Alle som følger meg på Facebook kan hver morgen få med seg et nytt tilskudd til det jeg kaller 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, der jeg dag for dag legger til én ny låt, helt etter innfallsmetoden. Ved årets slutt skal den, som den glupe leser vil forstå, romme 365 låter – og de skal være bra. Her dukker det opp nye og gamle favoritter, noen velkjente, andre mer obskure. Tanken er ikke mer komplisert enn at det skal bli verdens beste spilleliste. I mine ører, altså, men jeg både håper og tror mange andre også vil kunne sette pris på den.

Jeg skriver en kort tekst til hver av disse låtene, og for hver måned oppretter jeg et innlegg på bloggen slik at disse er samlet. Her kan du derfor lese litt om de forskjellige sangene og ofte også noen personlige anekdoter og betraktninger rundt dem. Nederst på denne siden vil du finne selve spillelisten som nå altså inneholder i overkant av 90 sanger. Følg den gjerne for ikke å gå glipp av noen. Her er alle låtene fra mars, fra Don Martin til Kyiv Kammerkor:

Tirsdag 1. mars – Don Martin: «Nilsen»

Beklager Lillebjørn Nilsen, Trond Ingebrigtsen, Lars Lillo-Stenberg og alle dere andre som er så flinke til å skrive og synge om Oslo, men når jeg i dag fikk lyst til å legge inn en sang om byen min på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, falt valget – ikke uten grunn – på «Nilsen», dette fantastiske samarbeidet mellom Don Martin og Tommy Tee fra 2013 som er så kraftfullt og poetisk at jeg vælver. Jeg er ikke særlig «street» OG jeg er vestkantgutt, men jeg er likevel Oslo, og jeg forstår hva dette handler om. Hver gang jeg hører Don Martins mesterverk – og det er ofte – treffer det meg midt i fleisen med sitt perspektiv litt ulikt mitt eget, og samtidig gjenkjennelig. Oslo er en storby med storbyproblemer, men det er også en by å elske, og det er dette denne låta formidler. Den tar innledningsvis en Charles Dickens og erklærer seg for å være «fortellinga om to byer», og her er det Oslo øst som skal beskrives. «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen, Rudolf, Lillebjørn, Joachim – velg hvilken», synger Martin, før han overlater mikken til Tommy som tar seg av refrengene. Selv om «Nilsen» er røffere i kantene enn for eksempel «Tanta til Beate» er den ikke noe mindre romantiserende.

Jeg elsker denne byen som har fostret meg. Om det er Frogner eller Tøyen, Ullern eller Grorud, utgjør alle de forskjellige bydelene den helheten som gjør at jeg trives. For meg handler det om å akseptere forskjellene, om å omfavne dem, men det sagt er det selve byen og ikke utkantstrøkene som har den virkelige tiltrekningskraften på meg. «Nilsen» er da også en låt som på perfekt vis får frem byens puls – tungt, melodisk og breialt – og hverken Martin eller Tommy kødder når de synger at de er Oslo. Og ikke nok med det, også «Nilsen» er Oslo – i ett og alt. Det er en fantastisk låt, og tekstlinjene er utsøkt poesi. Onelinerne flyter ut i en jevn strøm, og jeg slutter meg til Martin når han synger «Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst, det er her jeg føler meg hjemme, det her er byen min».

Onsdag 2. mars – Bon Jovi: «Runaway»

I dag fyller Jon Bon Jovi 60 år, så da var det ikke noe mer å lure på. Jeg måtte simpelthen ha en Bon Jovi-låt inn på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og siden det er frontmannens bursdag trenger jeg ikke ta hensyn til at de senere bandmedlemmene ikke spiller på debutsinglen «Runaway» fra 1984-albumet Bon Jovi. Den ble spilt inn med studiomusikere allerede i 1982, før Jon Bon Jovi hadde samlet den første inkarnasjonen av bandet sitt, men var god nok til både å bli valgt til den aller første Bon Jovi-singlen og som åpningsspor på platen. Det er da også den ene sangen herfra dagens bursdagsbarn er virkelig fornøyd med, og den har vært et mer eller mindre fast innslag på Bon Jovis konserter i alle år. Keyboardintroen som er skrevet av Mick Seeley kan vel trygt sies å stå i gjeld til låter som Foreigners «Cold As Ice» og Totos «Hold The Line», men det forringer ikke låta det minste, tvert imot. Å ha litt gull i bånn skader ingen, og la meg ile til og si at det er en sang med adskillig flere kvaliteter enn noen skarve tangenter. Jeg har riktignok aldri vært noen stor Bon Jovi-fan selv og synes det kan være temmelig langt mellom drammene der i gården, men «Runaway» er og blir et fantastisk stykke rockmusikk, en nærmest latterlig catchy låt. Gratulerer med dagen, Jon!

Torsdag 3. mars – Banco De Gaia: «Last Train To Lhasa»

Er det techno, trance, ambient, ambient dub eller kanskje bare elektronika? For å være helt ærlig så vet jeg ikke, og ikke er jeg så fryktelig interessert i det heller. Sjangerforvirringen har aldri vært større enn på 90-tallet da forskjellige elektroniske musikalske retninger spratt opp i øst og vest og samlet seg på houseparties og raves. Selv ga jeg raskt opp å sortere det ene fra det andre. Jeg mislikte mye, jeg digget en del, men jeg var aldri på en eneste rave, og ikke testet jeg ecstacy og danset hele natten heller. Hva enn man kan kalle Banco De Gaia og deres nydelige «Last Train To Lhasa», så er det dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, et 12 minutter langt melodisk mesterverk med seriøst driv og akselerasjonskraft som tar oss tilbake til 1995. Der andre danset til Prodigy eller The Chemical Brothers var Banco De Gaia (som i realiteten var synonymt med engelskmannen Toby Marks) mer enn nok for meg, og «Last Train To Lhasa» var en form for elektronisk verdensmusikk som var ment å rette søkelyset mot Kinas anneksjon av Tibet og opprettelsen av Qingzang-jernbanen som førte Xining i Kina sammen med Lhasa. Det som fremdeles slår meg hver gang jeg hører dette musikkstykket er hvor vakkert det er, med sin perfekte oppbygging i tempo og struktur, der lyden av togfløyter blander seg med det som muligens kan være tibetansk sang (det høres iallfall slik ut for en som ikke har peiling), og vi får følelsen av å høre svillene og skinnene passere under oss mens det imaginære toget vi sitter på fører oss til endestasjonen som i en hypnotisk, transelignende tilstand. Jeg synes simpelthen det er utrolig deilige 12 minutter, og de kunne gjerne ha vart enda lenger. «Last Train To Lhasa» er som togturer flest, du vil ikke at de skal ta slutt.

Fredag 4. mars – Mark Knopfler: «Speedway At Nazareth»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition har et løfte å leve opp til, og derfor kommer perlene på rekke og rad, dag for dag. Her er nytt og gammelt, hip hop, puddelrock, funk, country, pop og alt mulig side om side, nytt som gammelt, norsk som engelsk som amerikansk og så videre. Er det en låt jeg liker, har den potensielt en plass på denne spillelisten, og for å si det sånn: Jeg liker Mark Knopflers «Speedway At Nazareth» VELDIG godt. Den er hentet fra Sailing To Philadelphia fra 2000, Knopflers andre soloalbum etter at han satt kroken på døra for Dire Straits en gang for alle i 1995. Albumet hadde flere celebre gjester som James Taylor og Van Morrison, men for mitt vedkommende er det Gillian Welch og David Rawlings’ tilstedeværelse som virkelig gjelder. Det makeløse bluegrassparet er med på to sanger, nydelige «Prairie Wedding» og den mer uptempo «Speedway At Nazareth», som er platens desidert beste. Deres bidrag kommer i form av helt klassisk, tostemt harmonisang som legger seg perfekt under Knopflers avslepne vokal som i dette tilfellet gir et stemningsbilde fra den nå nedlagte amerikanske CART-racing-klassen. Dette er ikke dermed sagt et rent bluegrassnummer, men avgjort beslektet, og Aubrey Haynies nydelige felespill støtter opp under følelsen av iallfall delvis å befinne seg i en koie i Appalachene. Til syvende og sist er dette likevel Knopflers show. Han er en av mine desiderte favorittgitarister, og på «Speedway At Nazareth» blander den karakteristiske Knopfler-lyden seg inn i et arrangement som rister og humper og dundrer på vei mot målet, som en musikalsk metafor for førerne av CART-vognene i vanvittig fart på vei mot målstreken. Knopfler, Welch og Rawlings gjør seg ferdig med de fem versene før halve sangen er gått, bereder grunnen nærmest, før Glenn Worfs bassgitar slår an tonen rett over treminuttersmerket og bandet trår til for alvor i et uovertruffent instrumentalparti. Herfra og ut banker musikerne løs på alt de har, mens Knopfler benytter tiden til å flette gitaren inn her og ut der, trøkker til litt ekstra hist og pist, og den pågående soloen blander seg også nydelig med fela til Haynie. Her er det fart, moro og åpenbar spilleglede som gjelder, og av alle Knopflers triumfer – både som soloartist og med Dire Straits – er og blir dette en av mine store favoritter.

