Hockney
«Vacation»
(Mother Likes It Records)
[usr 6 text=»false»]

Jeg har latt meg begeistre av osloduoen Hockneys singler forut for debutalbumet, i den grad at jeg har hevdet at ingen i Norge har laget så bra popmusikk som dette siden The Margarets’ velmaktsdager. Jeg har også antydet at den geniale sommersinglen «Vacation» er den type låt som sannsynligvis kommer til å bli med meg resten av livet. Snart halvannet år etter utgivelsen har den iallfall ikke mistet noe som helst av sin tidlige forførende kraft. Popmusikk blir ikke «riktigere» enn dette. Fire minutter pastoral poplykke med et avsindig fint strykerarrangement av Sean O’Hagan som rosinen i pølsa bidrar til at «Vacation» simpelthen er ett hundre prosent feilfri.

Sånn kan det altså gjøres. Men hvordan går det når den samme duoen – vel å merke sammen med et hav av gode hjelpere – skal lage et helt album? Blir det like feilfritt da?

Det er fristende å si ja først som sist, men fullt så enkelt er ikke dette. Vacation – albumet, ikke sangen – er som en skattkiste med skjult bunn. Du blir skuffet med en gang du åpner den, men sakte, sakte, sakte, siger innholdet inn over deg, omfavner deg med sine sinnrike, snedige innfall som slett ikke er innfall, snarere velplasserte og finurlige virkemidler som samlet sett danner en helhet norsk musikk ikke har sett maken til noen gang. Nå er ikke dét nødvendigvis en kompliment i seg selv, men måten denne platen er satt sammen på gjør den til en enslig svane i en vilter andedam. På godt eller vondt er Vacation noe helt eget.

Det tok tid for Hockney å slippe dette debutalbumet. I fjor kom singlene «Looking», «Vacation» og «Away We Go», mens «Twenty-Two» og «Postmodern» fulgte i år. De tre første var de umiddelbare, intenst fengende blinkskuddene, mens årets to singler bærer frem andre kvaliteter hos duoen, der en mer ettertenksom musikalitet kommer til syne. Felles for alle fem er derimot en eksepsjonell detaljrikdom som bidrar voldsomt til inntrykket av at Hockney er et prosjekt som ikke har sitt like annet steds her til lands.

Bak bandnavnet Hockney befinner seg to unge herrer, den ene med det musikalske navnet Sigurd Fandango, den andre med det mer rotnorske Vegard Setrom. Sigurd er hovedvokalist, mens Vegard i tillegg til å synge spiller bass, gitar og tangenter. Det stopper imidlertid ikke der. Hockney på plate – og på scene – fremstår som et gedigent fellesskap av musikere som alle bidrar med velklingende toner og nøye uttenkte detaljer. Alt er holdt stramt i tømme av Kenneth Ishak som er blant de mest spennende produsentene som holder på for tiden. Han er kjent fra sitt eget band Beezewax og produksjoner for Kaja Gunnufsen, Svømmebasseng, Roger Græsberg og Foreningen og mye mer, og nå er han i studio med Signe Marie Rustad. Ishak har produsert syv av ni låter på Vacation, mens de to siste er styrt i land av Sjur Lyseid uten at det går det minste utover helheten.

Det kan nok være lett å oppfatte Vacation som en pretensiøs plate. Den har en forsøksvis «intellektuell» innfallsvinkel og kan ved første gjennomlytting høres i overkant kalkulert ut. Du trenger ikke høre mange av sangene for å forstå at ingenting på platen er tilfeldig, at det er en hensikt bak hver eneste lille tone som spilles. Men Hockney er altså ikke de første artistene i verden som har sluppet godt fra en intellektuell tilnærming til låtene sine – tenk Patti Smith, Talking Heads eller David Bowie. Og de er slett ikke de første med ekstrem sans for detaljer og planlegging. Dette er noe som går som en rød tråd gjennom musikkhistorien fra Johann Sebastian Bach til Brian Wilson, fra John Coltrane til Dev Hynes. Det handler om både å ta seg selv og sitt publikum på alvor.

Kanskje er det på tide å se nærmere på sangene som danner platen Vacation. Først ut er den nyeste singlen «Postmodern» som ble sluppet for å løfte albumet bare dager før utgivelsen. Det må jeg si føltes som et merkelig valg. Den er sannsynligvis platens minst umiddelbare sang, en midtempo komposisjon som handler om en jente med kjærlighet for franske postmodernister som Jean-François Lyotard og Jean Baudrillard. Dette er med andre ord ikke noe forsøk på å skrive en ny «She Loves You» eller på annen måte gå The Beatles i næringen. «Postmodern» er en sang som trenger tid for å feste seg, men når den først har gjort det slipper den ikke så lett. Den er dog ingen utfordrer til de beste Hockney-låtene.

En av disse får vi når «Postmodern» toner ut. Da er det nemlig duket for «Vacation», og den er like sorgløs, frihetssøkende og besnærende som den var da den kom ut i juni 2017. Bedre sommersingle kom ikke i fjor, og det er ikke mange som kan måle seg i år heller. Da jeg anmeldte den beskyldte jeg den glatt for å være i selskap med «The First Picture Of You», «In The Country», «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)» og «The Second Summer Of Love», klassiske singler med The Lotus Eaters, Cliff Richard, Fantastic Something og Danny Wilson. Det disse sangene deler er utstrakte armer mot lys, sol, blå himmel og en bekymringsløs lykkerus som bare virkelig gode sommersingler kan det.

