Hjertet fylt av rock’n’roll – Levi Henriksen herjer på sin nye plate

Foto: Nils Johansen
Levi Henriksen og hans eminente backingband Babylon Badlands. Foto: Nils Johansen
2001600076 - Hjertet fylt av rock'n'roll - Levi Henriksen herjer på sin nye plate
Levi Henriksen &
Babylon Badlands
De utålmodige av hjertet
(Snaxville Recordings)
6 out of 6 stars

Noen mennesker har rock’n’roll i blodet. Levi Henriksen, for eksempel, født og oppvokst i Kongsvinger-traktene nær Glommas bredder, elva som ifølge et av nøkkelsporene på hans nye plate De utålmodige av hjertet skynder seg mot Fredrikstad for å bli hav. Han synger om hvordan elva var hans Highway 61, men også var en «grense, en sinkfarget remse, en bevegelse som ikke lot seg bremse».

I sine liner notes til det nye albumet skriver Levi sedvanlig innsiktsfullt og medrivende om sin vei mot rock’n’roll fra et utgangspunkt fylt av gudfryktighet og redselen for evig fortapelse. Hans første musikalske opplevelser kom i pinsevennmiljøet familien tilhørte og artister med navn som Kjell og Odd, De 10 Søsken Kolbjørnsrud og lignende, der coverbildene «ofte var tatt i motlys foran en bedehusvegg». Det var langt fra disse platene til The Animals-albumet Animal Tracks som den 14 år eldre storebroren kom hjem med en dag, der Eric Burdon og co. poserte tungt bevæpnet i militæruniformer på en jernbanelinje i et mildt sagt uttrykksfullt sort-hvitt-fotografi som var det hentet fra en ikke altfor fjern krig. Men den krigføringen The Animals bedrev var en annen, skriver Levi om inntrykket de ga ham som guttunge: «De var Djevelens sendebud, Belsebubs fotsoldater og Satans apostler. Rett og slett dyrets tegn legemliggjort i 4/4-takt, eller piggtrådmusikk som de voksne i menigheten kalte det.»

Han skriver videre om at hans bønner om ikke å bli besatt av åndsmaktene ble hørt i en periode, men at han etter hvert som årene gikk selv endte opp med «å bli liggende under for rockedjevelens åk». Og jeg skal hilse å si det stemmer. Hver tone, hvert gitarslag, hvert ord på De utålmodige av hjertet er resultat av Levis åpenbare forsvarsløshet i sitt møte med rockedjevelen. Han hadde det i seg hele veien, det måtte bare hentes frem og ut. Med en cocktail bestående av Elvis Presley, Ramones, Bruce Springsteen, Guy Clark, Johnny Cash, Blondie, Tom Petty And The Heartbreakers, Bob Dylan og Jesus fra Nazareth innabords har han fra tenårene vært nærmest besatt, for å holde oss til riktig terminologi, av Djevelens egen musikk.

At en plate som åpner med en arbeidersang av Vidar Sandbeck, har referanser til Halldis Moren Vesaas og Hans Børli og dessuten inneholder en julesang som lovpriser Frelsesarmeen kan være rock’n’roll, vil kanskje overraske noen. Det er nok i så fall bare fordi de kjenner Levi Henriksen, forfatteren og ikke Levi Henriksen, rockeren. De utålmodige av hjertet er en plate som i kjent stil slår gnister og tjener på å bli spilt på full guffe.

Levi Henriksens første plate kom for 30 år siden. Den het Greetings From Stuckville og var med bandet Heart Of Mary der Levi spilte bass og skrev låter sammen med bestevennen Denis Kamphaug, også kjent som Denis Decay. Både albumtittelen, coveret med et forlatt bilvrak og åpningssangen «Hard Times In Kingdom Come» med den aller første tekstlinjen «They’re closing down the factories» gjorde det raskt klart at dette var en gjeng som hadde hørt sin Springsteen. Som et apropos skal nevnes at historien i Levis første roman, nydelige Snø vil falle over snø som har falt (2004), er hentet/stjålet fra Springsteens «Highway Patrolman», en sang vi skal komme tilbake til. Etter det ene albumet gikk Heart Of Mary-medlemmene i forskjellige retninger. Levi ble journalist og senere forfatter, før han tok opp musikken seriøst igjen i 2005 da han og Thomas Mårud ga ut sin første plate Herfra til Rockaway Beach. Den var passende nok utgitt av Lydbokforlaget og inneholdt musikk satt til historier fra Levis oppvekst.

