Et hjerteinfarkt i juli satte en stopper for sommerens festivaljobber, men en nyoperert og friskmeldt Lars Lillo-Stenberg fronter nå deLillos’ 16. studioplate, Peiling på seiling, som slippes i dag. 54-åringen virker simpelthen uforskammet frisk tatt i betraktning at han ble hjerteoperert for få måneder siden, og bandets nye plate bærer preg av overskudd og entusiasme her den kommer overraskende raskt etter fjorårets intense 30-årsjubileum.

Peiling på seiling er deLillos’ første utgivelse på det nystartede plateselskapet Drabant Music som ledes av Terje Pedersen, bandets såkalte A&R-kontakt fra deres forrige selskap, Warner. (Les intervju med Terje her om hvordan han fikk med seg noen av Norges største artister til sitt nye selskap.) Det er også bandets første plate med produsent Martin Horntveth og signaliserer sådeles også en ny giv. Den overskuddspregede utgivelsen vitner kort fortalt om at Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm, Lars Lundevall og Øystein Paasche ser ut til å ha fått en seriøs vitamininnsprøytning.

Sanger som «Aldri epleslang», Beckstrøms gnistrende åpningslåt «Jesusmannen» og tittelkuttet har vært ute en stund og bør ha festet seg godt i bevisstheten hos alle som er glade i deLillos. I tillegg kan «Bjørg Johansen», «Første ettersommerdag»,  «Graham Nash», «Som din egen mann», «Det kalde vannet» og «Den sangen», samt Beckstrøms «Bare meg» og Lundevalls «Leve enda mer» vise seg å bli fremtidige deLillos-klassikere, et knippe vekselvis sprudlende, entusiastiske, vemodige, ettertenksomme, alvorlige og morsomme sanger. Hele sulamitten ble innspilt i løpet av to effektive uker, mens selve unnfangelsen var enda mer spontan. Lars fikk ånden over seg under en flytur fra Oslo til Kirkenes, og med utgangspunkt i en MacBook full av små ideer hadde han rukket å skrive et betydelig antall sanger før han landet.

– Jeg ble ganske ivrig, nesten litt besatt, og ganske fort satt vi med 17-18 låter da bidragene fra Beckstrøm og Lundevall også kom inn. Det gikk fra et slags nullpunkt til full plate på veldig kort tid, sa Lars da jeg snakket med ham for et par måneder siden.

– Kanskje det var at denne plata oppsto så impulsivt, vi hadde ingen planer om en utgivelse i år, og plutselig var vi i gang? undrer Lars når jeg spør ham i dag om han kan si noe om entusiasmen og overskuddet som preger Peiling på seiling og de tidligste inntrykkene har lagt seg litt. – Det var nesten som vi ble utro med den vi er gift med. Låtene var inspirerende og Martin Horntveth var inspirerende. Vi skapte en entusiasme sammen.

Et revitalisert deLillos anno 2016. Fra venstre Øystein Paasche, Lars Lundevall, Lars Beckstrøm og Lars Lillo-Stenberg. Foto: Michaela Klouda
Et revitalisert deLillos anno 2016 fotografert på Arno Bergs plass på Frogner. Fra venstre Øystein Paasche, Lars Lundevall, Lars Beckstrøm og Lars Lillo-Stenberg. Foto: Michaela Klouda

Et knippe kommende konserter i kjølvannet av utgivelsen vil forhåpentlig også vise et band som er tilsvarende på høyden. I morgen spiller deLillos en liten in store-konsert hos platebutikken Big Dipper i Møllergata – med signering selvsagt – tirsdag er det releasekonsert på den lille klubben Krøsset øst i Oslo, og det blir ytterligere ni konserter frem mot jul. Det er bare å glede seg.

I en artikkelserie her på bloggen ifjor intervjuet jeg et knippe personer om noen av de mer alvorlige ting i livet, som det å runde 50, oppleve midtlivskriser og, ikke minst, å forholde seg til døden som kryper stadig nærmere jo eldre vi blir. Blant intervjuobjektene var deLillos-bassist Lars Beckstrøm (les intervjuet her), og da jeg på en fest like etterpå spurte Lars Lillo-Stenberg om han også ville la seg intervjue om disse tingene fikk jeg til svar at det ville han gjerne, han måtte bare bli ferdig med å la seg intervjue av forfatter Yngve Knausgård i forbindelse med boken Glemte minner. Med undertittel «Historien om 230 deLillos-sanger» er det en bok der (for det meste Lars Lillo) forteller om samtlige av bandets sanger gjennom 30 års platehistorie. Det var lett å forstå at han syntes det ble litt mye prat om ham selv og at han ville vente med å gjennomføre et såpass personlig intervju.

Les også: Tør jeg be om en ørliten dans?