Lørdag 5. mars – The Beach Boys: «Barbara Ann»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er The Beach Boys’ versjon av The Regents’ «Barbara Ann». Originalen fra 1961 var en nummer 13-hit i USA, men Wilson-brødrene og deres kumpaner tok den helt til andre plass på Billboard Hot 100 i 1965. Den gikk også helt til topps i flere land, blant annet Norge. At en coverlåt skulle bli en stor Beach Boys-hit var neppe meningen fra Brian Wilsons side, men «Barbara Ann» fra coveralbumet Party! ble sluppet som single uten at han eller bandet visste det etter at den foregående «The Little Girl I Once Knew» ikke gjorde det så skarpt som plateselskapet Capitol håpet. Om den var litt uvanlig, en forsmak på det som skulle komme i form av mesterverket Pet Sounds, var «Barbara Ann» – rent bortsett fra ikke å være skrevet av dem – helt klassisk Beach Boys. Brian Wilson og en ukreditert Dean Torrence fra Jan & Dean har hovedstemmene, og resten av bandet bidrar med de patenterte «surfharmoniene» som løfter originalens doowopharmonier ytterligere.

Aller første gang jeg hørte The Beach Boys – og «Barbara Ann» – var da en av mine venner hadde kjøpt samlingen 20 Golden Greats som kom i 1976. Den hypermelodiske verdenen som møtte meg der var umulig å beskytte seg mot, og det var særlig de tidlige singlene som traff 10-11 år gamle meg med full tyngde. Akkurat «Barbara Ann» har jeg et ytterligere minne omkring. For noen år siden valgte Helle og jeg å tilbringe nyttårsaften i London, og uten særlig mål og mening befant vi oss like før midnatt på nedsiden av Covent Garden og fikk øye på en bar der det var et sabla liv. Det så gøy ut, og stemningen sto i taket. Vi hadde ramlet inn på en fest full av meksikanere, og «Barbara Ann» ble spilt på full guffe mens alle gaula med av full hals, oss inkludert. Vi ble ikke værende så lenge, men vi fikk sagt hei til kjæresten til en av de ape drita festdeltagerne da han ringte hjem til Mexico for å ønske henne godt nytt år, seks timer for tidlig på grunn av tidsforskjellen, og insisterte på at vi måtte hilse på. Hun var ikke kjempehappy, men det var han. Det var en sånn kveld.

Søndag 6. mars – Lene Lovich: «Bird Song»

I dag skal vi høre en for mange ukjent stemme i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, Lene Lovich og den vidunderlige førstesinglen «Bird Song» fra Flex, hennes andre LP, utgitt i 1979. Dette er teatralsk kunstpop beslektet med Toyah, Kate Bush og Nina Hagen, fra en artist altfor få husker eller kjenner. Hun ga ut sine første plater på det engelske kvalitetsselskapet Stiff Records og var en sentral new wave-artist i kjølvannet av punken, et svært originalt vesen det slett ikke går 13 på dusinet av. «Bird Song» åpner med imiterte fuglelyder og Lovich’ spesielle stemmeprakt, og forvandler seg raskt til å bli en strålende poplåt, med et nydelig mannskor og Farfisa-orgel som dukker opp og gir trøkk og farge.

Noen artister har en mer fargerik og interessant bakgrunn enn andre, og Lene Lovich mer enn de aller fleste. Hør bare her: Hun ble født Lili-Marlene Premilovich i Detroit til engelsk mor og far av serbisk opphav i 1949. Moren tok med seg Lene og hennes tre søsken til Hull i England da hun var 13, og her møtte hun låtskriveren og gitaristen Les Chappell da de var tenåringer. Han ble hennes livslange partner, både musikalsk og privat. De dro til London i 1968 for å gå på kunstskole, og det var da Lene begynte å flette alt mulig rart inn i håret sitt som ble hennes visuelle kjennetegn i karrieren, et utseende som kanskje har inspirert Unni Wilhelmsen? Det neste tiåret gikk Lovich på flere kunstskoler, var gatesanger på undergrunnsstasjoner i London og opptrådte som «orientalsk» danser på kabaretklubber. Hun dro til Spania der hun besøkte Salvador Dali i hans hjem i Portlligat, før hun reiste tilbake til London for å satse på musikken. Hun sang i kor under et stykke i Royal Albert Hall og spilte soloshow på småklubber, hadde en rolle som soldat i et show med Arthur Brown, jobbet som go-go-danser på Radio Ones roadshow, turnerte med et vestindisk soulband i Italia, og var saksofonist i flere band. Hun spilte inn skrik for skrekkfilmer, skrev tekster for den franske discohelten Cerrone (inkludert den store hiten «Supernatural») og jobbet med flere teatergrupper. Hun var også blant publikum da Chuck Berry inviterte dem til å synge på «My Ding-A-Ling» som han spilte inn i 1972. I 1975 ble hun med i funkbandet The Diversions som ga ut en plate, og i 1976 ga hun for første gang ut musikk under eget navn, en julesingle. I 1978 ble hun omsider oppdaget av Stiff Records’ Dave Robinson som falt for hennes innspilling av Tommy James & The Shondells-klassikeren «I Think We’re Alone Now», og resten er, som vi sier, historie. Og «Bird Song» er altså hennes aller beste låt i mine ører, selv om det ikke er den største hiten hennes.

Mandag 7. mars – The Neville Brothers: «Yellow Moon»

Det blir «New Orleans royalty» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, med The Neville Brothers’ tittelkutt fra det enestående 1989-albumet Yellow Moon. Om ikke brødrene var superkjent utenfor hjembyen før innspillingen, så var denne platen et veiskille som gjorde dem til navn å regne med også internasjonalt. En stor del av æren for det må tilkjennes produsent Daniel Lanois som bokstavelig talt løftet dem ut av bayouen og tilførte musikken andre elementer som ga bandet et langt bredere nedslagsfelt enn de hadde hatt til da. Det var funky som det alltid hadde vært, med innslag av jazz, soul og mer klassisk R’n’B, men Lanois så et større musikalsk potensial som førte til at Yellow Moon ble en ekstremt mangfoldig og rik plate. Tre av de fire brødrene – Art, Aaron og Cyril – synger hovedvokal på forskjellige sanger, og fjerdemann Charles’ saksofon er til stede i godt monn. På selve «Yellow Moon», sunget av Aaron, låter saksofonen nesten orientalsk, og det er blant annet denne fordomsfrie sjangerblandingen som gjør albumet så sterkt.

På en tur til New Orleans i 1992 med mine kolleger i musikkbladet BEAT var vi så heldige å se The Neville Brothers på den legendariske klubben Tipitina’s. Da hadde de også gitt ut oppfølgerplaten Brother’s Keeper produsert av brødrene selv sammen med Malcolm Burn som vel var en slags assistent for Lanois på Yellow Moon. Den var omtrent like bra, og å se dette bandet så til de grader på hjemmebane var en opplevelse for historiebøkene. Til dags dato er det nok en av de to eller tre aller beste konsertene jeg har vært på, og da de spilte noen måneder senere på Sentrum Scene i Oslo var det kun som en blek kopi av det bandet vi hadde sett i New Orleans. Hver gang jeg hører «Yellow Moon» blir jeg minnet på hvor bra The Neville Brothers var. Nå som både Charles og Art er døde, og Aaron og Cyril er henholdsvis 81 og 73 år gamle, spørs det vel om det blir så mye mer under det bandnavnet, men flere av barna og barnebarna er aktive musikere, så familien lever heldigvis fortsatt i beste musikalske velgående.