Levi og Thomas ga ut ytterligere tre plater sammen; Bang Bang rett ned (2007), Det er her vi kommer fra (2010) og Langt sakte tog (2012), de to siste med backingbandet Bra landsens folk. I disse årene etablerte Levi seg også som en av Norges mest produktive forfattere med betydelig suksess. At vi har å gjøre med en hardtarbeidende sjel har det liksom aldri vært noen tvil om. Sett i det lyset er det ikke så dumt av Levi å åpne det nye albumet med Vidar Sandbecks «Levebrød» og tekstlinjen «Min tittel er forfatter, og det kan vekke latter hos den som uten vingling i tredemølla trør». Han har en åpenbar beundring og dyp respekt for sin fars og alle andre «ordentlige» arbeideres innsats, og Vidar Sandbecks gamle vise kan tolkes som et slags forsvarsskrift for at også de skapende yrker krever sin skjerv av blod, svette og tårer.

I 2016 kom platen Det beste bandet i Himmelen, kreditert Levi Henriksen & Babylon Badlands. Navnet på backingbandet er hentet fra Levis andre roman, utgitt i 2006, og dukket opp igjen allerede året etter på albumet Verden av i går. Både tittelen på sistnevnte og årets De utålmodige av hjertet er lånt av den østerrikske forfatteren Stefan Zweig som sammen med sin kone begikk selvmord i eksil i Rio de Janeiro etter at han hadde sett nazistene ødelegge hans elskede Europa lenge nok. Alle bør for øvrig lese Zweigs hovedverk Verden av i går. Det er en bok som i lys av de populistiske og nasjonalistiske vindene som for tiden blåser over både Europa, USA, Brasil, Filippinene og andre land, på nytt er skremmende aktuell.

Det er ikke dermed sagt at Levis primære hensikt med det nye albumet er å få folk til å lese Zweig eller stå opp mot de reaksjonære kreftene vi ser stige frem også her hjemme. Det nydelige coveret, malt av den amerikanske countrymusikeren og kunstneren Jon Langford, viser en knelende mann foran et mikrofonstativ på Glommas overflate som var han en moderne Jesus-figur, i en resignert positur som signaliserer et farvel til en fallen kamerat. Levis gamle venn og Heart Of Mary-vokalist Denis Kamphaug døde i fjor høst og traff ham hardt. De utålmodige av hjertet handler blant annet derfor mer om vennskap, røtter og tilhørighet, og på motsatt side av spekteret rotløshet og identitetsjakt, enn om gryende nasjonalisme.

Sangen «De utålmodige av hjertet» er dedisert til Denis Kamphaug og handler om vennskapet mellom ham og Levi. Sangen åpner postpunkdystert, men forvandles raskt til en melodiøs rocker. Det er en klassisk oppvekstfortelling fra et lite sted, i dette tilfellet Kongsvinger som omtales som «denne byen vi hatet slik at det lignet kjærlighet».

Vi var de utålmodige av hjertet
og vi sloss slik som bare brødre kan
Du sto foran i scenelyset,
to skritt bak var jeg din høyre hand

Sangen er en nydelig og kortfattet oppsummering av et vennskap og er dypt rørende uten at den tyr til nevneverdig sentimentalitet. Levi er riktignok ikke fremmed for å røre ved følelser, hverken sine egne eller lytterne/lesernes, men formuleringsevnen hans trumfer de eventuelle klisjeene. Med en tekstlinje som «nå har de lagt deg i jorda foran byens største dør» merker jeg at skribenten i meg blir helt usedvanlig misunnelig.