Så går månedene, boken kommer ut, og ting blir hengende. deLillos feirer jubileet med hele fire samleplater, en serie på ti konserter der de spiller seg gjennom hele katalogen i kronologisk rekkefølge (les om første konsert her), nevnte bok, og på toppen av alt jubileumssinglen «Tusen takk» der de takker fansen for å ha holdt ut og vært trofaste gjennom årene som er gått. Selv mer eller mindre glemmer jeg hele intervjuforespørselen, men når deLillos overraskende går i studio på forsommeren slår det meg at dette vil bli god timing. Men så, i juli, når alt ser fint ut og alle aner fred og ingen fare og deLillos kvelden i forveien har spilt en vellykket konsert under Sommerfesten på Giske, våkner Lars på et hotellrom i Ålesund med smerter i brystet.

– Dette var annerledes enn jeg hadde kjent tidligere. Jeg ringte legevakten der, og forklarte hvordan det føltes, og nevnte at det også var en historie med hjerteproblemer i familien min. Vi ble enige om at de sendte en ambulanse, for de ville gjøre dette ordentlig. Det syntes jeg var fint, men også veldig pinlig fordi jeg ikke ville bli fraktet på båre gjennom resepsjonen. Vi kom oss ut bakveien, og det var sirener og alt mulig, og det var litt absurd siden smertene var i ferd med å gå bort. Jeg begynte å tenke at dette kanskje var «det vanlige».  Jeg hadde hatt en del brystsmerter om morgenene når jeg hadde vært litt på rangel og sånn, men det har som regel gått over etter noen minutter. Men vi tok alle mulige prøver allerede for ti år siden, og jeg ble tatt veldig alvorlig siden broren min hadde hatt et hjerteinfarkt da.

– Jeg har hatt mange varianter av slike smerter, men nå var det liksom mer insisterende på en sånn guffen, slem måte, fortsetter han. – Hadde jeg ikke hatt de tidligere smertene hadde jeg sikkert vært dødsredd og opplevd det som enda vondere, men nå var det jo riktig at det ikke skulle være så sinnssykt vondt heller. Det hjerteinfarktet jeg fikk påvist var bittelite. Jeg har hørt om folk som har hatt ti ganger større infarkt enn meg, og da har du visst sånne smerter at du ikke kan snakke, det er bare helvete. Sånn var det ikke for meg.

Lars i Frognerparken i slutten av august, forholdsvis nyoperert, men i fin form. Foto: Erik Valebrokk
Lars i Frognerparken i slutten av august, forholdsvis nyoperert, men i fin form. Foto: Erik Valebrokk

For Lars’ vedkommende viste hjerteinfarktet seg å være et hell i uhell. Da han ble sendt til sykehuset i Trondheim og de tok angiografi, hvor de med kontrastvæske og ultralyd kunne se på årene hans, fant de fortetninger, ikke bare et sted, men fire steder.

– Selv om hjerteinfarktet var bittelite hadde jeg kransåresykdom. Det er det som skaper infarktet, og det har jeg kanskje gått med i ti år. Det var kjempeflaks at jeg ikke fikk et større og verre infarkt som kunne skadet hjertet mitt. Nå er jeg reparert og i orden, men jeg har fått beskjed om å være mye mer i bevegelse, og passe på kostholdet, sier han og forteller at han blant annet har begynt å spise «en sånn margarintype som jeg så skikkelig ned på før».

– Jeg har alltid vært en sånn meierismørmann og har sett ned på folk som spiser noe annet, men nå har jeg begynt med det da, sier han litt mutt.

Mindre rødt kjøtt?

– Ja, det og. Jeg er ikke flinkest i klassen på det, men vi har egentlig vært litt flinke på det generelt. Vi spiser tre-fire fiskemiddager i uken, og det holdt vi på med før også.

Men du var aldri redd for å dø?

– Altså, jeg er ikke noen sånn barsking egentlig, men det var et eller annet med at begge brødrene mine hadde hatt opplevd dette, og da jeg ble tatt hånd om så fort var jeg jo reddet. Jeg var veldig flink til ikke å være så pessimistisk med hensyn til operasjonen. Det er jo en liten risk i seg selv, ting kan oppstå, men legene gjør dette hele tiden. Det er en sånn samlebåndoperasjon nærmest. Da kirurgen kom inn til meg og sa at dette så bra ut og at det ikke ville bli noe problem, ble jeg veldig beroliget.

Den aller første reaksjonen da det som hadde inntruffet begynte å synke inn, var lettere absurd.

– Det som var veldig trist først var jo Neil Young-konserten som jeg ikke kunne gå på. Så begynte jeg å tenke på en ganske stor håndfull fine festivaler vi skulle spilt på. Det er jo litt sånn at man ikke bare ødelegger for seg selv, men en gjeng med folk som mister jobb og inntekter. Det er surt å tenke på.

