Jentene var gårsdagens piknikvinnere

Det er ikke så vanlig at de to første konsertene på en festivaldag er de beste, men sånn var det faktisk i går, og det ble jentenes dag. Marit Larsen er nå blitt så sinnssykt bra live at det er en sann fryd å være vitne til, og det norske countrybandet The Northern Belle, anført av Stine Andreassen, overbeviste stort med sin konsert på Bymuseet. Velkommen til min rapport fra dag 3 av årets Piknik i Parken!

LES OGSÅ: Dag 1 med Paolo Nutini og andre kremartister

LES OGSÅ: Dag 2 med Michael Kiwanuka og andre kremartister

Overskyet himmel la ingen nevneverdig demper på festivalstemningen ved Vigeland-museet i går. Folk kom tuslende i en konstant strøm fra porten åpnet, og her var både frydefullt lykkelige unger, foreldrene deres og vennegjenger i alle aldre å se. Her skulle det være piknik i parken, ferdig med det.

Ifjor ga Marit Larsen ut sitt fjerde og beste album, When The Morning Comes. Med tre foregående utgivelser som heller ikke er snaue, betyr det at hun nå har en betydelig katalog å hente materiale fra under konsertene sine, og det vi får servert er en nokså brukbar «best of»-opplevelse, men med klar overvekt i retning det nye albumet. Fra hun entrer scenen og åpner konserten med den hymneaktige «When The Morning Comes» til hun takker av en snau time senere med min favorittlåt «If A Song Could Get Me You» med en snartur innom Donna Lewis’ «I Love You Always Forever» flettet inn i sistnevnte, er vi på fest. Ikke sånn «hæla i taket og tenna i tapeten»-fest, men på en fest der det handler om god musikk og om det fellesskapet ordentlig fine, velkjente låter gir. Vel var det tidlig, dagens første konsert, men Marit og bandet ble mottatt med stormende jubel fra et takknemlig publikum, og hun fremstår da også som dønn sjarmerende og dessuten dønn ærlig når hun står der, smilende fra øre til øre, og forteller oss hvor mye det betyr for henne å få lov til å spille låtene sine for oss.

Hun har et drivende godt og samspilt band med seg, der blant annet ekteparet Kreken fra Darling West er med, og de ligger fint bak hovedpersonen uten å stjele rampelyset. Nå er ikke Marit Larsen den typen artist som krever så mye rampelys heller. Hun koser seg i og med musikken, og det er aldri noen tvil om at hun elsker å spille. Den nevnte fellesskapsfølelsen som oppstår mellom henne og bandet på scenen, og publikum på plenen foran, er intenst fin. Du føler musikken, og du føler fellesskapet, og her har vi å gjøre med en artist som har vokst enormt mye fra dagene i popduoen M2M og sine egne, famlende skritt inn i solokarrieren. Nå fremstår hun så trygg som det er mulig å være, og hun leverer med glans.

Dette skulle langt på vei vise seg å bli jentenes dag, og da særlig de norske. Umiddelbart etter at Marit Larsen hadde takket for seg, småsprang vi bort til gårdsrommet på Bymuseet over gaten for å se countrybandet The Northern Belle, «frontet av vokalist og låtskriver Stine Andreassen og (…) en nordnorsk vri på sin amerikanske motpart: en vakker Southern belle» som det står å lese på bandets hjemmesider. Her har vi å gjøre med en sanger med forståelse for sjangeren hun befinner seg i. Stemmen er sterk og klar, har akkurat den rette countryknekken – det derre lille hulket du vet – og føyer seg inn i en lang og stolt rekke countrysangere som spenner fra Loretta Lynn og Dolly Parton, til Gillian Welch og Alison Krauss, og låtene står også i gjeld til band som Fleetwood Mac anno Rumours og Dixie Chicks der popfokuset står sterkt.

Vi får servert nesten hele det flotte selvtitulerte debutalbumet som er en knapp måned gammelt, samt en ny låt. Som Stine påpekte var det fint for bandet å prøve ut en ny låt for oss, selv om de aller fleste låtene likevel nok var nye for de fleste.

The Northern Belle er adskillig mer enn en dyktig sanger, det er også et veldig godt band. De er samspilte og dyktige musikere, og det er noe med melodiøs countrymusikk av denne typen som minner meg om hvorfor jeg begynte å skrive om musikk en gang for lenge siden. Det handler om entusiasme og spilleglede av det svært smittsomme slaget, og jeg blir bare sittende å glise når jeg hører så fine ting. Låtmaterialet er da også helt utsøkt, fra vakre ballader som «Every Day, Every Night» og «While The Morning Breaks» til jublende up tempo-låter som «Don’t You Go, Don’t You Dare», «I Know I Love Easily» og «Keep On Blaming». En fantastisk konsert, og de spiller på Øyafestivalen i august også. Gjett om jeg gleder meg!

Og med det var gårsdagens to soleklart beste konserter unnagjort. Litt synd når klokken ikke er mer enn tre på ettermiddagen, men lite visste jeg jo da. Det ble en del kreti og pleti utover dagen, for å si det forsiktig, og selv om det var mye fint, ble alt litt nedtur i forhold til Marit Larsen og The Northern Belle. Vi tar et kjapt blikk på de artistene jeg fikk med meg.