Tittelen «Som Glomma skynder seg mot Fredrikstad (for å bli hav)» gjør heller ikke underverker for min egen selvtillit på skrivefronten. Det er et utrolig godt bilde på utferdstrangen som trekker i de fleste av oss, og som Levi også synger, «er du født tett på strømmen slutter den aldri å dra». Musikalsk er det atter en strålende melodisk rocker vi har å gjøre med, og oppramsingen i mellompartiet er – bevisst eller ubevisst – rappet fra Billy Joels «We Didn’t Start The Fire».

Og apropos den slags: Riffet og melodilinjen i «Arbeidsliv» er stjålet fra Iggy Pops eviggrønne «The Passenger», og dessuten har Levi «hentet» tekstlinjen «Snur man ryggen til sin egen familie er man ikke mye til mann» fra Springsteens tidligere nevnte «Highway Patrolman». «Man turns his back on his family, well he ain’t no good», heter det der, men dette er åpenbart ment som en hyllest til en av Springsteens viktigste sanger snarere enn at det er et tyveri. For øvrig er det en nyinnspilling av sangen som først var å høre på  2012-albumet Langt sakte tog.

Dette handler om Levis far som «bar livet sitt med på jobben» og drømte om andre steder. Da Levi selv kunne reise «bort med toget, mista han kursen mot andre land». Han er rotfast og har så vidt jeg vet bodd hele eller mesteparten av sitt liv i hjemtraktene. Igjen er han veldig elegant når han trekker paralleller mellom farens arbeidsliv og Jesus på korset, Che Guevara på kne i Bolivia og da Elvis ble båret ut fra scenen for siste gang.

«Hvem er det som tramper på min bru?» er den muligens aller beste teksten på De utålmodige av hjertet. Her inntar Levi rollen som en Afghanistan-veteran som driver sin lysskye virksomhet inne på Finnskogen, som bootleggerne dypt inne i de utilgjengelige skogs- og fjellområdene i Virginia under forbudstiden. Eller når det er sagt, som folk på Finnskogen har holdt det gående riktig så lenge, på siden av loven:

Navnet mitt er Fred Lie Pedersen
Samme som far og far hans igjen
Det var sjelden du så farfar inne i byen
Og med ryggsekk og slips så var han litt av et syn
Han stappet sekken full av sukker og gjær
Ingen lagde bedre svartkopp her
Men lensmann ønsket farfar bak ei fengselsdør
Så han tok til skogen som mang en gang før
Slik begynner historia om familien min
Farfar kom aldri hjem fra Grensestien

Levi røper at sangen er inspirert av virkelige hendelser og Steve Earle, og jeg oppfatter den også som beslektet med låter av, nok en gang, Springsteen, Tom Russell og James McMurtry, for å ha nevnt noen. Dette er låtskrivere som generelt er veldig flinke til å beskrive mennesker på siden av samfunnet og som ikke først og fremst befinner seg på den smale sti. Samme tematikk finner vi også hos mange forfattere Levi beundrer, blant annet Chris Offutt, Larry Brown og Daniel Woodrell.

Side 2 på platen åpner med et brak der en mann som rocker like høyt som Levi og vel så det, Erlend Ropstad, dukker opp som duettpartner på «Hjertet mitt det er en hund». Her «binder de to sangerne fra hvert sitt bibelbelte sammen kåtskap og halleluja på sin egen skeive måte», som det står i presseskrivet. Sangen er full av bibelske motiver og metaforer. Pinsevennen i Levi Henriksen lever i beste velgående og han har aldri forlatt barnetrua, bare nyansert den en smule. For en agnostiker som undertegnede er det ganske fascinerende å høre tekstlinjer som «du kan love meg hele himmelen, eller true med Satans dør». Det kuleste med «Hjertet mitt det er en hund» er likevel å høre Levi og Erlend sammen. De er musikalske tvillingsjeler, og dessuten to av Norges mest oppegående tekstforfattere. Sangen er komponert av Levi alene, men det hadde vært spennende om de to kom til å skrive sammen en gang.