Kan du i den forbindelse si noe om deg selv som sjef? Du leder jo en liten bedrift med et visst arbeidsgiveransvar?

– Jeg er mer en nesten-sjef, en fyr som blander seg opp i det meste og absolutt tar ansvar, men jeg kan ikke bare bestemme alle ting, svarer han. – Alle får mene ting i bandet, og er en veldig uenig med meg, så tar jeg hensyn til det. Vi tar alle hensyn, og jeg kan nesten ikke huske en eneste vond krangel. Men det er klart at alle vet at deLillos uten meg som medlem er en svært vanskelig øvelse. Jeg sitter på det største trumfkortet, selv om for eksempel Creedence-gutta har et prosjekt uten John Fogerty. Mye rart er mulig

Les også: Intervju med Natasja Holmboe, Sveriges første deLillos-tolker

Den første konserten deres etter operasjonen var i Sarpsborg i begynnelsen av september. Hvordan har det vært å spille etter at du ble friskmeldt, har det funket som før?

– Jeg var litt sjokkert da jeg kom ut fra sykehuset. Da hadde jeg rett og slett ikke noen stemme. Ikke hadde jeg pust heller. Man får utdelt en sånn ting man skal blåse i hver dag for å øve opp pusten og lungene. Ikke bare det at jeg nesten ikke orket å synge, men det jeg fikk til låt så skralt. Jeg hadde veldig lite register. Stemmen min var stygg, rett og slett. Det er sikkert mange som synes stemmen min alltid har vært rar og ikke synes den er så fin, men nå var den ikke fin i mine ører heller. Jeg var litt bekymret. Det gjorde at jeg satt og øvde, pinte meg gjennom det og sang mer enn jeg pleier å gjøre hjemme. Nå sang jeg ut etter hvert som jeg fikk mer og mer pust og øvde på det en måneds tid, og da vi skulle ha den første konserten var jeg fremdeles ikke helt klar. Jeg hadde hatt en liten stund helt alene i 20 minutter hvor jeg fikk smerter av å synge, så jeg var litt redd for en hel time i Sarpsborg, men så gikk det bra. Etter det har det bare vært storartet.

Av en eller annen grunn har Lars aldri skrevet en sang om Frognerparken. Her er han fotografert bare noen få dager før den første konserten etter hjerteoperasjonen. Foto: Erik Valebrokk
Av en eller annen grunn har Lars aldri skrevet en sang om Frognerparken. Her er han fotografert bare noen få dager før den første konserten etter hjerteoperasjonen. Foto: Erik Valebrokk

Lars Lillo-Stenbergs tekstunivers gjennom mer enn 30 års platekarriere har vært mildt sagt innholdsrikt, og ved flere anledninger har også døden vært et tema. Ikke minst i sangen «Døden» fra Huskeglemme (2009), og det som var poenget der var vel fraværet av alle tingene man har nært og kjært og er glad i, snarere enn døden i seg selv?

– Det var ikke mye Jesus i min oppvekst, for å si det sånn. Morfar pleide å gå i kirken her borte, i Frogner kirke, sier Lars og gløtter over skulderen. Vi er på Lars’ (og min egen) hjemmebane og sitter inne på restauranten BA 53 i det som tidligere var det ærverdige Norum Hotell. Her har vi fått låne en stille krok før lunsjserveringen skal starte, og som vanlig bruker Lars lang tid på å uttrykke seg. Jeg har aldri helt fått tak på hvordan det fungerer, men jeg tror han ofte tenker gjennom tingene både en og to og tre ganger før han sier noe, at han leter etter de riktige ordene og formuleringene for å svare så presist som mulig på det han blir spurt om. Når han har fått tenkt seg om er han da også veldig tydelig og svarer veldig godt.

– Det var så mye krangling der hjemme, så han gikk dit for å få litt fred og ro, utdyper han om morfarens kirkebesøk. – Men han var uttalt ateist. Vi vokste opp med at det liksom var «de dumme» som drev med sånt. I mitt liv har det vært sånn at når man tenker på døden, så er det at man skal forlate dette livet, at det er så absurd at alle tingene, alle menneskene, hele tilværelsen, livet man har kjært, alt fra teposer til dørhåndtak, at man skal forlate alt det. Det er så voldsomt, sprøtt, så man bruker bevisstheten mest til å tenke på det. Så skjønner jeg folk som plutselig er i den situasjonen at de ligger der og skjønner at de skal dø, at det er ganske nært forestående, og at det da kommer et behov for å snakke med en prest og sånne ting likevel. Da kommer bekymringen hvor du tenker «hva skal skje nå, hva skal jeg inn i, hva skal det bli av meg», om dødsangst som ikke bare handler om å forlate, men også hva man skal møte. Den teksten prøver å si noe om det, forklarer han.

