Jubeldag på Piknik i parken – The 1975 kom, så og vant

5E0A1106 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Ingen av gårsdagens artister jobbet mer på scenen enn The 1975. Himmel og hav, for en fest av en konsert! Foto: Erik Valebrokk

Piknik i parken – også kalt Pipfest – arrangeres nå for femte (?) gang, og har etter en trang, men trivelig tilværelse på plenen utenfor Vigelandsmuseet flyttet til Sofienbergparken på andre siden av Oslo, med dertil utvidet kapasitet. Om den nye beliggenheten er det først og fremst å si at den er velegnet for det litt intime konseptet festivalen har valgt å smykke seg med. Som i den delen av festivalområdet på Frogner som lå på andre siden av veien for Vigelandsmuseet (altså på parksiden), er også Sofienbergparken velsignet med skygge fra svalende trekroner, noe som selvsagt også har en positiv effekt i tilfelle regn. Og regn ble det i går. Ikke så mye heldigvis, men da var trærne gode å ha der. Med god plass til matboder, småsjapper, spiseområder og så videre, funker parken helt utmerket. Alt i alt tror jeg det var et klokt valg å flytte festivalen nettopp hit.

Som de fleste med snev av musikkinteresse har fått med seg startet festivalen på torsdag, da med New Order som soleklar hovedattraksjon. Det var den eneste konserten jeg fikk med meg da siden jeg kom direkte fra fest, men det var da også litt av en konsert. I og med at det er 40 år siden Joy Divisions debutalbum Unknown Pleasures ble utgitt la de inn tre låter herfra tidlig i konserten, før de dundret løs med en klassikerrekke som blant annet inneholdt «Bizarre Love Triangle», «The Perfect Kiss», «True Faith» og «Blue Monday» før en mektig «Love Will Tear Us Apart», Joy Divisions mørke kjærlighetssang, avsluttet konserten og festivalens første dag. Det var en helt fantastisk forestilling, til tross for at Bernard Sumner er langt unna det som kan kalles en spesielt karismatisk frontfigur. Låtene gjør jobben, og jeg tror ikke noen av de fremmøtte kan ha vært skuffet over det de hørte.

La meg legge til at jeg etter New Order spaserte de par hundre meterne bort til Parkteatret for en spesiell americananatt i forbindelse med festivalen. Der spilte Silver Lining, Malin Pettersen og Bendik Brænne tre fantasiske konserter, som i sum viser mye av bredden i det lille, men ekstremt produktive americanamiljøet de tilhører. Det var en fryd fra start til mål, intet mindre.

Foto: Erik Valebrokk
Islandske Vikingur Ólafsson åpnet festivalen med nydelig musikk komponert av Bach og Glass. Foto: Erik Valebrokk

Men altså, Pipfest dag 2. Til et stille duskregn åpnet den islandske pianisten Vikingur Ólafsson dagen med en halvtimes nydelige fremføringer av musikk fra Johann Sebastian Bach og Philip Glass. Det var betagende, stemningsfullt og vakkert, og en naturlig del av festivalkonseptet som tidligere hadde tilsvarende konserter i det fredfylte gårdsrommet på Vigelandsmuseet. Riktignok forsvinner noe av intimiteten når en mann med flygel sitter og spiller alene på en stor scene foran et glissent publikum på en stor gressplen, men de få som hadde møtt frem tidlig fikk en flott opplevelse.

Vikingur overlot så plassen til vår egen Mari Samuelsen, en fantastisk fiolinist som blant annet har markert seg med det nydelige albumet Nordic Noir (2017) og nå er aktuell med en plate der hun blant annet fremfører musikk av Brian Eno, Max Richter, nylig avdøde Jóhann Jóhansson, Glass og Bach. Komisk nok spilte hun to av de samme stykkene Vikingur hadde gjort før henne av de to sistnevnte, men sammen med sin utrolige strykekvintett og en pianist, spilte hun også musikk av Eno, Richter og Uno Helmerson.

Foto: Erik Valebrokk
Mari Samuelsen er en fiolinist å merke seg. Hun opplever da også berettiget internasjonal suksess. Foto: Erik Valebrokk

Enkelte partier fremførte hun alene, og det er noe med å høre lyden av den ene lille, unnselige fiolinen hennes mot et bakteppe av fjern storbystøy utenfor festivalområdet. Fiolinbuen skjærer som en sylskarp kniv gjennom alle forstyrrelser og fremkaller en destillert skjønnhet som beveger langt inn i ryggmargen. Når de andre musikerne så legger seg inn er det som om tiden står stille. Jeg vet ikke hvordan det var stelt med publikummerne rundt meg, men når jeg hører så vakker musikk live klarer jeg ikke stoppe de små tårene som presser seg frem i øyekrokene. Det var kort, men usigelig flott.

Det fine med «nye» Pipfest er at arrangørene har begrenset seg til to scener (mot tidligere tre) slik at det skal være mulig å få med seg hele programmet. Scenene ligger rett ved siden av hverandre, og folk kan i ro og mak spasere mellom de to. Både Vikingur og Mari spilte på hovedscenen Sophie, mens neste artist ut gjorde seg klar på «lillescenen» Petrus. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner musikken til den australske kjekkasen Matt Corby, men det jeg så i går overbeviste meg iallfall om følgende: Han har en nydelig soulstemme, brukbare låter (som sikkert vokser en del når du blir kjent med dem), er flink til både å spille piano og trommer, og har draget på damene. Her var det tendenser til hyling, som vel å merke skulle mangedobles i intensitet noen timer senere da The 1975 og deres frontfigur Matthew Healy spilte på samme scene. Mer om det lenger ned.