Tirsdag 8. mars – The Northern Belle: «Gemini»

Gratulerer til alle kvinner i dag på den internasjonale kvinnedagen, 8. mars. Det markeres selvsagt også i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal til en ganske ny låt, og den er norsk. «Gemini» med The Northern Belle er et feministisk manifest godt som noe, og sier mye klokt, for eksempel «don’t eat shit». Låta er ikke i nærheten av å be om unnskyldning for noe som helst, og levner ikke fnugg av tvil om at rock er en øvelse som går på tvers av kjønn. «Denne låta handler om å gi føkkings alt! Og så bli holdt igjen fordi du er kvinne.» Slik introduserte låtskriver og frontfigur Stine Andreassen «Gemini» da hun fremførte den offentlig første gang under Interstate 20-festivalen på Vulkan i Oslo i januar 2020, der hun for anledningen var backet av Lucky Lips. Det slo gnister både av Stine selv og av låta, og hun gjorde det klinkende klart for alle som var til stede at om hun noen gang hadde latt seg holde tilbake fordi hun er kvinne, så var det slutt på det nå. I september samme år dukket «Gemini» opp på The Northern Belles tredje og beste album, We Wither, We Bloom, og den hadde ikke mistet en døyt av sin sprengkraft på veien. Det slår gnister av låta, og når Bjørnar Ekse Brandseths gitarsolo slår inn etter to minutter løfter taket seg. Når det er sagt, skal det legges til at selv om den er temmelig rocka, så er «Gemini» også en knakende god poplåt, en melodisk perle av det slaget som stadig kommer trillende ut av Stine Andreassens velutviklede kunstneråre. Hun er en av den norske americanascenens desidert beste låtskrivere og artister.

PS! Det er enda en grunn til å gratulere Stine, og det skyldes at hun og hennes Eivind nettopp har fått sitt første barn. Gratulerer derfor til dem begge!

Onsdag 9. mars – Son Volt: «Tear Stained Eye»

Kan jeg friste med en av tidenes aller beste countrylåter? I dag er det tid for Son Volt og deres makeløse «Tear Stained Eye» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, hentet fra debutalbumet Trace, utgitt i 1995. Son Volt ble som mange vet startet av Jay Farrar da han og Jeff Tweedys gamle band Uncle Tupelo gikk mot sin uunngåelige oppløsning grunnet de to låtskrivernes stadig dårligere forhold. Tweedy startet på sin side Wilco, så du kan si det ble en god løsning på samarbeidsproblemene, der vi som publikummere fikk to strålende band i stedet for ett. Trace er en schizofren plate, omtrent like deler country og hard rock, og selv om begge disse sidene av Son Volt har mye for seg, foretrekker jeg helt avgjort den mykere delen av bandet. Jay Farrar har en nydelig countrystemme, og på «Tear Stained Eye» får han brukt den for alt det er verdt. Han har en fin «drawl», en klar og tydelig diksjon og masse autoritet, og når han synger formidler han et levd liv, seire og tap, gleder og skuffelser, som om han var en litt lurvete bikkje som ikke lar seg kue og reiser seg hver eneste gang han faller. Teksten er tvetydig, men full av fine bilder. «Ste. Genevieve can hold back the water, but saints don’t bother with a tear stained eye», synger han, og om det kan jeg i det minste si at Ste. Genevieve er en småby ved Mississippis bredder som står i fare for å bli vasket vekk hver gang elven truer med å flomme over, men at den står der ennå. Hva det har å gjøre med at «virkelige» helgener ikke kan bry seg med at vi gråter en skvett i ny og ne, aner jeg ikke, men det er fint sagt. Og sunget. «Tear Stained Eye» er en countrylåt for folk som tror de ikke liker country. Hør Farrar synge «I would meet you anywhere, western sun meets the air, we’ll hit the road, never looking behind» og bli overbevist.

Torsdag 10. mars – Wholy Martin: «Eyes Closed»

Det er tid for en godt bevart hemmelighet i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I forrige uke møtte jeg to kompiser, og vi ble blant annet sittende og snakke om vår felles bekjente Helge Martin Framnes, mannen som skjuler seg bak bandnavnet Wholy Martin. Helge Martin har i løpet av karrieren støtt på en del motbør, og kun utgitt to plater, Vampïre Songs i 2004 og Beautiful Night i 2015. De er udiskutabelt mesterlige begge to, men dessverre er kun den siste av dem tilgjengelig for strømming. Det må selvsagt da understrekes at åtte tilgjengelige Wholy Martin-låter er adskillig bedre enn ingen. Jeg har valgt ut den overjordisk vakre «Eyes Closed», en sang som i likhet med mye av det han bedriver er tydelig inspirert av Leonard Cohen og Nick Cave, en musikalsk spøkelsesfortelling med et imponerende arrangement. Her er de beste krefter involvert, i tillegg åpenbart til hovedpersonen selv: Jo Bakke og Jørn Raknes på gitarer, Frank Hammersland på bass og Erik Ruud på trommer, og de ledsages av et knippe utmerkede gjestemusikere, ikke minst Torbjørn Økland på trompet og Vidar Ersfjord på trombone. Bjørn Fløystad er med på mellotron og theremin, og et par av de allerede nevnte er også kreditert for keyboards. Resultatet er en detaljrikdom som er en fest for øregangene. Spiller du dette på et skikkelig fett anlegg tør jeg nesten ikke tenke på hvor fint det vil låte, men det er heldigvis plenty å hente for oss som ikke er fullt så opptatt av hi-fi. De nydelige harmoniene bør også nevnes, og i den forbindelse opptaket av Helge Martins avdøde søsters stemme. Det er som en hilsen fra graven, fra «den andre siden», og den bidrar til den helt spesielle stemningen som i mine ører ikke er uhyggelig i det hele tatt, bare veldig, veldig fin. Jeg har tidligere skrevet om Helge Martin at han messer frem sine sanger i et slags ingenmannsland mellom drøm og virkelighet, med nattemørket og døden som de mest åpenbare røde trådene. Det er en varedeklarasjon som stadig passer godt, særlig her på «Eyes Closed». At ikke flere kjenner til Wholy Martin er utrolig trist. Når noen er i stand til å lage noe så bra som dette, er det en unnlatelsessynd ikke å høre etter.

Fredag 11. mars – Lumbago: «Thomas»

Nå er det på tide med litt new wave (eller nyveiv, som det ble hetende på norsk) i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Da Lumbago debuterte med singlen «Gi meg noe ekstra» i 1980 ble den lansert med brask og bram via en helsides annonse i Dagbladet. Slikt var ikke akkurat vanlig kost i datidens norske platebransje, og definitivt ikke i Oslos undergrunnsmiljøer der kvartetten mistet bøtter og spann med troverdighet på no time. Slikt skulle man ikke vite av blant de rettroende.

Selv ble jeg 14 år gammel sommeren 1980 og tilhørte på ingen måte noe ekskluderende undergrunnsmiljø. Jeg var derimot i en helt avgjørende fase av egen «musikkoppdragelse», hadde nylig begynt å lese musikkavisen Puls og sett lyset da The Clash rett før jul i 1979 ga ut London Calling – fremdeles min favorittplate her i livet. Jeg var derfor et lett offer for Lumbago som var alt jeg ikke hadde hørt innen norsk musikk som for min del stort sett var begrenset til Jahn Teigen og det jeg kjente fra Norsktoppen. Lumbago var lyden av noe helt nytt, og da albumet Alt og litt ekstra ble utgitt – uten «Gi meg noe ekstra» og B-siden «Drosja står utafor» – var jeg raskt på plass i platebutikken.

Jeg synes Alt og litt ekstra har mange bedre melodier, men ingen med en tekst som er like velskrevet som «Thomas». Det er et klasseromdrama der bråkmakeren Thomas via en ordløs utfordring til «lærer’n» blir hovedpersonen i et drama der alle medelevene kun har øyne for det som utspiller seg foran dem:

Thomas ser på lærer’n
og lærer’n ser på han
Alle skjønner at det her blir siste runde
De to stirrer på hverandre
Thomas sitter, lærer’n står
og begge måler vekta på den andre
Og fuglesangen utafor er blitt utrolig høy
i forhold til det stille klasserommet

Med en skarp diskant i gitaren og en tidstypisk skarytme, benytter bandet seg av tekstens dramatiske innhold til å løfte den med et ekstremt velfungerende arrangement, fullt av dynamikk og «kunstpauser». I siste del av hvert vers blir rytmen nærmest metronomisk, og tekstforfatter og vokalist Morten Jørgensen er til og med kreditert for å bruke en «IBM stereo skrivemaskin m/kulehode og rettetast».