I dag er Lars og hans to storebrødre de eldste i familieflokken. Moren, skuespilleren Mette Lange-Nielsen, døde i 1981, bare 52 år gammel, mens faren, skuespilleren og tekstforfatteren Per Lillo-Stenberg, gikk bort for to og et halvt år siden, 85 år gammel. Han skrev flere tekster for deLillos, blant annet «Glemte minner», «Smak av honning» og «Lykkelig fyr», og i tillegg skrev han «S’il Vous Plait», Per Asplins Melodi Grand Prix-bidrag fra 1961 til en melodi av Sven Lange, som deLillos gjorde til sin egen på Før var det morsomt med sne (1987) og som er blitt en betydelig publikumsfavoritt.

Lars bruker tid på å formulere seg, men han formulerer seg da også godt. Foto: Erik Valebrokk
Lars bruker ofte tid på å formulere seg, men han formulerer seg da også godt. Foto: Erik Valebrokk

Du mistet din mor som ung, da du var 18, mens faren din døde for to år siden. Hvilke tanker har du rundt det at du og brødrene dine nå er familiens overhoder?

– Da mor døde fikk jeg og brødrene mine et veldig ansvar da vi tok over familiehytta på Kjerringvik. Jeg var bare 18 og de noen-og-tyve, og vi mistet både mor og bestefar i løpet av et år. Plutselig var to generasjoner borte, og den sommeren kjente jeg på at vi plutselig var eldst. Men så var det jo faren min da, som levde i mange, mange, mange år, og det var fint å ha ham der som en eldstemann selv om han etter hvert ble mer en venn også, og ikke var autoritær på noe som helst vis. Han var ikke sånn som markerte at han sto over oss. Han var veldig lite moraliserende og slike ting.

– Med mor var det jo et sjokk, fortsetter han og er med ett 35 år tilbake i tankene. – Det var jo den store feilen at hun forsvant. Jeg befant meg nesten i en slags sjokktilstand. Hjernen min ble såpass skakk av at hun ble borte, og jeg skrev disse tekstene, «Tøff i pyjamas» (fra debutalbumet Suser avgårde, 1986 – journ. komm.) og «Hjernen er alene» (Hjernen er alene, 1989).

– «Tøff i pyjamas» handlet om at jeg gikk på bussen og følte dette ubehaget, og i den samme perioden fikk jeg en del veldig kraftige déjà vu-opplevelser som ga meg hjertebank og litt angst. Det kunne jeg få flere ganger akkurat da jeg gikk på bussen. Det var en periode hvor jeg var veldig sliten i huet, fordi mor var en så voldsomt tilstedeværende person i mitt liv. Den store sorgen ble nesten erstattet av sjokk. Jeg klarte ikke gå inn i sorgen og savnet på den måten, men da far døde hadde jo han vært syk en stund. Og at han var i den alderen… Det var jo bare matematikk det, så skjønte man at han skulle forlate oss om ikke altfor lenge. Der var jeg liksom forberedt, og det ble veldig sørgelig. Selv om han ble veldig gammel og nok hadde hatt et veldig godt liv, er det sånn at det nesten hver dag kommer et lite touch av vemod over at han er borte.

Føler du at han ikke er helt borte? Selv føler jeg det slik etter at min far døde, at han stadig er med meg. Da jeg så ham død, så var ikke det helt ham, det var bare et skall, mens han lever videre i minnene mine. Oppfatter du det også sånn?

– Joda, og det er bare de to menneskene jeg har sett døde, mor og far. Når jeg er blitt intervjuet av Vårt Land og slikt og blitt spurt om de tingene så har jeg snakket om den erfaringen, at jeg ikke har noen idé om noen skaper og en gud og slike ting, men at jeg er helt overbevist om at det som blir kalt for sjel finnes. Energi og sånne ord synes jeg blir så rare i den sammenhengen, men at det er noe som hadde forlatt mor der… jeg så jo også det at det som lå der var en god etterligning, men at det ikke hadde mye med henne å gjøre. Da så jeg også at dette kunne vært hvem som helst, på en måte. Det var veldig sterkt å få den lille erfaringen der og lure på hvor «det» kom fra og hvor «det» har dratt hen. Det var det samme med far nå sist. Da fikk jeg vært der under hele dødskampen hans til han endelig pustet rolig ut og forsvant, og da fikk jeg se at det skjedde med ham også, at noe forlot ham.

Her blir Lars litt oppglødd.

– Jeg synes at jeg kan fornemme det med meg selv også, jeg har alltid kjent at det er en ting som alltid har vært der. Jeg synes jeg kan kjenne igjen det som ikke har noe med arv og miljø å gjøre, men noe som er meg, som jeg mener at jeg kan kjenne fra de aller tidligste minnene mine. Jeg husker ting fra jeg bare var et par år gammel. Det er på en måte noe som ikke utvikler seg, som bare er sånn, som er en stemning jeg bare kjenner er meg selv og som ikke handler om hva jeg har opplevd i livet eller hva som påvirker meg. Det er noe som er kommet inn i meg og som sikkert skal dra et sted også.

