Den ferske festivalen Piknik i Parken er i sitt andre år, og mye tyder på at den alt er blitt en kraft å regne med. I går kveld satte Paolo Nutini et heidundrandes punktum for en alt i alt svært vellykket første dag av årets «pipfest».

Festivalen har en perfekt beliggenhet på den store plenen foran Vigelandmuseet på nedsiden av Frognerparken, og benytter også museets borggård og – fra i dag – gårdsrommet til Bymuseet på den andre siden av Halvdan Svartes gate til mindre artister. Det er to scener på selve festivalområdet, en hovedscene og en mindre scene ved siden av som kalles Lastebilscenen. Mattilbudet er stort og variert, med Hitchhiker, 4 Gringos, Ben & Jerry’s og mange andre på plass. Det er sågar en «voksenbar» her med akevitt og cognac i tillegg til det vanlige øl-, vin- og brussortimentet.

Denai Moore var kanskje ikke det helt store, men hun har definitivt et potensial.
Denai Moore var kanskje ikke det helt store, men hun har definitivt et potensial.

Første artist jeg fikk med meg i går var britisk/jamaicanske Denai Moore som holdt en fin, men kanskje litt kjedelig konsert i museets borggård. Hun er en drivende dyktig gitarist og sanger, men jeg synes mange av låtene fra debutalbumet Elsewhere mangler de store melodiene. Den musikalske plattformen hennes låter som noe midt imellom Erykah Badu, Jeff Buckley og The xx, men jeg får dessverre ikke helt tak på henne som låtskriver. Kanskje er det bare meg som bør høre mer på albumet hennes. Hun var iallfall veldig sjarmerende, og hun er ung – 20 år gammel – så vi kan absolutt ha fine ting i vente ved neste korsvei.

Matthew E. White (til venstre) spilte et strålende sett sammen med gitaristen Alan Parker og ytterligere to mann.
Matthew E. White (til venstre) spilte et strålende sett sammen med gitaristen Alan Parker og ytterligere to mann.

Matthew E. White, dagens andre artist på hovedscenen (jeg fikk ikke sett Tønes som var førstemann ut), er en annen skål. Med sitt supertighte tremannsband leverte han et hardtslående sett i skjæringspunktet mellom funk og hard rock, litt Hendrix, litt Living Colour, men med en tydelig melodisk innfallsvinkel. Han hentet låter fra begge albumene han har gitt ut, Big Inner fra 2012 og årets flotte Fresh Blood. Showet åpnet friskt med «One Of These Days» og den monumentale «Big Love» fra debutalbumet, sneiet innom en versjon av Velvet Underground-klassikeren «White Light/White Heat» og avsluttet med en forrykende «Rock & Roll Is Cold» fra årets album. Alt i alt var det en suveren opptreden, og det låt vesentlig hardere og mer kontant enn på plate. Det ene utelukker ikke det andre. Dette satt som en kule.

James Bagshaw og trommeslager Samuel Toms i Temples skapte godt med lyd.
James Bagshaw og trommeslager Samuel Toms i Temples skapte godt med lyd.

Visstnok har både Noel Gallagher og Johnny Marr hevdet at Temples er det beste nye rockbandet fra Storbritannia akkurat nå. Jeg bryr meg ikke stort om hva Noel Gallagher mener, men Johnny Marr er så avgjort inne på noe. Jeg har bare såvidt hørt noen låter fra debutalbumet Sun Structers og kan vel egentlig bare si som så at det låter helt ok. Men live gnistrer det av kvartettens potente psykedelisk-inspirerte jamrock. Bustehodet til vokalist og gitarist James Bagshaw skjuler det meste av ansiktet hans, men han og de andre tre bandmedlemmene er såpass introverte i fremferd at du ikke trenger blikkontakt for å sette pris på konserten. Her er det egentlig bare å la seg forføre og la musikken gjøre jobben. Den fester seg i mellomgulvet og blir værende der.

Paolo Nutini var gårsdagens hovedperson og gjennomførte en fabelaktig konsert.
Paolo Nutini var gårsdagens hovedperson og gjennomførte en fabelaktig konsert.

De fleste er kommet for å se Paolo Nutini, dagens udiskutable hovedattraksjon og eneste stjerne. Han entrer scenen foran hele ni musikere til tonene av «Scream (Funk My Life Up)» fra sin siste plate Caustic Love og holder publikum i sin hule hånd til han går av scenen alene halvannen time senere. Det vi får er en ren festforestilling fra en mann som har lært seg hvordan scenen fungerer. Han er utsøkt profesjonell, passe leken, kommuniserer godt med publikum og ser ut til å trives usedvanlig godt der han står. Skotsk/italienske Nutuni henter åpenbart masse energi fra mengden, og publikum får adskillig tilbake. Han har en stemme som er dypt imponerende og mest av alt kan minne om Otis Redding. Det musikalske nedslagsfeltet er likevel bredere enn som så med en dæsj soul, funk, rock’n’roll og melodiøs pop rørt sammen i en god blanding. Blant høydepunktene var «Jenny Don’t Be Hasty» som gled over i «New Shoes», den monumentale «Iron Sky» inkludert opptaket fra Charlie Chaplin-filmen Diktatoren (1940), og «Candy». Selv om sistnevnte nok kunne vært enda bedre var det bare så stort å høre denne enestående gode låta live at jeg er happy uansett.

For en start på festivalen! I dag og i morgen venter flere gleder.