Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest

Foto: Erik Valebrokk
Sivert Høyem og den nye utgaven av Madrugada vant Pipfest i går. Foto: Erik Valebrokk

Det er rart med det. Piknik i parken (Pipfest) startet sin tilværelse som et litt «stille» alternativ til Norwegian Wood i 2014 med artister som Susanne Sundfør, Ingrid Olava, John Grant og Robert Ellis. De to var nabofestivaler i og ved Frognerparken, men med forskjellig profil. Norwegian Wood var «de voksnes» festival med store, etablerte navn som hovedfokus, og har en historikk som innbefatter besøk fra David Bowie, Patti Smith, Johnny Cash, Ray Davies, Mark Knopfler og veldig mange flere av populærmusikkens største legender. I dag er det mye som tyder på at Over Oslo (neste helg) har overtatt noe av den rollen, mens Piknik i parken på sin side har flyttet til Sofienbergparken. Det kan også se ut som at Norwegian Wood har trukket sitt siste sukk, og dermed står Oslo vest festivalløs tilbake – helt sikkert til stor glede for en del av mine humørløse naboer – mens østkanten kan smykke seg med Pipfest og Øya, tydelige nabofestivaler, men med forskjellig profil og på hver sin side av sommeren.

Med store navn som New Order, The Streets og Madrugada øverst på plakaten de respektive tre dagene, er det også ting som tyder på at Pipfest er blitt et slags alternativ til Norwegian Wood, om enn med en klart annerledes profil enn den mer retningsløse, men svært publikumsvennlige Over Oslo. (Blant årets toppnavn er Boney M, Toto, Turbonegro, Pretenders, Jan Eggum & Halvdan Sivertsen, Manfred Mann’s Earth Band, Lava, Sondre Justad, Laleh, Ida Jenshus og Bigbang, så kan man jo tygge litt på den kombinasjonen, dog til ingen forkleinelse for artistene.) Med sin beliggenhet på Grefsenkollen blir Over Oslo litt vel usentralt for meg, men jeg er sikker på at det er mye god stemning der oppe. Det er det heldigvis også på Pipfest. Et sentralt spørsmål blant mange har i år vært hvordan det har vært i Sofienbergparken kontra gressplenen og de omkringliggende områdene foran Vigelandsmuseet, og til det er mitt klare svar at festivalledelsen har lykkes i å overføre intimiteten og stemningen fra vest til øst.

Men så, Pipfest 2019, dag tre. Hvordan var den, mon tro? Kort oppsummert begynte gårsdagen litt trått, men tok seg noe veldig opp. Og det været, da! Lørdag 15. juni ble den fineste junidagen så langt i år, og når jeg skriver dette dagen derpå duskregner det ute. Her var det litt flaks ute og gikk.

Hajk var første band ut og måtte gå på en halvtime senere enn oppsatt tid på grunn av et bryllup i Sofienberg kirke ved siden av festivalområdet, og det er jo i grunnen bare sjarmerende. Med to frontfigurer, vokalister og låtskrivere, Sigrid Aase og Preben Sælid Andersen, har Hajk på til nå to plater markert seg som en kraft å regne med innen norsk popmusikk. Låtene er stilfulle, små juveler som står i en viss gjeld til moderne soulsangere som Frank Ocean og Solange, og kjennetegnes av en forsiktig elektronisk minimalisme som rett som det er vokser seg større enn seg selv og på en måte sprenger egne rammer.

5E0A1270 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Sigrid Aase og resten av Hajk åpnet gårsdagens festival. Foto: Erik Valebrokk

Det er et konsept som fungerer utmerket på plate, men som er litt vanskeligere å la seg rive med av live. Rart, med tanke på at det ofte er omvendt, men slike ting har ofte med tilstedeværelse og kommunikasjon å gjøre, og der har Hajk et stykke vei å gå som konsertartister. Når det er sagt var gårsdagens konsert velklingende og i og for seg nokså vellykket, men den var heller ikke så mye mer. Fine sanger som «Dancing Like This», «Keep Telling Myself» og «Magazine» er dog balsam for både ører og sjel, og Hajk var en lys og lett åpning av en festivaldag som i stor grad sto i solens – og piknikens – tegn.