Noe som bare er deg?

– Ja, jeg kan huske den følelsen fra jeg var veldig liten, at dette var moren min og dette var faren min og dette er brødrene mine. Jeg har tilhørighet og ligner på faren min, men det er likevel noe som bare er meg, som ikke har noe med dem å gjøre eller hvilken familie jeg kommer fra, filosoferer Lars før han tar sats på ny:

– Men tilbake til det med at ting får en ny dimensjon når man ikke har foreldre lenger. Hvis du går tilbake til barndommen og første gang du lærer om døden, og plutselig skjønner hva den er uten å ha visst at den er der, da oppstår en sorg og en angst. Da tror jeg det meldte seg ganske fort at jeg tenkte på foreldrene mine, og at de ville dø før meg. Når du er liten så tenker du at det kan de ikke, de skal alltid være der, det går ikke. Da kan de si til deg at du er voksen når det skjer og har egne barn, da er du gammel og at det går så fint, men det tror man jo ikke noe på. Man går gjennom livet med den erkjennelsen om at det en dag skal skje, så når det da er skjedd er du blitt befridd for den bekymringen og den «grue seg»-tingen. Det er i hvert fall en mekanisme som oppstår i psyken at man ikke trenger å bekymre seg for det lenger. Selv om savnet vil bestå, så er det noe som er litt lettere.

Har du snakket mye med dine egne barn om døden?

– Ja, med sønnen min på 12. Han er veldig flink til å gi uttrykk for at han tenker mye på det. Men man vet ikke alltid hvor dypt man skal gå, om man skal snakke så grundig med ham som jeg gjør med deg her nå. Man må veie sine ord, hvordan man skal legge det frem. Min sønn tenker en del på det, faktisk, han gjør det.

Lars (og Lars) i sitt rette element, på scenen under fjorårets Øyafestival. Foto: Erik Valebrokk
Lars (og Lars) i sitt rette element, på scenen under fjorårets Øyafestival. Foto: Erik Valebrokk

Du har vel også mistet venner underveis og annen familie, og du blir kanskje litt mer tykkhudet etter hvert som døden inntreffer noen ganger. Klarer du å relatere det til din egen dødelighet?

– Jeg lurer på om ikke jeg er sånn som har kjent på det alltid, svarer han uten å nøle, og jeg er ikke overrasket. Sangene til Lars har alltid handlet om livet og kjærligheten og litt om døden, og fordelt på 16 langspilleplater har man jo lært tankeverdenen hans litt å kjenne. Lars skriver tross alt mest om seg selv, og med egne perspektiver på tilværelsen. Han fortsetter å teoretisere over temaet:

– Jeg er nok litt som min sønn som tenker mye på det, og jeg lurer på om jeg har hatt sånne små «døder» hele tiden. Jeg har jo anlegg for dette med vemod og sentimentalitet og melankoli og sånne ting, jeg har nok vært litt hjemsøkt av det opp igjennom. Det kan nok ha litt sammenheng med at jeg måtte flyttes på så mye i barndommen. Jeg vokste ikke opp i en kjernefamilie hvor alt var relativt gjentagende med søndagsfrokoster, samme påskeferien, samme sommerferien og så videre, hvor alt bare gikk i den samme suppa. Jeg opplevde epoker. Jeg bodde i Malmø, jeg bodde i Bergen, jeg hadde en stefar, jeg hadde ikke en stefar, jeg ble adskilt fra mine brødre som jeg var veldig knyttet til, så jeg var tidlig sånn som satt og grublet over at nå er det og det over. Det kan jo være at det var sånn personligheten min var, at et annet barn kanskje ikke ville tenkt sånn, men jeg gjorde nå det.

Les også: Paal Flaata synger triste sanger

– Jeg hadde det alltid rotete på rommet mitt, og en gang i året måtte jeg ta meg sammen og rydde skikkelig. «Kast alle papirene» (Kast alle papirene, 1999) handler om det. Da kunne jeg finne gamle lapper og bli melankolsk. I 19-årsalderen kunne jeg sitte og deppe over ting som hadde tatt slutt i 17-årsalderen. Sånne små «døder» har det vært hele veien. Det er nesten så jeg er blitt litt utslitt i den delen av hjernen som tar seg av det vemodet der. Det er nesten så jeg ikke orker å være sentimental over sånne ting lenger. Jeg lurer også på om ikke det er litt vanlig at man går ut og inn av sånne ting, sier Lars før han gir seg i kast med en digresjon:

