Soft rock er et utrolig vagt og upresist begrep, til og med en smule misvisende. Er rock noen gang soft? Skal den være soft? Ligger det ikke i rockens natur at den er hardere enn pop, med fuzzgitarer og bluesriff, at den per definisjon ikke er soft?

I siste halvdel av 60-tallet endret rocken vesen. Der rock’n’roll var samtidens popmusikk fra 1955 og et godt stykke utover 60-tallet ble den mer fragmentert etter hvert som årene gikk og delte seg opp i forskjellige subsjangere. Vi fikk folkrock, psykedelisk rock og hardrock. Gitarheltene dominerte i økende grad, mens popmusikken utviklet seg i andre retninger. Og som en reaksjon på den hardere rockmusikken som var definert av band som Led Zeppelin, The Jimi Hendrix Experience, Rolling Stones og The Who, begynte mykere rock å gjøre seg gjeldende. Neil Diamond, Elton John, Eagles og flere andre skrev sanger som var like mye tuftet på rocktradisjoner som på poptradisjoner og ble store med sine varianter over rådende musikalske trender.

På den tiden var det riktignok ikke mange som benyttet begrepet soft rock. Utover 70-tallet ble denne musikken gjerne kalt poprock eller FM-rock da musikk fra artister som Steely Dan, Fleetwood Mac, Billy Joel, Carole King og andre var foretrukket av mange radiostasjoner på FM-båndet, og det fantes utallige andre merkelapper: Eagles var countryrock eller vestkystrock, Electric Light Orchestra var symfonisk rock eller symforock, The Alan Parsons Project og Barclay James Harvest var nesten progrock og slik kan vi fortsette.

Jeg har forsøkt å sette sammen den definitive soft rock-spillelisten, og tro meg når jeg sier at det har vært krevende. Det er tilnærmet umulig å definere et spesielt lydbilde, og den musikalske spennvidden er stor. De aller fleste sangene er hentet fra 70-tallet, med noen få avstikkere tilbake til 60-tallet og inn på 80-tallet og én låt – Boz Scaggs nydelige «Sierra» – fra så sent som 1994 siden den like gjerne kunne vært med på et av hans 70-tallsalbum. Jeg har bevisst unngått artister som har debutert siden og vært inspirert av gårsdagens softrockere. Eksempelvis har vi her hjemme artister som Euroboys og Jim Stärk som ville glidd sømløst inn i selskapet, men jeg har villet begrense meg til den «klassiske» softrocken.

Flere av artistene på spillelisten er alt annet enn typiske softrockartister, men er representert med en eller to låter som jeg synes passer inn. Eksempler på disse er Manfred Mann’s Earth Bands «Questions», Nazareths «Another Year», Aerosmiths «Dream On», Sweets «Love Is Like Oxygen» og Tom Petty & The Heartbreakers’ «Breakdown» og «Refugee». Andre artister igjen er like mye typiske singer/songwritertyper som for eksempel James Taylor, Paul Simon og Jackson Browne, men lyden av det de gjorde på 70-tallet er like mye soft rock i mine ører som Supertramp eller 10cc er det. Det samme gjelder deler av Bee Gees’ produksjon – jeg har til og med tillatt meg å ta med en av deres mest kjente discolåter, eviggrønne «You Should Be Dancing» – og deler av Genesis’ katalog.

Så ha meg unnskyldt for at jeg her kun har fulgt mine egne innfall og oppfatninger av hvordan soft rock skal låte, snarere enn å ha gått mer akademisk til verks. Her får du mer enn 300 strålende gode låter med et overveiende soft lydbilde, om hjerte, smerte, bunnløs kjærlighet og bunnløs kjærlighetssorg, store følelser og enda større refrenger. Det er tidvis pompøst, tidvis nedpå vakkert, men alltid melodisk og alltid… eh… stilsikkert. West coast eller singer/songwriter, symforock eller progrock, fusion eller FM-rock – i sum er det blitt til soft rock, og det låter DEILIG!