Jørgensens tekster er ikke snaue på resten av platen heller, ei heller på oppfølgeren Cabaret Marzipan, men det er «Thomas» som virkelig peker fremover mot forfatteren Morten Jørgensen og romaner som Sennepslegionen og Kongen av København. En tekst som denne viser avgjort et betydelig litterært talent. «Thomas» er en oppvisning i det ekstremt fortettede kammerspill, ikke for scene, men for en tre og et halvt minutt lang poplåt. Det er kul umulig ikke å kjenne på den ekstremt spente stemningen, og når «kniven ennå dirrer i kateteret» etter at lærer’n har flykta og Thomas tar et nytt trekk av røyken, er det som du kan høre at resten av klasserommet kollektivt puster ut.

Lørdag 12. mars – The Beatles: «You’re Going To Lose That Girl»

Vi må ha mer Beatles i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «You’re Going To Lose That Girl» er et av (de mange) høydepunktene på 1965-albumet Help!, soundtracket til deres andre spillefilm og femte album, alt unnagjort på fattige to og et halvt år. Tenk litt på det, dere som bruker en uke på å finjustere en trommelyd! Alle The Beatles’ låter skrevet av enten John Lennon eller Paul McCartney er som mange vet kreditert begge to, men «You’re Going To Lose That Girl» er i all hovedsak en Lennon-låt, med noe input fra McCartney. Det er Lennons stemme vi hører der han adresserer en fyr som ikke tar godt nok vare på kjæresten sin og gjør det klinkende klart at han står klar til å rykke inn. «I’ll make a point of taking her away from you, the way you treat her, what else can I do?», sier han i en av disse låtene Beatles var så gode på i den første delen av karrieren – umiddelbart fengende poplåter om forholdet mellom gutter og jenter, slikt som resonnerte i et stadig økende antall fans. Dette er to minutter og atten sekunder med vaskeekte poplykke, et nærmest tilfeldig valgt kutt fra en plate som er himmelsk og aldeles perfekt. Når jeg hører Help!-albumet (og da spesielt side 1) slår det meg hver gang hvor ubegripelig bra The Beatles virkelig var – og hvor enorm påvirkningskraften deres var. Ingen over, ingen ved siden; John, Paul, George og Ringo utgjorde verdens beste band. Ferdig med den saken.

Søndag 13. mars – Ketil Bjørnstad: «Prelude 2»

Det er søndag, og dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er ment å gjenspeile dette, gitt at søndager faktisk er de ukedagene vi har til rådighet for fred og fordragelighet og stille kontemplasjon. Det er et åpenbart fånyttes forsett i tidens kaotiske, ubegripelige, brutale og grovt polariserende nyhetsbilde, men vi kan i det minste late som. Her har jeg derfor funnet frem oppunder tre minutter med underskjønn pianomusikk, skrevet og fremført av tusenkunstneren Ketil Bjørnstad. I 1984 slapp han det stillfarne og vakre albumet Preludes Vol. 1 på det lille selskapet Uniton som også ga ut fin musikk av Fra Lippo Lippi, Holy Toy, Tim Story, Harald Budd og andre gode navn. Det ble etterfulgt av en Vol. 2 i 1986, og begge er samlet på Early Piano Music utgitt i 2011, sammen med Pianology fra 1987. Det er en fin liten pakke, og for meg lyser det lille stykket som kun heter «Prelude Nr. 2» aller sterkest. Det er ikke stort annet å si enn at dette er enkel pianomusikk så vakker at den lekende lett får voksne menn til å grine. Vi trenger slikt iblant.

Mandag 14. mars – Warren Zevon: «Desperados Under The Eaves»

Nå har det snart gått to og en halv måned uten at jeg har lagt til en eneste Warren Zevon-låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, så nå går det ikke lenger. Det er tid for låtskrivernes låtskriver! Du kan finne strålende formuleringer og gode historier i de fleste av Zevons låter, og «Desperados Under The Eaves» er et av de fremste eksemplene. Den er hentet fra hans andre offisielle album, Warren Zevon fra 1976, som også inneholdt klassikere som «Carmelita» og «Hasten Down The Wind», og er en av de mest feilfrie singer/songwriter-platene jeg vet om. «Alle» var med i kulissene. Jackson Browne produserte, og blant de øvrige bidragsyterne var Lindsey Buckingham, Stevie Nicks, Glenn Frey, Don Henley, Phil Everly, J.D. Souther, Bonnie Raitt, Carl Wilson og en haug andre, i tillegg til noen av hans faste samarbeidspartnere som Waddy Wachtel og Jorge Calderon. Det låter med andre ord «greit», men det er låtene – tekstene OG melodiene – som er og blir den virkelige beholdningen. Alt koker ned til dem, noe Zevon også beviste for publikum på Sardine’s i Oslo i 1988 da strømmen gikk og han dro tre-fire låter alene og helt akustisk. Jeg kan ikke huske om han spilte «Desperados Under The Eaves» den kvelden, men den er og blir en av mine virkelig store favoritter. Det er en fantastisk pianoballade, en nærmest episk sang om rusavhengighet med den udødelige tekstlinjen «If California slides into the ocean, like the mystics and statistics say it will, I predict this motel will be standing until I pay my bill». Bedre kan det knapt sies.

Tirsdag 15. mars – James Brown: «The Payback»

Jeg har bestemt meg for at det er James Brown-dag i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og hva spiller man da? Det er en krevende oppgave å velge én James Brown-låt, men det er uansett ikke feil å lande på «The Payback», tittelkuttet fra Browns album utgitt i desember 1973 som var ment å bli soundtracket til blaxploitationfilmen Hell Up In Harlem. Produsentene avviste imidlertid musikken som «the same old James Brown stuff». Ganske dust av regissør Larry Cohen og hans kumpaner som angivelig ikke syntes det låt funky nok. Det er nok bare å høre på introen til denne syv og et halvt minutt lange funkklassikeren for å forstå hvor latterlig den oppfatningen er. «The Payback» er noe av det feteste musikkhistorien har å by på uansett sjanger og har ikke mistet noe som helst av sin funkyness og breiale snert på de snart 50 årene som er gått siden den ble spilt inn. Det er heller ikke mange låter som er så tungt samplet som denne. Blant artistene som har inkorporert elementer fra «The Payback» i sin musikk er En Vogue, LL Cool J, Mary J. Blige, Massive Attack og Kendrick Lamar, og det er skikkelig lett å høre hvorfor. James Brown var en klippe, og «The Payback» er et av hans mange udiskutable mesterstykker.

Onsdag 16. mars – Kirsty MacColl: «A New England»

Mye tyder på at det er legendeuke i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Sånn kan det gå uten at du aner noe som helst om det, når du driver og legger én ny sang til en kul spilleliste hver dag, helt etter innfallsmetoden. Mandag ble det Warren Zevon, tirsdag James Brown og i dag, onsdag, er det Kirsty MacColl. Vips, så er det altså legendenes tur til å skinne. Vi får se om det fortsetter på samme vis, og om det kanskje også blir plass til noen LEVENDE legender etter hvert som uken skrider frem, men nok om det. Nå er det tid for Kirstys flotte hitversjon av Billy Braggs 1983-låt «A New England». Kirsty spilte den inn i 1985, med et ekstra vers Bragg skrev for anledningen da hun syntes den trengte det. Ikke at Kirsty var stjerne på den tiden og kunne komme her og komme her, men Billy som heller ikke var det, etterkom ønsket, samtidig som Kirsty endret kjønnsperspektivet. Dessuten fikk sangen en helt annen innpakning enn sint ung mann med elektrisk gitar-originalen. I Kirstys hender ble den en bortimot feilfri popdrøm. Som mange vet hadde Billy «lånt» den geniale åpningslinjen fra Simon & Garfunkels «Leaves That Are Green»: «I was twenty-one years when I wrote this song, I am twenty-two now, but I won’t be for long.» Det som følger er et tidsbilde fra Margaret Thatchers England, på ingen måte en implisitt politisk sang, mer en hverdagshistorie om en ung alenemor som har innfunnet seg med at den unge faren til barnet hennes ikke var svaret på drømmene. Det er en ganske annerledes sang enn Billys original, og de to versjonene er aldeles fantastiske på hver sin måte. At bakteppet er hva det er, skyldes ikke annet enn tiden sangen ble skrevet i. Den tar for seg tidløse problemstillinger og kunne like gjerne vært skrevet i dag:

I don’t want to change the world
I’m not looking for a new England
Are you looking for another girl?

