Knopfler eide Frognerbadet

Beklager dårlig bilde, men uten fotopass ble det mobilkamera, og det var ikke snakk om å presse seg gjennom folkehavet. Dette var derfor det nærmeste jeg kom Mark Knopfler.

Fem år siden sist han var der, og på en av de få godværsdagene som har vært så langt denne sesongen, spilte Mark Knopfler for et fullsatt Frognerbadet i Oslo. Norwegian Wood 2015 kunne vanskelig startet bedre.

Hva er vel bedre enn en god festival? Egil Olsen hadde den tvilsomme ære å åpne årets Norwegian Wood på lillescenen Woodville foran anslagsvis 16 publikummere, men han hadde godt humør og fine sanger på lur, og den halvtimes lange konserten ble en fin start på aftenen.

Egil Olsen åpnet ballet foran svært få publikummere, men det han og medgitarist Pål gjorde var veldig fint.

Egil Olsen åpnet ballet foran svært få publikummere, men det han og medgitarist Pål gjorde var veldig fint.

Publikum fant så til de grader veien til Frognerbadet etter hvert, men også amerikanske Luke Elliot måtte ta til takke med et mindre og muligens ikke kjempeinteressert publikum. For de av oss som visste å sette pris på et sett sanger i skjæringspunktet Nick Cave/Leonard Cohen/Tom Waits/Warren Zevon var det derimot riktig så trivelig, for ikke å si intenst. Elliot og hans norske, svært habile, unge band, ga jernet så det ljomet i trekronene og satte et storartet punktum for opptredenen med en heidundrandes kul versjon av nettopp Zevons ”Boom Boom Mancini”.

Luke Elliot spiller på lørdag også, så kjenn din besøkelsestid. Han er en drivende dyktig artist.

Luke Elliot spiller på lørdag også, så kjenn din besøkelsestid. Han er en drivende dyktig artist.

Det kan muligens kalles en tabbe ikke å ha gjort seg klar for kveldens hovedattraksjon, den enestående Mark Knopfler. Da vi slentret ut av Woodville-området med kalveburger og øl i maven, og Luke Elliots energiske opptreden friskt i hu, ble vi møtt av et gedigent folkehav. Publikum hadde opptatt hver kvadratmeter av hovedområdet, og hvordan i alle dager det skulle bli mulig å se noe som helst av Knopfler foresvevet oss å være et gedigent mysterium.

Det ble heller ikke særlig enkelt, men alt i alt hadde vi – og resten av gårsdagens festivalgjengere – fine to timer i selskap med ridder Knopfler. Lyden bar godt, den var også godt mikset, og takk og pris for det. Det naturlige amfiet i Frognerbadet er på ingen måte velfungerende når det er fullstappet som i går, og definitivt ikke når en enorm miksepult står og skjermer utsikten på midten. Storskjermene som skal hjelpe dem som ikke ser scenen direkte er dessuten hengt så lavt at de ikke hjelper andre enn dem som ser bra i utgangspunktet.

Likevel var kvelden og konserten utrolig fin. Mark Knopfler vet så til de grader hva han holder på med, og spiller uanstrengt, men høyst levende. Han og bandet er musikere som ser ut til å elske det de holder på med, og alle tilstedeværende har det helt topp, også vi som ikke ser rare greiene.

Blant de definitive høydepunktene var en tidlig “Privateering”, “Laughs And Jokes And Drinks And Smokes” og “Speedway At Nazareth”, for ikke å snakke om fire av fem Dire Straits-låter – “Romeo And Juliet”, “Sultans Of Swing”, “Telegraph Road” og “Brothers In Arms”. “So Far Away” er og blir dessverre kjedelig, og den er ubegripelig nok et av hans faste ekstranumre. Det samme er “Piper To The End” fra 2009-albumet Get Lucky, men den er desto bedre, og dessuten en svært passende avslutning. Du forlater ikke en Mark Knopfler-konsert misfornøyd når han takker for seg med den irskeste låta en ikke-ire er i stand til å skrive.

Jeg er klar for ytterligere to festivaldager, fredag og lørdag. Rapport kommer.

Jeg er klar for ytterligere to festivaldager, fredag og lørdag. Rapport kommer.

Sjekk for øvrig min ultimate Mark Knopfler-spilleliste her.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *