St. Paul & The Broken Bones
Cosmopolite, Oslo
19. januar 2017
[usr 5 text=»false»]

Muscle Shoals, Alabama er en knøttliten by med i overkant av 13 000 innbyggere, men skulle man vurdere den etter all den viktige musikken som er produsert der ville det vært en metropol. Jeg skal ikke dra hele historien om det lille stedet, men i de to studioene FAME Studios og Muscle Shoals Sound Studio har det funnet sted innspillinger med Aretha Franklin, Percy Sledge, Wilson Pickett, Arthur Alexander, Little Richard, Rolling Stones, Paul Simon, Lynyrd Skynyrd, Rod Stewart, The Drifters, Commodores, John Prine, Joe Cocker, Cher, JJ Cale, Candi Staton, Roy Orbison, Solomon Burke, Duane Allman, Bobbie Gentry, Thelma Houston og en haug andre store navn.

I går kveld spilte St. Paul & The Broken Bones en gnistrende konsert på den lille klubben Cosmopolite på Torshov i Oslo. «Åttemannabandet» er del av den «nye Muscle Shoals-generasjonen» som også teller navn som Jason Isbell, Drive-By Truckers, John Paul White, Dylan LeBlanc, The Secret Sisters og mange andre. Her og i nabobyen Florence på den andre siden av Tennessee River myldrer det av spennende artister, og St. Paul & The Broken Bones er blant de sikreste stikkene. En konsert med denne gjengen er – kort oppsummert – hysterisk livlig.

Jeg ankom Cosmopolite med høye forventninger, men med svært begrenset kjennskap til musikken. Jeg hadde hørt gjennom bandets andre plate, fjorårets Sea Of Noise, et par ganger, men det krevdes ingen doktorgrad i musikk denne gangen heller for å forstå at dette kom til å bli morsomt.

Sjekk også: Spilleliste med bare bra låter

Den lille og noe korpulente (tette?) vokalisten Paul Janeway er showmann til fingerspissene, og med DET bandet i ryggen sparket de i gang med den funky «Flow With It (You Got Me Feeling Like)» til stor jubel fra den brukbart fullsatte salen. Derfra og i cirka halvannen time gikk det unna i et forrykende tempo, og det fra et band som virkelig vet hva de holder på med. Besetningen er klassisk og følgelig helt perfekt, med gitar, bass, trommer og tangenter, akkompagnert av en fantastisk blåserrekke med trombone, trompet og saksofon.

De spiller en helt klassisk soulmusikk etter modell av Wilson Pickett, Solomon Burke og den gjengen, og at de lener seg så til de grader på egne låter er egentlig ganske imponerende. Riktignok spiller de to coverlåter – en helt vill versjon av Van Morrisons «I’ve Been Working» og en omtrent like bra versjon av Sam Cookes «Shake» – men de kunne sikkert lagt inn flere for å få fart på stemningen på en enklere måte. Imidlertid går de for hardt arbeid og det å bare banke løs. Så står da også bandets egen produksjon basert på albumene Half The City (2014) og Sea Of Noise fjellstøtt på egen hånd og føyer seg inn i en årelang tradisjon med med soulmusikk og rhythm and blues.

Det går så til de grader unna på et tidspunkt at den noget James Brown-inspirerte frontmannen klarer å rive ut noen ledninger på et eller annet vis («I’ve done a lot of shit on stage, but that’s a new one»), uten at det legger noen demper på stemningen. Sanger som «Like A Mighty River», «Waves», «I’ll Be Your Woman» og «Tears In The Diamond» er top notch og helt i stand til å føre oss 40-50 år tilbake i tid, og fra vinterkalde Torshov til dampende fuktige Muscle Shoals. Det er ingen liten bragd. La oss endelig håpe at vi får oppleve St. Paul & The Broken Bones på en større scene neste gang de kommer. Dette er et band med et enormt potensial.