Det er ikke mye revolusjonært over det refrenget, kan du si. Denne sangen handler til syvende og sist ikke om annet enn det vi alle drømmer om, å leve våre liv i verdighet.

La meg for eventuelle popquizentusiasters del legge til at denne singlen var første gang Kirsty brukte sin kommende ektefelle Steve Lillywhite som produsent.

Torsdag 17. mars – Elvis Presley: «Can’t Help Falling In Love»

Det er sølvbryllupsdagen min i dag! For nøyaktig 25 år siden giftet Helle og jeg oss, og er det én dag som skal markeres i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, så er det denne. Hva er vel da mer naturlig enn å legge til «vår» sang, Elvis Presleys fabelaktig romantiske sviske «Can’t Help Falling In Love», som han fremførte i filmen Blue Hawaii i 1961?

Og hvorfor er akkurat dette vår sang? Jo, nå skal du høre. Helle og jeg giftet oss i Graceland Wedding Chapel i Las Vegas 17. mars 1997, samtidig som så å si alle irer i hele verden feiret St. Patrick’s Day, og der hadde vi et vaskeekte Elvis-bryllup. Vi gikk gjennom en kort seremoni og ble viet av presten Ruth, med Elvis som kombinert forlover og underholder. Da han førte Helle opp til alteret der jeg ventet med klump i halsen, sang han «Can’t Help Falling In Love» med malmfull røst, en i sannhet rørende opplevelse som bragte frem adskillige gledestårer i meg, i målløs undring over at denne nydelige kvinnen hadde valgt akkurat meg til sin ektemann. Akkurat det står fremdeles for meg som en av universets virkelige gåter. 25 år senere tar «Can’t Help Falling In Love» meg rett tilbake til bryllupet i Las Vegas, et minne som også er godt hjulpet av at Helle og jeg reiste tilbake i anledning 20-årsjubileet (vi bommet med noen få dager) for å bekrefte løftene. Da fikk vi vite at «vår» Elvis var gått av med pensjon og at han het Norm og stadig levde i beste velgående. Brendan Paul, den «nye» Elvis, var både prest og entertainer i samme skikkelse, så Ruth var nok også gått over i pensjonistenes rekker. Igjen ble Helle ført opp til alteret til tonene av «Can’t Help Falling In Love», før vi fornyet de tradisjonelle løftene vi kjenner så godt: «I take you (once again) to be my loving wife/husband. In good times and in bad, in sickness and in health, for rich or for poor, for now and forever.» Et lite «mellomspill» der Elvis sang et utdrag av «Love Me Tender», beredet grunnen for de mer utradisjonelle ekteskapsløftene du bare finner i lille Graceland Wedding Chapel:

«I promise to always love you tender and never leave you at Heartbreak Hotel. I will never have a suspicious mind, and from this day I promise to be your hunk-a, hunk-a burning love», lovte jeg Helle, som repliserte «I promise to take you as my hunk-a, hunk-a burning love and always love you tender and never return you to sender. I will never step on your blue suede shoes or treat you like a hound dog, for you will always be my lovin’ teddy bear.»

Og i dag, 17. mars 2022, er vi på Mauritius og feirer sølvbryllupsdagen sammen med nye og gamle bekjente og venner på Constance Festival Culinaire som foregår på luksushotellene Constance Belle Mare Plage og Constance Prince Maurice. Vi er her på kombinert jobb og ferie, og middagen i dag blir garantert magisk. Den skal tilberedes av Bocuse d’Or-gullvinneren fra 2015, Ørjan Johannessen, og serveres på den nydelige restauranten Le Barachois som ligger på flytebrygger på Prince Maurice. Det er en aften jeg har trua på, og jeg har også trua på nye 25 år sammen med min vidunderlige kone. Jeg elsker deg, kjæresten min!

Fredag 18. mars – Earth, Wind & Fire: «Let’s Groove»

Det er fredag og tid for discofest i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Earth, Wind & Fires «Let’s Groove» fra 1981-platen Raise! er en ellevilt catchy elektrofunkdiscoboogie-affære som burde sette fyr på et hvert dansegulv. Maurice White var her i fullkommen toppform musikalsk, vokalt og komposisjonsmessig, og leverte med «Let’s Groove» en av bandets aller feteste og mest slitesterke låter. Blåserrekka her er også helt insane. Jeg skal ikke si så mye mer om dagens tilskudd til denne spillelisten, som stadig settes sammen etter innfallsmetoden, annet enn dette: Finn frem danseskoene – eventuelt også partyhatten – og spill høyt som bare faen. God fredag!

Lørdag 19. mars – The Temptations: «Papa Was A Rolling Stone»

Det blir tung amerikansk sosialrealisme og soul i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag når vi hører The Temptations’ nesten 12 minutter lange versjon av «Papa Was A Rolling Stone». Plateselskapet Motowns låtskriverduo Norman Whitfield og Barrett Strong skrev den opprinnelig for bandet The Undisputed Truth i 1971, som slapp den på single i 1972 og innlemmet den på albumet Law Of The Land i 1973. Den versjonen er det nesten ingen som bryr seg om eller for den saks skyld kjenner. Det var The Temptations som fikk den store suksessen med sangen da Whitfield (som også var produsent) spilte den inn med vokalgruppen bak mer «bekymringsløse» 60-tallshits som «My Girl» og «Ain’t Too Proud To Beg» til 1972-albumet All Directions. The Temptations hadde på dette tidspunktet beveget seg i en adskillig mer psykedelisk, rocka retning, og «Papa Was A Rollin’ Stone» passet dem som hånd i hanske. Dennis Edwards, Melvin Franklin, Richard Street og Damon Harris skifter på å synge tekstlinjer adressert til moren fra en flokk sønner som undrer seg over faren de aldri har møtt og som nå er død:

Hey Momma!
Is it true what they say that Papa never worked a day in his life
And Momma, some bad talk goin’ round town sayin’ that
Papa had three outside children
And another wife, and that ain’t right
Heard some talk Papa doing some storefront preachin’
Talking about saving souls and all the time leechin’
Dealing in dirt, and stealing in the name of the Lord

Hvorpå moren svarer etter hvert vers:

Papa was a rolling stone
Wherever he laid his hat was his home
And when he died, all he left us was alone

Refrenget er blant de mest umiddelbart gjenkjennelige i populærmusikkens historie, men jeg er også ekstremt svak for åpningslinjen:

It was the third of September
That day I’ll always remember, yes I will
‘Cause that was the day that my daddy died

Som lytter blir man tatt rett inn i den mørke uroen som preget USAs indre bykjerner og all elendigheten den overveiende mørkhudede delen av befolkningen følte på hver eneste dag – og i mange tilfeller fremdeles gjør. Teksten er utrolig velskrevet og perfekt behandlet av de fire forskjellige sangerne. Den monotone musikalske innpakningen forsterker også budskapet: Et repeterende bassriff og en hi-hat-rytme går gjennom hele låta mens instrument etter instrument kommer inn og gir farge og fasong. Sangen bygger seg opp sakte, men sikkert, og mellom hvert refreng/vers er det lange instrumentalpartier. Den musikalske introen er nesten fire minutter lang, og i sin fulle versjon klokker «Papa Was A Rollin’ Stone» inn på tett oppunder 12 minutter. Den redigerte versjonen på syv minutter duger også, men det er lørdag, så da går vi for den fulle pakka!