– Jeg husker at jeg jobbet på «søpper’n» og fant en koffert som jeg syntes var innmari kul og tok med hjem. Da jeg åpnet den fant jeg masse brev, fra før og under og etter krigen. Det var tre søsken som skrev til hverandre og en av dem hadde flyttet til Oslo fra en av mjøsbyene og hadde fått brev fra familien. De skrev tre, kanskje fire ganger i uken. De skrev om alle slags hverdagslige ting, men også litt sånne ukentlige oppdateringer, det ble en liten dagbok. Så var det den lille søsteren som i starten skrev med veldig keitete skrift og kanskje var åtte eller ni år og etter hvert kjedet seg og var så misunnelig på to av søsknene som på det tidspunktet bodde i byen. Så kom krigen og jeg fikk følelsen av at det ble noe skummelt, noe litt sånn naziaktig med en eller annen mann som kom inn i bildet. Det var virkelig en sånn krønike av en historie, og jeg ble så nysgjerrig på dette. Jeg regnet ut at hun yngste måtte være 55-60 år da jeg fant kofferten, så jeg ringte opplysningen og fant henne til slutt og tenkte at jeg måtte jo få levert dette her. Da jeg ringte var det en litt eldre damestemme som ble ganske sjokkert og sa bare fort, «nei, kast det, kast det, få det bort». Så ville hun ikke snakke mer. Dette var en lang digresjon for å fortelle at når mennesker kommer i en viss alder vil de ikke ha noe med enkelte ting å gjøre lenger, at de bare vil ha det vekk. De er ikke i en posisjon i livet lenger hvor de orker å dykke ned i sånne grumsegreier eller hva det måtte være.

Hva gjorde du med brevene?

– Jeg trodde jeg tok vare på dem – det er nesten TV-serie-materiale – men jeg kan ikke finne dem. Kanskje jeg gjorde som hun sa? Jeg har et loft fullt av ting, så jeg må nesten se en gang til. Men jeg husker at jeg ble kjempesjokkert over at hun ikke ble glad. Jeg synes den generasjonen over oss i det hele tatt er mye mindre sentimental enn vi er. Det er mye sånn «få det vekk, det er bare gammalt ræl».

Lars i høstløvet fra kastanjetrærne i Bygdøy allé. Det er heldigvis noen igjen av dem. Foto: Erik Valebrokk
Lars i høstløvet fra kastanjetrærne i Bygdøy allé. Det er heldigvis noen igjen av dem. Foto: Erik Valebrokk

Et tema jeg berørte  i intervjuene med blant annet deLillos-bassist Lars Beckstrøm og tegneserie- og romanforfatter Steffen Kverneland var «livet etter 50». Kult eller krevende, midtlivskriser, slike ting? Jeg ble 50 selv i sommer og må medgi at jeg for kanskje første gang i mitt liv opplevde en del tanker rundt det i bli eldre i løpet av de par årene som var opptakten til den «store» dagen. Lars Lillo-Stenberg har skrevet en sang om en mann i midtlivskrise på den nye platen, og tiden er moden for å snakke om hans eget liv i lys av alderen.

Du er selv 54 nå, hvilke tanker gjorde du deg rundt det å runde 50? Hadde du noen midtlivskriser, eller kjente du på at du er blitt eldre, at det har skjedd ting med deg?

– Jeg har jo hatt min skilsmisse. Det var da jeg var 38, sier han.

– Men jeg har alltid vært glad i disse nulltallene, da får man litt blanke ark. Jeg følte meg yngre da jeg ble 40 enn da jeg var 39, yngre da jeg ble 50 enn da jeg var 49. Du får noe fresht over deg med det nulltallet, det blir litt spennende eller litt tøft. Da jeg ble 40 følte jeg at det var et veldig livsbejaende tall. Jeg var gjennom en skilsmisse og husker at det bare var stilig å bli 40. Jeg følte at jeg alltid hadde vært 40. Jeg var 40 da jeg var 14 også, jeg. Det er 40 som er meg, liksom, ler han.

– Da jeg ble 50 var det en liten etterdønning av den samme effekten, men da måtte jeg se på mattestykket og begynte å innse at de siste ti årene hadde gått fort og at fortiden definitivt var lenger enn fremtiden. Da får du, om ikke en krise, så en erkjennelse av at om du ikke får gjort tingene på bucketlisten innen du er 60, så… det er vel de tingene den sangen som heter «Peiling på seiling» tar opp på et veldig enkelt vis. Ideen om å seile jorden rundt er for meg bildet på alt, alt fra å gå i Jotunheimen, lese alle disse bøkene…

Og der kom han visst på sin egen dårlige samvittighet i forhold til en del av almendannelsen han har forsømt.

– Jeg har jo hatt en utrolig dårlig uvane med ikke å lese. Jeg har tenkt at jeg skal få lest alt sammen og har vokst opp med at bøkene sto der i hyllene. Når skal jeg få lest Hans E. Kincks samlede, liksom, og alt dette her, Garborg og så videre? Nå er det jo også all denne fantastiske litteraturen som har kommet de siste 10-15 årene, sier han i mild avmakt.