Der «Arbeidsliv» er en hyllest både til Levis egen far og alle andre arbeidende fedre, er «Mamma» en hyllest til mødrene som både føder sine gutter og stadig hjelper dem til å bli menn. Her er det et deilig Neil Young-øs som dominerer, og siden jeg ennå ikke har skrevet om bandet Babylon Badlands i denne anmeldelsen er dette et passende tidspunkt å gjøre det på. Vel spiller Levi gitar, men det er Anders Bøhnsdalen (som også spilte med Levi og Denis i Heart Of Mary) som gir liv til det elektriske lydbildet med sine vrengte gitarer. Overalt på platen hører vi hans lekne melodiføringer og tunge soli, og på «Mamma» briljerer han. Denne sangen viser også veldig godt hvor stødig kompet med Morten Andreassen på bass og Finn Lilleseth på trommer er. Med tilnærmede lokomotivtakter fører de sangen trygt fra start til mål, slik de har for vane.

«Er du trøtt av meg nå?» er en ganske streit poplåt, vel å merke med overstyrte gitarer, som jeg oppfatter som litt anonym. Det som trekker mest opp er gjestemusiker Lasse Hafreagers fine piano som akkurat her er like deler Rune Kristoffersen (Fra Lippo Lippi) og Roy Bittan (E Street Band).

Da har jeg adskillig mer positivt å si om «Bare Frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember)». Det er en julesang av det skakke slaget, med en ektefølt tekst om å falle utenfor, men å ønske seg inn, et klassisk Levi Henriksen-tema. Både Levis musikkarriere og forfattergjerning handler i stor grad om røtter og tilhørighet, og denne sangen er intet unntak. Men den handler altså i tillegg om ikke helt å finne sin plass, at det hele tiden er noe som glipper. Det ligger en rotløshet i det som står i kontrast til hvordan vi lett kan oppfatte Levi Henriksen, som den stedbundne dikter eller heimstaddikter, noe vi også ble gjort oppmerksom på i tidligere nevnte «Arbeidsliv» og «Som Glomma skynder seg mot Fredrikstad (for å bli hav)».

«Bare Frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember)» er med sine nesten seks minutter platens lengste låt, og det er den sannsynligvis mest atypiske. Det er en av tre sanger som ikke er sinna rocker, en mellomtempolåt med nydelig «Frelsesarmeen-blås» av Petter Marius Gunderssen og nok en gang Lasses fine pianospill. Til julelåt å være kan den vanskelig sammenlignes med «Last Christmas», «Mary’s Boy Child» eller for den saks skyld «Fairytale Of New York», men er heller det beste eksempel på en «litterær» julelåt jeg kan forestille meg. Det er tidlig ennå, men det spørs om vi får høre ny julemusikk av så bra kaliber som dette frem mot jul.

Helt til slutt får vi den lille countrysangen «Har du blekk i blodet?» der Morten Andreassen spiller en kledelig ukulele og platens eminente produsent Henrik Maarud gjester med trøorgel, mens Levi synger om nødvendigheten av å skrive. Vi møter Hans Børli og Rolf Jacobsen, Halldis Moren Vesaas og Tor Jonsson, Vidar Sandbeck og Alf Prøysen, og alle har de dette felles:

Har du blekk i blodet
får du aldri ro
til det siste ord som skrives er navnet ditt i stein
Og styggen du har på ryggen bryter deg i kne
mens du prøver å sette vinger på en stein

Det er en talende avslutningslåt som et stykke på vei forklarer Levi Henriksens utrolige produktivitet. Han er alltid på jakt etter neste formulering, neste fortelling, neste sang, og De utålmodige av hjertet er full av gode formuleringer, gode fortellinger, gode sanger. Jeg kan legge til at han også har utgitt en ny novellesamling i høst, den eminent titulerte Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor. Jeg har ikke lest den, men kjenner jeg forfatteren rett inneholder den også en rekke gode formuleringer, gode fortellinger og, ja, gode sanger. I Levi Henriksens tilfelle er sangene historier og historiene sanger, to sider av samme sak for en kunstnerisk sjel med mye på hjertet og rock’n’roll i blodet.

Les også: Louiens nydelige debutplate

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.