Søndag 20. mars – Thin Lizzy: «Dancing In The Moonlight (It’s Got Me In The Spotlight)»

Denne uken har utelukkende vært viet legender i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og ingen av dem har vært levende. Det er heller ikke dagens tilskudd til listen som lages helt etter innfallsmetoden – med én ny sang hver dag. Nå er det Phil Lynott som står for tur, ikke som soloartist, men selvfølgelig som sanger og bassist i Thin Lizzy. Han var i besittelse av en helt spesiell poetisk nerve, som i tilfellet «Dancing In The Moonlight» fra 1977-albumet Bad Reputation dreide seg om å skrive veldig fint om ungdommelige svermerier. Poesien hans var tilsynelatende enkel, men her som så ofte ellers klarte han å komme inn til kjernen av det han ville uttrykke:

When I passed you in the doorway
You took me with a glance
I should have took that last bus home
But I asked you for a dance

Protagonisten i «Dancing In The Moonight» er hjelpeløst forelsket og bryr seg ikke det døyt om farens formaninger om å oppføre seg ordentlig og komme hjem når han skal. Han lyver og sier han er ute med venner, for heller å tilbringe tid med jenta han er forelsket i. Saken er nemlig såre enkel: «I’m dancing in the moonight, it’s caught me in its spotlight, on this long summer night». Du går jo ikke hjem da! Musikalsk er «Dancing In The Moonight» en av Thin Lizzys tydeligste, reneste og desidert beste popsanger. Den har en enkel swingbasert groove og et umiddelbart fengende basstema, en flott gitarsolo av Scott Gorham, og gjestesaksofon fra Supertramps John Helliwell. Alt ved melodien og arrangementet har den samme bekymringsløse tonen som Lynotts tekst, og «Dancing In The Moonight» er og blir en av Thin Lizzys aller største stunder.

Mandag 21. mars – Madness: «Embarassment»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition fortsetter ufortrødent videre på sitt mål for å gi navnet mening, og derfor er dagens tilskudd atter en perle fra populærmusikkens vidunderlige historie. Vi skal tilbake til 1980, til England og skabandet Madness som på sitt andre album Absolutely leverte en av sine aller mest minneverdige låter, «Embarassment». Sjumannsbandet hadde slått seg opp som enkle «nutty boys» fra Londons østkant, en musikalsk gjøglertrupp om du vil, men med denne singlen gjorde de det klinkende klart at de var adskillig mer. Sangen er primært skrevet av saksofonisten Lee Thompson, og tar utgangspunkt i at hans tenåringssøster Tracy ble gravid med en svart mann, og den angivelige skammen hun påførte familien. Dette er simpelthen kølsvart og dyster sosialrealisme forkledd som leken popmusikk. Familien vendte Tracy ryggen, men takk og pris fikk historien en lykkelig slutt. Da hun fødte Hayley ble angivelig familiemedlemmene som hadde fordømt henne så sjarmert at de revurderte sine antikvariske holdninger. Likevel er «Embarassment» tidløs i sin tematikk, og den er også et av mange eksempler på hvorfor Madness er blant de fremste kronikører av Londons arbeiderklasseliv innen musikken. Sangen er dessuten en av deres mest feiende fine poplåter og tok dem videre fra den muntre skapopen på debutalbumet og antydet nye musikalske stier.

Tirsdag 22. mars – Sinéad O’Connor: «You Made Me The Thief Of Your Heart»

Dagens artist i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er ingen ringere enn Sinéad O’Connor, som muligens er i besittelse av den fineste kvinnelige sangstemmen jeg vet om. Den intense styrken hun projiserer er koblet med en utsøkt sårbarhet, for ikke å si skjørhet, som gjør stemmen hennes til noe nær det fineste vokale porselen. Den truer når som helst å knekke som Mariekjeks, og det er nettopp det som gjør den så unik. Blant det beste hun har fremført er sangen «You Made Me The Thief Of Your Heart», skrevet til soundtracket for filmen In The Name Of The Father i 1994 av Bono, Gavin Friday og Maurice Seezer. Det er et mektig stykke musikk, en poplåt med en noe teatralsk tilnærming til irsk folkemusikk, med et nennsomt konstruert arrangement. Et pianotema, trommer og nesten umerkelige virkemidler innleder sangen, Sinéad legger seg på med sin enestående stemmeprakt, før instrumentene faller inn etter tur. Med eksplosiv kraft utvikler arrangementet seg og blir stort og massivt. Sangen tar seg god tid, men de seks og et halvt minuttene den har til rådighet er ikke et sekund for mye heller. De forholdsvis lange instrumentalpartiene er nødvendige for helheten, og når Sinéads vokal ruver i lydbildet er hun en urkraft i seg selv. Alt ved «You Made Me The Thief Of Your Heart» er mesterlig.

Onsdag 23. mars – David Sylvian: «Brilliant Trees»

Nå skal vi høre noe ubegripelig fint i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. David Sylvian og Japan, bandet han frontet, kan knapt ha forstått hva som traff dem da deres femte og siste studioalbum Tin Drum gjorde dem til popstjerner i 1981 og de høyst ufrivillig ble påstått å tilhøre den pågående New Romantics-bølgen der band som Spandau Ballet, Visage og Human League var blant dem som rådet grunnen. Tin Drum var en på mange måter sær og utilgjengelig plate, men den inneholdt to låter som virkelig vakte oppsikt, «Ghosts» og «Visions Of China». Førstnevnte ble sågar deres største hit. Året etter ble Japan oppløst, og David Sylvian innledet et samarbeid med en «ekte» japaner, Ryuichi Sakamoto fra Yellow Magic Orchestra på singlen «Bamboo Houses». I 1983 fikk de to en stor hit med det som fremdeles er en av de fineste sangene jeg vet om, «Forbidden Colours» fra soundtracket til Merry Christmas, Mr. Lawrence.

Så, i 1984, kom Sylvians første soloalbum, og for en plate det ble – og stadig er. Brilliant Trees er enda vakrere enn mannen bak, i sum også enda vakrere enn stemmen som synger de syv sangene. Akkurat som Tin Drum er heller ikke Brilliant Trees en plate som gir ved dørene. Den er til dels aparte, eksperimentell, søkende og uhåndgripelig, men det er også en plate som viser hvor uendelig nydelig musikk kan bli i hendene på de rette krefter. Enkelte sanger her er så forførende i sin skjønnhet at de ville fått Casanova til å rødme i forlegenhet, og det avsluttende tittelkuttet som er dagens sang er definitivt blant dem. Det er et nesten ni minutter langt mesterverk signert Sylvian selv og den amerikanske trompetisten Jon Hassell, som for øvrig døde i fjor. Hans signaturlyd kledde Sylvians musikalske visjoner som hånd i hanske, men det er slett ikke bare hans bidrag som gjør «Brilliant Trees» til hva den er. Tyskeren Holger Czukay kjent fra Can var Sylvians «wild card» da han samlet musikerne til albumet og bidrar med valthorn og samples, tidligere Japan-kollega Steve Jansen er tilstedeværende med synther og perkusjon, Sakamoto er også med i lydbildet, og Sylvian selv spiller på et større arsenal av instrumenter.

Det var faktisk ikke lett å skulle velge én låt fra Brilliant Trees-albumet – det kunne like gjerne vært «Nostalgia» eller «Red Guitar» som også er blant mine evige Sylvian-favoritter – men det er noe med denne mektige avslutningssangen som aldri slutter å røre meg. Den er liksom like deler skjønnhet og søken og derfor også svært representativ for platen som helhet. Mange jeg kjenner holder Sylvians 1987-album Secrets Of The Beehive som hans beste, men for mitt vedkommende vil Brilliant Trees for alltid stå som den virkelige bautaen i hans mangfoldige og utsøkt spennende produksjon.

Torsdag 24. mars – Cannonball Adderley: «Autumn Leaves»

Så du synes gårsdagens innslag i 365GO – verdens beste spilleliste var vakkert? Det er jeg selvfølgelig på alle måter enig i – David Sylvian leverer som regel på det feltet – men det blir ikke snauere i dag. Nå skal vi høre den kanskje aller beste versjonen av den kanskje aller fineste jazzstandarden som finnes der ute. Altsaksofonisten Cannonball Adderleys elleve minutter lange instrumentale tolkning av eviggrønne «Autumn Leaves» med Miles Davis som sidekick, er og blir en av de fineste innspillingene som er gjort – både innen jazzen og populærmusikken ellers. Den er hentet fra mesterverket Somethin’ Else, Cannonballs eneste plate på legendariske Blue Note Records, utgitt i 1958. Albumet ble spilt inn mens han var medlem av Miles Davis’ First Great Quintet og er et av få eksempler på at Davis inntok en gjesterolle etter 1955. Når det er sagt, skal det legges til at han spiller en rekke soloer på Somethin’ Else og at «Autumn Leaves»-versjonen har trompeten til Miles bokstavelig talt all over the place. Og for et band Adderley hadde samlet på denne platen! Hank Jones’ nydelige piano er til å dø for, og rytmeseksjonen med Sam Jones på bass og Art Blakey på trommer er så sløy at du formelig kjenner jazztobakken kile i neseborene. Når så Miles og Cannonball veksler på å gi farge til den opprinnelige franske komposisjonen («Les Feuilles Mortes» skrevet av Joseph Kosma med originaltekst av Jacques Prévert for filmen Les Portes de la Nuit i 1946), er det som om himmelens porter åpner seg, så fint er det.