5E0A1299 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Charles Watson og hans medmusikanter leverte et fint sett de færreste fikk med seg. Foto: Erik Valebrokk

Nestemann ut hadde utvilsomt gårsdagens tøffeste oppgave, nettopp derfor. Når du i tillegg heter Charles Watson, har tatt turen fra London og er helt ukjent for de aller fleste festivaldeltagerne skal det noe til å lokke folk opp fra pledd, piknikkurv og duggfrisk øl under trekronene i Sofienbergparken. Jeg hadde aldri hørt Charles Watson selv heller, men må si han hadde med seg en del veldig fine låter. Jeg falt spesielt for «Abandoned Buick» samt den første sangen som jeg ikke fikk med meg hva het, men Watson og hans to medmusikanter på henholdvis trommer og tangenter klarte ikke engasjere veldig mange festivalgjengere. De sto attpåtil på den store hovedscenen Sophie foran et nedtråkket og fremdeles litt gjørmete område som stekte i sol, og det var ikke veldig fristende for mange. Piknik var tydeligvis morsommere.

5E0A1363 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Armert med et knippe veldig gode låter sørget svenske Albin Lee Meldau for gårsdagens første virkelig vellykkede konsert. Foto: Erik Valebrokk

Svenske Albin Lee Meldau har også gått meg hus forbi, men han trakk langt flere publikummere til sin opptreden på den lille scenen Petrus. Jeg var kjent med navnet Meldau, men hadde aldri hørt musikken hans som viste seg å være en åpenbaring. Med låter hentet fra fjorårets debutalbum About You og et par EPer overbeviste han meg raskt om at han er en drivende dyktig sanger og låtskriver, og han hadde et meget solid band i ryggen som ga farge, lukt og smak til de nydelige sangene som spente fra smygende soulballader til mer uptempo countrysoul, rock’n’roll-øs og til og med calypso. Bra mann, bra låter, bra band, og dagens første virkelig gode opplevelse.

5E0A1317 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Er det piknik i parken, så er det piknik i parken! Foto: Erik Valebrokk

Men så, jävlar, var det tid for festivalens flotteste stemme. Fjellstøtt på plass på hovedscenen sto Yola, en sanger og låtskriver fra Bristol som låter som hun kommer fra de dypeste amerikanske sørstater og har fått i oppgave å videreføre arven etter salige Aretha Franklin. Det tok ikke mange minuttene før publikum strømmet til, og Yola ble nok festivalens store overraskelse for mange. Hun fremførte de beste låtene fra det ferske debutalbumet Walk Through Fire (blant dem «Ride Out In The Country», «It Ain’t Easier» og «Faraway Look») som er produsert av The Black Keys’ Dan Auerbach og gitt ut på hans egen label, Easy Eye Sound. Bandet hennes var strålende, og Yola selv sang som om livet sto på spill. Hun har en stemme som hvilken dag som helst kan gruse de fleste andre, om de så heter Adele, Mary J. Blige eller Beyoncé, og jeg kan nesten ikke tenke meg en større vokalist på denne siden av nevnte Aretha. Etter konserten fortalte hun at hun regner med å komme tilbake til Norge i november, og da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. FOR en sanger!

5E0A1482 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Sånn ser Yola ut når hun virkelig trøkker til og vrenger sjela i en av sine mange flotte låter. Foto: Erik Valebrokk

Bergenseren boy pablo (hvis virkelige navn er Nicolai Muñoz) så vi senest på Øyafestivalen i fjor. Han leverte et supergira og intenst sett da, og han gjorde det samme i Sofienbergparken i går. Med et band som virker mer som en kompisgjeng enn hired guns tar han publikum med storm fra første tone og bare gir jernet. 20 år gamle Nicolai og hans medmusikanter løper rundt på scenen og spiller så svetten siler, og det er simpelthen helt umulig ikke å la seg begeistre. Jeg har ennå ikke fått låtmaterialet hans helt under huden, men det vi snakker om er sprudlende, iørefallende popmusikk som er «smart» nok til å være mer enn litt inspirert av Prefab Sprout. Siden jeg befant meg backstage under mesteparten av gårsdagens konsert er det ikke så mye mer jeg kan si, men tro meg når jeg sier at boy pablo er en sikker konsertbillett.