Sasha Siem er halvt norsk, halvt britisk og en spennende artist. Uten sammenligning for øvrig spenner hun bredt i uttrykket som for eksempel Björk. Dette er like mye performancekunst og dans, som det er sang og musikk, og vi får en fascinerende halvtime inn i hennes univers. Jeg ville nok heller sett henne på en innendørsscene, men det var et interessant nytt bekjentskap for meg.

Oslojenta Ine Hoem som nylig debuterte med albumet Angerville gjør elektronika på Bymuseet, men det virker ikke som hun er veldig scenevant, og hun fremstår som usikker og introvert. Synd, hun har nemlig gode låter og en flott stemme, men det ble ingen stor konsert. Det hjelper heller ikke på kommunikasjonen med publikum at hun har på seg en hettejakke som dekker halve ansiktet, og det er bare de to avslutningslåtene, nestenhitene og smått fantastiske «This Year» og «When We Collide», som tar litt av, men da er det i seneste laget. Neste gang?

Eaves glir inn i kategorien «følsom sanger/låtskriver med kassegitar» og heter egentlig Joseph Lyons med hjemstavn Leeds. Det blir bare litt kjedelig det hele, selv om debutalbumet What Green Feels Like sikkert er fint. Dette er musikk som krever oppmerksomhet, og den var ikke jeg i stand til å gi Joseph i går. Det er bare å beklage.

Da var det mer interessant å stifte bekjentskap med Mirel Wagner som spilte i den stemningsfulle borggården i Vigeland-museet. Hun er født i Etiopia, oppvokst i Finland, og er en usedvanlig seriøs og «følsom sanger/låtskriver med kassegitar», men i motsetning til Eaves har låtene hennes en dyp intensitet, og selv om hun sitter praktisk talt bom stille mens hun spiller kassegitar og synger har hun en nesten skummelt sterk tilstedeværelse. Dette er en ung kvinne som vil noe med musikken sin.

Mange var kommet for å oppleve svenske José González, også han en udiskutabelt «følsom sanger/låtskriver med kassegitar» (Sorry, men han ER jo det!). Mitt kjennskap til ham er sant å si begrenset, men jeg liker ham sånn «ganske godt». Han får riktignok ikke blodet mitt til å bruse, men han skriver jevnt over pene sanger og velger overraskende coverlåter (Massive Attack, Kylie, The Knife), og han hadde med seg et bra band. Hadde jeg kastet terning hadde det blitt en firer.

Etter tre strake så nedpå artister var det en sann fryd å høre litt gitarøs fra det amerikanske bandet Woods på Lastebilscenen. Jeg hadde aldri vært borti dem før, men vokalist og gitarist Jeremy Earl og bandet hans ga så til de grader jernet. Godt øs som fløtta bra på seg og som var svært velkomment på dette stadiet.

Modest Mouse var atter en av søndagens hovedattraksjoner, men de har heller aldri gjort noe videre for meg. Jeg har aldri hatt noe imot dem, og har det ikke nå heller. Gårsdagens konsert var tidvis gnistrende, tidvis kjedelig, akkurat slik de foresvever meg å være på plate også.

Den norske elektronikaduoen Gundelach (de var tre på scenen) hørtes veldig fint ut, men jeg var dessverre opptatt med småprat med gamle kjente under mesteparten av deres opptreden. Jeg satser på en ny sjanse senere, disse har jeg tro nemlig stor tro på. Singlen «Alone In The Night» kan du sjekke ut på Spotify eller WiMP, og forhåpentligvis er et debutalbum på vei.

Og så var det klart for kveldens desiderte hovedattraksjon, elektronikavidunderet James Blake som har gitt ut de to kritikerroste platene Enough Thunder og Overgrown. Han har gjort seg særlig bemerket med den aldeles nydelige «Retrograde» fra sistnevnte, et svevende stykke minimalistisk popmusikk sunget – og nynnet – med en lys falsett som ikke kan annet enn å trollbinde dem som blir utsatt for den.

Vel… han trollbandt ikke meg denne kvelden. Den dype, dype bassynthen som er en sentral del av lydbildet hans ble rett og slett for dyp. Det ikke bare tenderte mot støy, det var støy, og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke orket å stå løpet ut. Jeg forlot åstedet før han kom til «Retrograde», og jeg sitter heller og hører på den monumentale studioversjonen mens jeg sitter her og skriver, fremfor å ha tatt sjansen på at den ville blitt ødelagt for meg under gårsdagens konsert. Sorry, James.

Selv om avslutningskonserten var skuffende og de to beste konsertene kom helt først på dagen, er jeg på ingen måte skuffet over Piknik i Parken. I sitt andre år, er det rukket å bli et strålende arrangement, og til tross for et lite og intimt område får du den gode festivalfølelsen. Det er fire scener her, masse god mat å få kjøpt, hyggelige folk til høyre og venstre – også folk du aldri har møtt før – og musikken er variert og spennende, akkurat som seg hør og bør på en god festival. Så takk for i år, jeg gleder meg til ny Pipfest i 2016!