Fredag 25. mars – Soft Cell & Pet Shop Boys: «Purple Zone»

Nå blir det ordentlig 80-tallsparty i 365GO verdens beste spilleliste 2022 edition. For et par dager siden kom «Purple Zone», den nye singlen til Soft Cell som egentlig skulle remixes av Pet Shop Boys, men i stedet utviklet seg til et fullblods samarbeidsprosjekt og duett mellom Marc Almond (Soft Cell) og Neil Tennant (Pet Shop Boys). «Det er sannsynligvis vårt flotteste popøyeblikk siden tidlig 80-tall», sier Soft Cells andre medlem David Ball om samarbeidet, og jeg nøler ikke med å gi ham rett. «Purple Zone» er skamløst fengende popmusikk som ligger nærmere hva Pet Shop Boys gjorde på sent 80-tall enn hva Soft Cell gjorde tidligere i tiåret, og skal vi legge den tanken til grunn er det vanskelig å finne større hitsøknad i Soft Cells katalog overhodet, med mulig unntak av deres enestående versjon av Gloria Jones-klassikeren «Tainted Love». Sangen handler kort og godt om å være stuck i fortiden, om en dag å innse at du er redd og alene, paralysert i «den lilla sonen», for så å våkne til liv, sparke ut spøkelsene som har lagt seg til å sove i sengen din og komme deg videre i livet. Det er slike tanker som melder seg, både for Marc Almond, David Ball, Neil Tennant og Chris Lowe når de innser at de er over middagshøyden, og for alle oss som har fulgt dem i pluss/minus 40 år og derfor er omtrent like gamle. Nå har ikke Soft Cell vært aktive som duo fullt så lenge. Både Almond og Ball har jobbet med soloprosjekter og andre ting, så den kommende Happiness Not Included som slippes i begynnelsen av mai er bare deres femte album totalt og første på 20 år. Tennant og Lowe har derimot jobbet sammen som Pet Shop Boys hele veien fra de fant sammen i 1981 og singledebuterte med en tidlig versjon av «West End Girls» i 1984. Jeg har fulgt Pet Shop Boys siden 1986 og bestandig opplevd dem som relevante og «av sin tid», og selv om «Purple Zone» er et åpenbart frieri til alle som elsket dem de første årene er den også på sitt vis moderne. Kanskje er det på grunn av noe så enkelt som at god popmusikk aldri går av moten?

Lørdag 26. mars – Jonathan Floo & Namsfogden: «FETT HÅR (5:29)»

I dag blir det splitter ny musikk fra Askøy utenfor Bergen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg oppdaget duoen med det snodige navnet Jonathan Floo & Namsfogden da jeg gikk gjennom mailer med ny musikk i går for å legge inn på min månedlige spilleliste med ny musikk. Da jeg satte på deres debutsingle med den ikke spesielt appetittvekkende tittelen «FETT HÅR (5:29)» ble jeg møtt av et stykke ellevilt kul, sprudlende dansepop på dialekt som er noe av det mest umiddelbart iørefallende jeg har hørt på en stund. Det er en skakk og vindskeiv låt med masse godt humør, og musikalske referanser som strekker seg fra The Aller Værste til Myra (for å holde oss til duoens nærområde), fra Tom Tom Club, The Waitresses og The Clash via Manu Chao, Vampire Weekend og Arcade Fire til Yard Act. Det er kommers og likevel litt sært, men du skal være bra humørløs for ikke å falle for noe så fett som dette. «Eg vil ha drinks og cocktails og siggediggs og liggs» er muligens også en fin bestilling for lørdagen?

Så til spørsmålet: Hvem er de to jentene bak Jonathan Floo & Namsfogden? Det skal de få svare på selv, med denne varedeklarasjonen som er pressemeldingen de har skrevet til «FETT HÅR (5:29)»

Det va nåkke om delfín’ne åg de, og om hon féte i traktoren, om hon fulle låoneren på byn som liksom kjenner alle, om han som synger om fitter som drypper, om hestn på badet, blandingsen av feit fisk og akkar, paktn mellom IKEA og kirken, en ny vreng- og delay pedal, kísn med bleie og sårsalve, åg så åg så. Så begynte vi å lage greier som kan lyttes på. En slags, ka ska vi si; urban-melodisk pop hip-hop.

Siv Torin Knudsen Petersen og Ingvild Garford Bennett, heter vi sånn ellers. Vi henger ut og snakker om å lage musikk, og så lager det vi har snakket om. Askøy, é stedet, i skogbrynet. Kanskje lukter vi litt på mosn og på nåkken strå før vi krafser på gulvteppet og hokker opp instrumentene. Vi lager, spiller, filmer og spiller inn sjøl. Ja, vi elsker fisk.

Velsigne alle, særlig de som lytter på oss. Dyp kjærleik fra Jonathan Floo & Namsfogden.

Søndag 27. mars – Kevin Welch: «Something ‘Bout You»

Det er sløy countrysøndag i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal til en gammel favoritt fra 1992, Kevin Welch’ aldeles nydelige «Something ‘Bout You» fra hans andre album, mesterlige Western Beat. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på den strålende tekstlinjen «I whiskied up my coffee cup, I’m sitting here trying not to call you up» da jeg hørte ordet «whiskey» uttalt i Masterchef Australia i går kveld, så derfor er vi her. «Something ‘Bout You» er et stykke nedpå folkcountry, fremført av et stjernelag med Kevins kompis Kieran Kane på mandolin og harmonivokal, Kevin selv og Mike Henderson på gitarer, Biff Watson på klunkende piano, og de evig stødige Glenn Worf og Harry Stinson på bass og trommer. De spiller så tilbakelent og elegant at Kevins tekst og den innsmigrende melodien aldri havner i bakgrunnen, og 30 år etter at den kom ut låter «Something ‘Bout You» like friskt og like pent som den gang da. En ekte klassiker!

Mandag 28. mars – Ultravox: «Sleepwalk»

Klar for et stykke klassisk synthpop? I dag skal vi høre Ultravox’ «Sleepwalk» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, en sang som av forskjellige grunner betyr mye for meg og vekker til live opptil flere barndomsminner. Ultravox hadde frem til utgivelsen av denne singlen gitt ut tre LPer og vært et band i skjæringspunktet punk/new wave og glamrock, forholdsvis hissig og i vesentlig grad gitarbasert, frontet av John Foxx som i likhet med resten av bandet sparket av seg sine gamle kalosjer og ble en forholdsvis suksessrik soloartist parallelt med at Ultravox gjenoppfant seg selv med ny vokalist, Midge Ure. Ure hadde en lignende bakgrunn, blant annet fra Rich Kids, bandet han startet sammen med Glen Matlock da han sluttet i Sex Pistols sent i 1977. (Det skal legges til at Ure hadde takket nei til rollen som vokalist i Sex Pistols i 1975.) «Nye» Ultravox var noe helt annet og ble blant pionerbandene innen synthpopbølgen som veltet inn over Storbritannia i kjølvannet av punken, fra sånn cirka 1979 og fremover. Flere av artistene – og i særdeleshet Ultravox – så til Europa og europeisk kultur når de skulle fremføre sin kjølige, dels intellektuelle musikk, inspirert av mellomkrigstiden og Weimarrepublikken, filmene til Fritz Lang og Sergei Eisenstein og både tysk og russisk/sovjetisk propagandakunst, etterkrigstidens filmatiseringer av John Le Carré og Graham Greenes spionthrillere, Kraftwerk og David Bowie-albumene Low og ‘Heroes’ – og mye mer. Det var lett å tillegge enkelte av dem en romantisering av fascismen, men de var snarere inspirert av formspråket enn av ideene bak mye av det visuelle uttrykket de benyttet seg av.