Hockneys første og tredje single, «Looking» og «Away We Go», har svært mye av det samme i seg. Den samme lyse grunnstemningen hviler florlett over begge sangene, og tar jeg ikke mye feil handler den førstnevnte om maleriene til Vincent Van Gogh, mens «Away We Go» refererer til den enørede kunstneren i den strålende tekstlinjen «I listen like Van Gogh». Både «Looking» og «Away We Go» er popmusikk som er så iørefallende som det er mulig å få den. At disse to, samt «Vacation», var de første tre sangene Hockney ga ut, var neppe tilfeldig. Få band eller artister har noen gang debutert med tre så sterke sanger på rekke og rad. Når de så er plassert som låt nummer to, tre og fire på albumet ligger det i kortene at det skal svært mye til for at progresjonen skal stige ytterligere. Det skjer ikke.

Det var da jeg innså at Hockney ikke hadde flere like umiddelbare låter på lager at jeg  ble litt skuffet over Vacation. Og det var da jeg innså at Hockneys sanger slett ikke hviler på å være umiddelbare, men heller søker å være perfekte at jeg fikk tilbake trua.

Med sin sløye bossa nova-rytme, slepne stemning og rustne trompet minner «Eraser», siste sang på A-siden, litt om Kings Of Convenience. Teksten er en lek med ord som er rytmisk i seg selv og tilfører noe som er vanskelig for meg å sette fingeren på, men som bare virker. Med singlen «Twenty-Two» som åpner B-siden er vi tilbake i det strålende sommerlyset, men denne er langt mer ettertenksom i tonen enn de tre første singlene fra albumet. Her, som på «Vacation», er Sean O’Hagan (kjent fra Microdisney, The High Llamas og Stereolab) på plass med et yndefullt strykerarrangement. «Twenty-Two» har noe deilig petsoundsk over seg, koblet med dette pastorale som er så erkeengelsk og kan høres hos for eksempel The Dream Academy og som også den norske låtskriveren, sangeren og produsenten Rune Berg tok med seg til The Margarets, Number Seven Deli og Giske. Det er ikke rart jeg trekker linjene til ham.

«Breakfast» virker innledningsvis som en lettvekter av en låt, men atter en gang åpenbarer det seg lag på lag med sinnrike detaljer. Det er mye lyd, men ikke høy lyd, det er virkemidler fra en enorm musikalsk verktøykasse som Brian Wilson ville nikket anerkjennende til, og det hele er arrangert med en fintfølelse som er påfallende. Som på mange av sangene er det lagt inn en kort gitarsolo som på ingen måte stjeler showet, men minner oss på at dette er musikk som iallfall delvis er komponert for gitar og et enkelt komp, en oppskrift som for øvrig virker fjern og fremmed for Hockney.

Platens desidert mest hårete gitar åpner «Gallileo», en spretten, uptempo låt som er bortimot dansbar og således temmelig «annerledes» i Hockney-sammenheng. Men Sigurd Fandangos lyse stemme og Vegard Setroms harmonier gjør at sangen glir sømløst inn i helheten. Helt til slutt kommer «Cherry Lips», og stort finere avslutning kan ikke en plate håpe å få. Det er en nydelig, inntagende ballade, og her må jeg atter en gang trekke frem en obskur referanse som Hockney neppe kjenner til. Sangen har i seg noe av den samme stemningen som finnes på det danske bandet Gangways fantastiske 1986-plate Sitting In The Park. Delvis er det måten melodilinjen i vokalen beveger seg på, delvis er det arrangementet, delvis er det akkordprogresjonen. Uansett hva så klarer jeg ikke fri meg fra sammenligningen med Gangway, men det er altså sagt som den høyeste form for kompliment. «Cherry Lips» er – melodisk sett – Gangways «Sitting In The Park» med nedsatt tempo, 32 år etter, som vil si at den kom det året Sigurd Fandango ble født og to år før Vegard Setrom kom til verden. At «Cherry Lips» minner meg om Gangway sier i så måte noe om hvordan musikk beveger seg uavhengig av tid og rom, eller kanskje bare den sier noe om at jeg får rare innskytelser av og til. Sikkert er iallfall at den er en verdig avslutning på en veldig god plate.

Så gjenstår da spørsmålet jeg siktet meg inn mot i innledningen av denne anmeldelsen; Er Vacation proppfull av feilfri popmusikk? Både med og uten pistol rettet mot tinningen ville jeg svart et ubetinget ja. Det har tatt meg lang tid virkelig å lære meg å elske denne platen, men nå gjør jeg det. Mange av sangene har tatt tid å trenge inn i, men det har vært innsatsen verdt. Og jeg tror hverken Sigurd, Vegard eller deres to produsenter kunne gjort en eneste av disse sangene enda bedre enn de er blitt. Dette er en så gjennomarbeidet plate som jeg kan forestille meg er mulig å lage, og et sted må man si stopp. Jeg tror de gjorde det akkurat der de skulle.

På «Cherry Lips» er sommer blitt til vinter, og hadde den ikke vært det ville mitt eneste ankepunkt mot Vacation vært at det var en usedvanlig dårlig timet utgivelse.

Each lonesome alley
Ears well padded
Your own electric buds
In the frozen market square
Where the flowers flow
Are there things unsaid?

Tid for ferie nå. Vel blåst, Sigurd og Vegard!

Sjekk også: Jævla bra countrymusikk