– Til 40-årsdagen min fikk jeg faktisk paperbackutgaven av Prousts På sporet av den tapte tid (i syv bind – journ. komm.) av Øystein Greni, hehe. Han hadde skummet gjennom det, selvfølgelig.

Har du begynt?

– Nei. Og alt det tenkte jeg på da jeg ble 50, at nå må jeg ta meg sammen. Så har denne gitaren og dette flygelet tatt så utrolig mye tid av mitt liv. Hver eneste femminutter og kvarter og halvtime jeg har til rådighet utenom det å være familiemann og sånne ting… Har jeg en stille stund, så er det bort og holde på med det, sier Lars.

Sjekk ut: Årets melankolske høstspilleliste

– Så elsker jeg filmer og TV-serier, fortsetter han, og der har du definitivt en tidstyv. – I mange år hadde jeg ikke sett Sopranos og alt det der og var helt utafor, men så ble jeg bitt da jeg så Breaking Bad. Da skjønte jeg hvilken kvalitet som ligger i disse seriene, men det er jo på godt og vondt. Man gjennomskuer jo en slags effekt som de holder på med. Det du oppfatter som sinnssykt interessant nettopp fordi det er dratt ut så lenge i forhold til en spillefilm, at du kan fordype deg i scener på en helt annen måte, er også noe lureri, samtidig som det er veldig bra. Det er som at LPen er forsvunnet. Man snakker om fyllstoff, som noen har beskrevet en LP som, og det er jo selvfølgelig veldig frekt, men samtidig har man bejaet 15 timers «spillefilmer» i stedet for halvannen time.

Lars filosoferer mye over alt han ikke får tid til, lese, høre musikk og så videre. Foto: Erik Valebrokk
Lars filosoferer mye over alt han ikke får tid til, lese, høre musikk og så videre. Foto: Erik Valebrokk

Den første singen fra det nye albumet kom før sommeren. «Aldri epleslang» er tittelen, og sangen er et uttrykk for at verden har forandret seg, at dagens barn ikke gjør det samme som vi gjorde. Får disse tankene Lars til å føle seg gammel?

– Absolutt. Jeg er jo litt utafor i forhold til alt det man kan gjøre med en iPhone og sånn. Jeg er en ganske treig og utdatert person, sier han med et tydelig krav om å bli trodd. – Det begynte allerede med telefonsvarer. Jeg lærte meg aldri hvordan man skulle ringe opp og høre på beskjeder. Den bruksanvisningen leste jeg aldri, og det har bare forplantet seg inn i alt dette som har med internett og apper og sånt å gjøre. Folk har 40-50 apper som høres kjempekule ut, Vipps og alt det der, men jeg har ikke ordnet med det. Ikke er jeg på Instagram, ikke er jeg på Facebook, og det er mange på min alder som er det, så jeg gjør meg selv utdatert og gammel halvveis med vilje. Det er selvvalgt, men noen ganger tenker jeg at de har det litt kult de som er begeistret og er inne i det, at de er oppdatert og henger med liksom. Det er litt som det å ikke lese… altså, jeg må si at jeg leser jo av og til da, hehe… jeg leste disse Ferrante-bøkene i sommer som er storartet. Jeg gleder meg til nummer fire nå… men jeg tenker at om jeg skal inn i den verdenen der og med TV-serier og alt, så er det slutt altså. Da blir det kanskje ikke gitar lenger heller? Å høre på plater er en ting som jeg nesten må kjøre bil for å få gjort. CD-anlegget mitt i bilen er jeg ganske fornøyd med, så når jeg skal ut på en tretimerstur gleder jeg meg alltid, for da kan jeg høre på musikk.

Og jeg som skulle spørre om du er flink til å høre på musikk, å holde deg oppdatert?

– Nei, jeg er ikke det.

Får du ikke mye gjennom barna dine da?

– Det var en tid hvor jeg gjorde det. Nå bor ikke min eldste datter sammen med meg lenger, men det var en tid da hun ville mye på Rockefeller og jeg måtte skrive sånn vergebrev, og da ble jeg med selv også. Hun tok meg med på Midlake og masse kule band som jeg ellers ikke ville fått med meg. Jeg fikk med den runden med de banda der, med Fleet Foxes, My Morning Jacket  og sånne band som appellerer veldig til meg i utgangspunktet. Du kan si det var veldig mange effekter av Wilco, som springer ut fra den sjangeren de tilhører. Det fulgte jeg med på og hørte på, men det er vel fem år siden kanskje. Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal henvende meg plutselig.