Samtidig var min musikalske oppvåkning i full gang. Den hadde begynt noen år tidligere med en bevissthet rundt popmusikk satt i gang av min venn Rune som blant annet introduserte meg for ABBA og The Beatles. Han hadde tent en ild i meg som var umulig å slukke, og jeg begynte snart å oppsøke musikkpressen for å lære og oppdage mer. Jeg leste Yan Friis’ musikksider i Det Nye, oppdaget Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaugs radioprogram Pop Spesial, og deretter musikkavisene Puls og Nye Takter. Da sto jeg ikke til å redde. Populærmusikken hadde tatt meg, for evig og alltid. Sommeren 1980 fylte jeg 14 år, og jeg og noen venner hadde skaffet oss jobb som jordbærplukkere i Lier. Det var en dørgende kjedelig jobb som ikke passet meg i det hele tatt. Jeg hadde vært avisbud i flere år allerede og var vant til å løpe i trapper og være i bevegelse, så det å stå krumbøyd over jordbærplantene i sommerheten med streng beskjed om kun å plukke de og de bærene på den og den måten, passet meg dårlig. Dessuten måtte vi stå opp drittidlig for å reise med typ første tog fra Skøyen stasjon. Jeg holdt ut en uke, gjorde en slett jobb, men da fredagen kom hadde jeg i det minste tjent noen hundrelapper. De tok jeg med til Electric Circus, Oslos desidert beste platebutikk den gang, der jeg kjøpte en bunke singler til 12,50 stykket (tror jeg det var), blant dem nettopp Ultravox’ «Sleepwalk» som var det første bandets nye inkarnasjon ga ut, en forsmak på det nydelige albumet Vienna som kom noen få uker senere. Jeg husker godt presentasjonen av nye singler på Electric Circus. Når du kom inn døren ble du møtt av rad på rad med spennende sjutommere som dekket en stor del av høyre vegg, og her sto all importen fra England, alt det nye og ukjente som resonnerte så sjukt sterkt i unge Valebrokk, samt selvsagt all den nye norske punk- og new wave-musikken og så videre. Det var også her jeg kjøpte debut-EPen til Kjøtt som jeg noen år senere solgte for en slikk og ingenting, men det er en annen historie. I dag skal vi høre «Sleepwalk».

Tirsdag 29. mars – Ezra Collective feat. Ty: «Chapter 7»

Det blir sjangerblanding i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi i dag skal høre det britiske jazzensemblet Ezra Collective og deres nydelige tittelkutt fra 2016s debut-EP Chapter 7 der rapperen Ty står for ordflommen. Jeg hadde ikke vært overrasket om dette slepne møtet mellom jazz og hip hip hadde vært hentet fra debuten til et annet britisk jazzorkester, Us3, som på mektige Hand On The Torch fra 1993 samplet elementer fra en rekke klassiske Blue Note-innspillinger som de fusjonerte med rap og hip hop og fikk et resultat så fint at jeg nesten får gåsehud bare av tanken. Ezra Collectives horisonter er i og for seg andre enn dem Us3 viste på sin debut, men på akkurat «Chapter 7» går de sine forgjengere i næringa. Det enestående musikalske pianospillet til Joe Armon-Jones som er like deler Herbie Hancock og Les McCann er sangens bærende element sammen med Tys rap om utfordringene mørkhudete mennesker stadig står overfor i møtet med (det hvite) samfunnets fordommer og mistro. Musikk bygger heldigvis broer, så låter som denne har en funksjon utover deres øvrige kvaliteter. «Chapter 7» er ikke en spesielt hissig protestsang, den er ingen «Fight The Power», «The Revolution Will Be Televised» eller for den saks skyld «What’s Going On», men den er et stykke britisk samtidsmusikk fra et orkester som i all hovedsak spiller instrumentaljazz som føles viktig: «Life is not just a moment, it’s a skillful opponent that you have to fight or learn to just… roll with.»

Onsdag 30. mars – Archive: «Again»

Det er tid for et stykke utrolig vakker, virkelig episk musikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Londonbandet Archive er ikke kjent for de store massene, men har holdt det gående jevnt og trutt i snart 30 år og eksistert med en rekke forskjellige besetninger. Mitt eget kjennskap til musikken deres er også begrenset, men de har gitt ut ett stykke musikk jeg VIRKELIG elsker. «Again» er det mer enn 16 minutter lange, majestetiske og ekstremt stemningsfulle åpningssporet fra Archives tredje album, 2002-utgivelsen You All Look The Same To Me, en meget god plate også som helhet betraktet. Anført av de to musikerne og låtskriverne Darius Keeler og Danny Griffiths startet Archive som et trip hop-band i 1994 med den iranske sangeren Roya Arab og rapperen Rosko John, men ble oppløst etter debutalbumet Londinium. Det gikk ikke stort bedre for besetning nummer to, frontet av vokalisten Suzanne Wooder, men med plate og besetning nummer tre, nå med Craig Walker som sanger, ble det endelig litt vei i vellinga, og You All Look The Same To Me vakte berettiget oppsikt. Bare så det er sagt med en gang har dette ingenting med trip hop å gjøre. Mektige «Again» er derimot episk rock, en tungt instrumentert kjærlighetssang om et forhold godt over bristepunktet, der protagonisten synger ut sin fortvilelse. Den underbygges av forskjellige stemningsskapende elementer og bygger seg opp med lag på lag av lyd, med instrumenter som introduseres på de helt rette tidspunktene i det som er et langt over gjennomsnittlig vellykket arrangement. Sinnrike detaljer sniker seg inn her og der, og når sangen etter ti og et halvt minutt kræsjer i en vegg av statisk støy og du tror enden er nær, er den ikke det. Da tar den ny sats og innleder avslutningspartiet som er nesten fem minutter med fornyet desperasjon. En helt åpenbar musikalsk sammenligning er Pink Floyd anno The Wall. Den innsmigrende akustiske gitaren i starten av låta er omtrent som å høre David Gilmour spille «Hey You», og det er heller ikke særlig vanskelig å ane spor av Mogwai etter hvert som «Again» bygger seg opp i intensitet.

Jeg hadde ikke hørt hverken Archive eller «Again» på mange år, før jeg i går kveld oppdaget at de er tilbake og i april gir ut sin tolvte plate, Call To Arms & Angels. Det er et 17 låter langt dobbeltalbum som om vi skal dømme ut ifra de seks låtene som så langt er sluppet kan slumpe til å være aldeles utsøkt – og annerledes, igjen. All musikken de har gitt ut i de 20 årene som er gått siden You All Look The Same To Me er sannsynligvis også verdt å høre, men skal du først begynne å utforske Archive er nok «Again» stedet. Jeg har spilt den syv-åtte ganger bare i går kveld og i dag tidlig, og med tanke på lengden er det ganske mye. Det føles litt som å være nyforelsket, og jeg klarer simpelthen ikke gi slipp. «Again» er rock på sitt mest intenst vakre.

Torsdag 31. mars – Kyiv Kammerkor: «Litani for fred»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition lages etter innfallsmetoden. Hver dag legger jeg til én ny sang, og ved årets slutt skal listen inneholde 365 strålende stykker musikk. Lite ante jeg da jeg satte i gang dette prosjektet 1. januar at den blant mye annet ville inneholde ukrainsk korsang, men la meg raskt sette dette i perspektiv: 23. februar, altså dagen før russiske styrker på president Vladimir Putins ordre gikk til angrep på nabolandet, trodde jeg fremdeles ikke det ville komme til å skje, alle tydelige indikasjoner til tross. Det virket fullstendig absurd, en handling hentet fra den mest dystopiske fremtidsroman. At russerne virkelig gikk til angrep på Ukraina er fremdeles vanskelig å forstå, alle vitnesbyrd til tross.

I går, noen timer før Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte til det norske Stortinget, fikk jeg en mail fra hedersmannen Erik Hillestad (som driver Kirkelig Kulturverksted) der han adresserte alle oss «som ser betydningen av musikk i dagens verden». Han skrev at han planlegger en norgesturné for Kyiv Kammerkor i september, og la ved lenke til en nydelig video (se i kommentarfeltet under) som viser koret i den vakre hjembyen som ikke lenger ser ut som den gjorde på innspillingstidspunktet. De synger «Bønn til den hellige jomfru», et ufattelig vakkert stykke skrevet av Anna Gavrilets, en ukrainsk komponist som døde 27. februar, på krigens tredje dag, 64 år gammel. Hillestad la dessuten ved en lenke til en Spleis-konto (se også under) der det er mulig å gå inn og støtte koret og turneen, enten ved å donere en slant eller kjøpe faktiske konsertbilletter. Jeg kunne ikke finne «Bønn til den hellige jomfru» på Spotify, men jeg snublet derimot over «Litani for fred» skrevet av den ukrainske komponisten Mykola Leontovych (1877 – 1921) som jeg syntes var vel så passende for anledningen. Måtte denne krigen snart se sin slutt.