5E0A0561 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Matt Corby må jeg nok høre mer på for å kunne gi en ordentlig vurdering, men han var da flink. Foto: Erik Valebrokk

Den berlinbaserte tyske komponisten og pianisten Nils Frahm blir gjerne plassert blant neoklassiske navn som Max Richter, Ólafur Arnalds og Jóhann Jóhansson, men i vesentlig større grad enn disse er han opptatt av elektronisk musikk. Gårsdagens forestilling i Sofienbergparken hadde en klar overvekt av elektronika i forhold til klassisk musikk, og Nils spratt rundt på scenen blant sine mange keyboards samtidig som han vrikket intenst til musikken som han åpenbart lever seg veldig inn i. Det var en nærmest ordløs time – han sa ikke stort og all musikken er instrumental – men det er utrolig fascinerende både å se på og høre. Nils Frahm er med rette anerkjent som en av de mest spennende og originale artistene/komponistene som opererer i dette musikalske hybridlandskapet for tiden.

5E0A0602 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Det ble mye løping for Nils Frahm, som hadde scenen fylt opp av keyboards på alle kanter. Foto: Erik Valebrokk

John Grant er heller ikke snau. Den tidligere frontfiguren i amerikanske The Czars har med fire til dels ganske forskjellige album etablert seg som en høyst original soloartist. Han har valgt å bosette seg på Island der han finner en form for sjelefred som tydeligvis passer ham godt. De seneste platene har gått i retning stadig mer «kald» elektronika, men de ofte bitende ironiske sangene fremføres med en inderlighet og varme i stemmen som er dypt rørende. Gårsdagens sett var kort, men to the point, og han avsluttet ikke overraskende med den selvutleverene «GMF» (greatest motherfucker). Jeg savnet nydelige «Love Is Magic», tittelkuttet fra det fjerde soloalbumet som jeg mener er blant fjorårets aller beste låter, men utover det var jeg godt fornøyd.

5E0A0761 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Nei, det er ikke Batman som har skiftet yrke, det er John Grant. Foto: Erik Valebrokk

Tilbake på hovedscenen Sophie var det tid for ekte fest med britiske Jungle. Bandets kombinasjon av soul, funk og skamløst fengende popmusikk er tidvis uslåelig, og det slår virkelig gnister. Her er det godt humør og dans som gjelder, med de to grunnleggerne Tom McFarland og Josh Lloyd-Watson som begge spiller keyboards, samt bass og gitar. De er flankert av fire hired guns (to av dem på kor og dans), og smeller igjennom glansnumre som «Smile» og «Heavy, California», før de avslutter en snau time med «Busy Earnin’» og «Time» fra det første albumet. Det ble hett!

5E0A0854 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Jungle spilte opp til dans med sin nydelige kombo av soul, funk og skamløst fengende popmusikk. Foto: Erik Valebrokk

Jungles konsert var imidlertid bare for et vorspiel å regne i forhold til neste navn ut, manchesterbandet The 1975 som har tatt verden med storm de siste årene. Jeg skal innrømme at de aldri har tatt meg med storm, men jeg liker og har alltid likt låter som «Chocolate», «Sex» og «Somebody Else», for å ha nevnt noen få. Men det jeg opplevde i går var virkelig å bli tatt med storm. Jeg stilte med små eller ingen forventninger, sikkert i stor grad preget av at jeg ikke har gitt det siste albumet A Brief Inquiry Into Online Relationships særlig til sjanse. Det skal jeg rette på!

5E0A0926 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Matty Healy er så popstjerne at det renner av ham. Og han vet det. Foto: Erik Valebrokk

FOR en forestilling Matthew Healy og bandet hans leverte! Jeg har aldri sett maken til eksempel på å komme, se og vinne, og at denne gjengen er populær blant fansen forstår jeg nå utmerket godt. Hylekoret foran scenen var til tider forstyrrende høyt, men også morsomt å observere, og det ble for meg kul umulig ikke å like det jeg hørte. Der bandets plater kanskje levner et litt likegyldig inntrykk, er det ikke slik live. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så morsomt på en konsert og bare lot meg underholde.

Matthew Healy er arrogant på grensen til det ufyselige, men han har også et glimt i øyet som gjør at han slipper unna med det. Han vet hva han gjør, han vet hvor grensene går, og han vet hvordan han skal engasjere publikum. Kort oppsummert: Jeg ELSKET denne konserten og ser The 1975 igjen når som helst. Sånn kan det gjøres!

5E0A1141 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
The 1975 fenget publikummere på alle alderstrinn. Foto: Erik Valebrokk

Avslutningsvis skulle Mike Skinner alias The Streets vise hva han er god for. Jeg så bare de første låtene – som blant annet talte klassikeren «Let’s Push Things Forward» – men ga meg etter kort tid. Fra avstand hørtes det ut som det var mye babbel, mens Skinner up close så avgjort virket underholdende fremdeles. Han har ikke gitt ut ny musikk siden 2011, men det er kanskje ikke så farlig. De fremmøtte – som hadde en langt høyere gjennomsnittsalder enn på The 1975-konserten – var ikke kommet for å høre nye toner uansett. Jeg håper de fikk det de var ute etter, men for meg ble The Streets et antiklimaks. Hvem som kan toppe The 1975 i ren underholdningsverdi vet ikke jeg, men det er iallfall ikke Mike Skinner.

5E0A1171 1024x683 - Jubeldag på Piknik i parken - The 1975 kom, så og vant
Mike Skinner – god, men muligens yesterday’s news? Foto: Erik Valebrokk

Takk for en fantastisk dag, gode folk som lager piknik i parken, om den nå er på Frogner eller Grunerløkka. Flinke er dere, og la meg også legge til at oppbyggingen i programmet var særdeles god i går. Gleder meg til dagen i dag!

Sjekk også: Fantastisk ny single fra Restore To Past

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.