5E0A1639 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
boy pablo skaper – unnskyld banningen – en helvetes feststemning på konsertene sine. Foto: Erik Valebrokk

På den store scenen var det deretter duket for en enslig mann med et betydelig utvalg strengeinstrumenter. Kristian Matsson er kjent for verden under artistnavnet The Tallest Man On Earth (og nei, han er ikke spesielt høy) og har gitt ut fem plater, fra 2008-debuten Shallow Grave til den helt ferske I Love You. It’s A Fever Dream. som kom i april. For meg har The Tallest Man On Earth inntil i går bare vært et navn jeg hadde hørt om, så det var en glede endelig å få sett ham og hørt musikken hans. Om ikke det var boy pablo-takter over innlevelsen, var det virkelig ikke langt unna heller. Kristian Matsson kompenserer for fraværet av bandkolleger med å sprette rundt på scenen med dramatiske fakter og stadig skiftende ansiktsuttrykk og levere sanger fremført på forskjellige gitarer med maksimal innlevelse. Moro.

5E0A1741 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Kristian Matsson alias The Tallest Man On Earth er kan hende alene på scenen, men han gjør mye av seg. Foto: Erik Valebrokk

Mens Kristian underholdt, forberedte den 13 personer sterke gjenforeningen av Jaga Jazzist anno 2001 seg på å fremføre sitt andre album A Livingroom Hush i sin helhet på den lille scenen. De hadde muligens hatt glede av litt større tumleplass enn de fikk her, men jeg tror helt sikkert opplevelsen av dette fyrverkeriet var bedre og mer underholdende ved at de faktisk spilte på Petrus-scenen.

Før jeg går videre skal jeg komme med en ørliten innrømmelse. Jeg forsto ikke en døyt av Jaga Jazzist da A Livingroom Hush ble utgitt. Platen som av BBC ble kåret til beste jazzalbum i 2002 fremsto da den kom for meg som det reneste vås. Jeg var på ingen måte moden for eksperimentell jazz den gang, og hadde mer enn nok bare med å akseptere at jazz som sådan ikke var djevelens verk. Men så blir man eldre, mer tolerant kanskje, men også mer nysgjerrig etter hvert som man videreutvikler sin musikalske smak, og i dag finner jeg stor glede i å høre på nyere jazznavn som Kamasi Washington eller Ezra Collective. I det perspektivet er det veldig god plass til Jaga Jazzist i livet mitt.

5E0A2244 1024x712 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Mathias Eick og Jørgen Munkeby er to av de aller mest kjente medlemmene av Jaga Jazzist anno 2001. Foto: Erik Valebrokk

For utenforstående kan det være lett å oppfatte A Livingroom Hush som retningsløs støy, men det er fryktelig langt fra sannheten. Jeg mangler riktignok begrepsapparatet for å beskrive denne musikken ordentlig, så ha meg unnskyldt eventuelle blundere. Jeg oppfatter den som improvisatorisk i formen, men med 13 musikerne som til de grader vet hva de holder på med og spiller på lag. Det er uhyre komplisert musikk å spille som bryter med all «tradisjonell» populærmusikk. A Livingroom Hush er så langt unna tre grep spilt i fire fjerdedelstakt som det er mulig å komme, og den krever noe av lytteren.

Utrolig nok solgte denne platen til gull i Norge da den ble utgitt, noe som var helt koko og helt sikkert ikke kunne skjedd i dag, som trommeslager og kapellmester Martin Horntveth sa fra scenen i går. Med seg hadde han søsknene Lars og Line, og dessuten Ivar Christian Johansen (også kjent som Ravi), Mathias Eick, Lars Wabø, Andreas Mjøs, Jørgen Munkeby, Harald Frøland, Øystein Moen, Even Ormestad og Jørgen Træen, og som den årvåkne leser nok vet er disse musikerne i dag tilhørende kremen av kremen innen norsk musikkliv med en samlet CV som vanskelig kan kalles annet enn skummelt imponerende.

