store hits i 1974. I «Redningsmannen er oppstanden» hører Melkior på Onkel Tukas «Jeg er på vei til himmelen» som ble utgitt i 2006, så derfor. Dette er selvsagt eksempler på hvordan Levi i litteraturen fletter inn sin åpenlyse kjærlighet til musikken.
Og hadde det ikke vært for at jeg iblant kan være en pirkete jævel ville jeg ikke hatt noen ting å utsette på Som vi forlater våre skyldnere, fine historier som den vitterlig inneholder, men siden jeg dessverre er litt sånn skrudd sammen klarer jeg ikke la være. Det legendariske bandet The Teardrop Explodes’ levetid var svært kort, fra 1978 til det var definitivt stopp i 1982, så Enok kunne ikke dratt og sett dem i Liverpool i 1990 slik forfatteren antyder at han kan finne på å gjøre. Det til side, strålende levert, maestro!