5E0A2235 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Øystein Moen og Ivar Christian Johansen er ikke akkurat ukjente størrelser innen norsk musikkliv. Foto: Erik Valebrokk

Jeg koste meg noe helt vanvittig med denne konserten og elsket hvert skakkjørte og overrumplende sekund. Jaga Jazzist spiller musikk som ikke gir ved dørene, med mindre du faktisk åpner dem. Gjør du det, er det bare å ta imot et babelsk musikalsk uttrykk som er ellevilt spennende og dønn underholdende. Å la blikket gli over scenen, fra musiker til musiker etter hvert som de beveger seg inn i og ut av musikken er en fest, og det blir fort til at man ender hver runde med blikket med et nøyere studium av Martin bak trommene. Jeg tror aldri jeg har møtt eller observert et menneske som er mer ett med musikken enn ham. Martin Horntveth ER musikk.

Det virket nesten ikke som han hadde gjort noe morsommere i hele sitt liv enn å spille med sine gamle kolleger i Sofienbergparken i går, og entusiasmen hans er av det klart smittsomme slaget. En fryd fra start til mål, og etter endt dyst måtte det bli et ekstranummer også, «Oslo Skyline» fra 2005-albumet What We Must.

5E0A2139 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Jeg tror neppe jeg kjenner noen som er mer ett med musikken når de spiller enn Martin Horntveth. Foto: Erik Valebrokk

Da var det bare siste festivaldags store trekkplaster igjen, Madrugada. Som de fleste vel er klar over ga Madrugada seg opprinnelig i kjølvannet av gitarist Robert Burås’ dødsfall i 2007, men ble nylig stablet på bena igjen. «Nye» Madrugada spilte to triumfkonserter i Oslo Spektrum i februar og gjennomførte deretter en ørliten europaturné, med to gitarister som erstatning for Robert, Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen som begge har spilt med vokalist Sivert Høyem i en årrekke. Anledningen var i utgangspunktet 20-årsjubileet til Madrugadas mektige debutalbum Industrial Silence, men jeg tror ikke oddsene for å tippe at dette nå har fått en mer permanent form er særlig store.

5E0A2296 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
I mine ører har Sivert Høyem en av Norges desidert flotteste mannlige stemmer. Foto: Erik Valebrokk

Det ble en ren triumf av en konsert da det nå seks mann sterke Madrugada fremførte Industrial Silence i sin helhet i går og rundet av med noen klassikere fra katalogen. Det skader heller ikke at Sivert er veldig påpasselig med hele tiden å takke publikum for å være til stede og for på alle mulige måter hedre minnet etter kameraten mellom låtene. Han virker full av ydmykhet og ektefølt forbauselse over at det nye Madrugada-fremstøtet har vært så vellykket, og fremstår oppriktig takknemlig.

Og det bandet? Jommen sa jeg øs og trøkk! Fra den massive åpningslåta «Vocal» og hele veien gjennom låtene fra Industrial Silence låter det så fett at det er helt vilt. Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte helt med på rekkefølgen, men de har ristet litt om på den og avsluttet gjennomgangen av albumet med en mektig og høyreist versjon av «Electric», en av de aller beste Madrugada-låtene uavhengig av album. Med «Black Mambo», «Majesty» og helt til slutt «The Kids Are On High Street» sikrer de hjemmeseieren så til de grader, og Sivert og resten av Madrugada kan med det trygt kalles konger av festivalens siste dag. Dette var så selvsikkert, så majestetisk og så på alle måter riktig at jeg har vanskelig for å tenke meg hva som kunne fungert bedre.

5E0A2308 1024x683 - Madrugada og Jaga Jazzist triumferte på Pipfest
Madrugada anno 2019 er et fyrverkeri av et band med de to gitaristene Cato Thomassen (foran) og Christer Knutsen som erstatter avdøde Robert Burås. Foto: Erik Valebrokk

Publikum kunne gå videre ut i den lyse og varme oslonatten med store, fornøyde smil, og en generell enighet (håper jeg) om at dette ble litt av en festivaldag. For mitt eget vedkommende vil jeg også ha sagt at festivalledelsen har gjort en fantastisk jobb med å flytte Pipfest fra vest til øst i byen, og jeg håper virkelig at den får lov til å bli værende. Sofienbergparken er et sentralt og meget velegnet festivalsted, forhåpentligvis ikke til altfor mye sjenanse for naboene rundt. Takk for i år!

Les også: Jublende fin dag med The 1975, Nils Frahm og mer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.