Lars er fan av No. 4, et av få nyere band han har særlig kjennskap til, skal vi tro ham. Foto: Erik Valebrokk
Lars er fan av No. 4, et av få nyere band han har særlig kjennskap til, skal vi tro ham. Foto: Erik Valebrokk

– No. 4 er jo… jeg kjenner jo dem, sier han så. – Og jeg synes de er kjempebra, men det er vel ikke musikk som… det er vel en form for reaksjonær musikk også, selv om det er veldig kult og delikat og sånn. Jeg vil ikke si noe vondt om No. 4 i det hele tatt altså, jeg er fan. Men det hender jo at jeg skummer gjennom noe jeg leser en veldig bra anmeldelse av, så hører jeg på det, og så…

Les også: Anmeldelse av debutalbumet til No. 4

Lars leter etter de rette ordene.

– Altså, hadde jeg fremdeles hatt et liv hvor jeg hørte veldig mye på de gamle platene mine og brukte masse tid på å høre på musikk, hadde jeg hatt det livet fremdeles og kanskje satt meg ned sammen med noen for å høre musikk, så ville jeg nok også brukt mye mer tid på å høre nye ting. Det er jeg sikker på, sier han, en smule resignert. På tide å snu samtalen til deLillos.

Du bruker veldig mye av dine egne opplevelser i tekstene. Hender det at du føler at du blir for utleverende, at du overskrider en grense?

– Det er noen tekster som jeg vet er absolutt mer private enn personlige, bekrefter han. – Da jeg skrev en sang som heter «En stefar» (fra Midt i begynnelsen, 2002) skrev jeg om skilsmissen da stefaren min gjorde det slutt med mor, og det fikk jeg aldri snakket med ham om. Han er død nå. Det er ikke så mange mennesker som vet om det, som kunne spore det forholdet og vite hvem han var, men da kjente jeg på at det ble – også for min egen del – en veldig utleverende tekst om min egen barndom. Jeg gikk også noen runder med meg selv da jeg skrev «Stum» (også fra Midt i begynnelsen). Jeg husker jeg forsvarte det med å si til meg selv at det ikke måtte være en tekst om en skilsmisse. Jeg sa på Skavlan at den like gjerne kunne være om to søsken, men jeg visste jo at det var en tekst om min egen skilsmisse. Men min eks var veldig sporty og sa at «du har jo selv lært meg at en tekst er en tekst og livet er livet».

2015 ble deLillos’ store jubileumsår med samleplater, konsertserie, bokutgivelse og egen «takkesang». Føler Lars at bandet satte et skille der og med Peiling på seiling har startet en ny tidsregning, at deLillos med den nye platen har fått en ny giv?

– Plata er jo en konsekvens og et resultat av at vi er ustoppelige, svarer han innledningsvis. – Det hadde jo vært en ganske flott avslutning på det hele med det vi gjorde ifjor. Det kjentes nesten som vi spilte oss ut av deLillos på en måte. Det var en tomhet der i ukene etterpå som gjorde at det føltes som at det var over. Jeg var forberedt på det til og med, og det kunne gjerne vært at det ble slik med «Tusen takk», og noen trodde jo det også, med den teksten. Men den sier samtidig noe om at vi fremdeles synes det er gøy å øve og alt det der. Det er faktisk fremdeles gøy å ta det videre. Jeg hadde jo tenkt at nå blir det ikke noen plate i år, men så kommer bare disse sangene til meg, og jeg blir så ivrig at jeg får lyst til å gjøre det likevel. Det blir som med folk som liker alle slags ting her i livet. Om de liker å gå tur i fjellet så synes de fremdeles det er gøy i 2016 selv om de var på en fantastisk tur i 2015.

For deLillos’ del stopper det altså ikke, enkelt og greit?

– Jeg vet jo at på en måte burde det kanskje ha stoppet. Jeg vet at antageligvis trenger ikke verden ti nye sanger med deLillos. Lillebjørn Nilsen har sagt til meg – kanskje for å forsvare seg litt (hans siste plate med nye sanger var Nære Nilsen i 1993 – journ. komm.) – at han ikke skjønner at folk skal drive å gi ut og gi ut. Han sier han har nok med å forvalte det han har gjort, og det er sikkert 60-70-80 låter. Men vi kan ikke helt la være, og jeg har tenkt i sikkert 20 år at det nok kommer en tid der vi tar en kjempelang pause, men det har ikke skjedd ennå.

Med deLillos har du spilt inn noe sånt som 200 egne sanger. Finnes det én eller et lite knippe av dem som du er mer stolt av enn andre, som du kanskje aldri helt blir ferdig med, som du føler stadig har mer å by på?

– Når vi gjør konserter og spiller disse gamle sangene våre, så ser jeg jo at det er mange mennesker som kanskje ikke har vært på en deLillos-konsert på mange år, og så kommer det en sang som gir dem den derre «soundtrack of our lives»-effekten. Det er sånn med meg også, eller med oss kanskje, jeg har ikke spurt de andre om det. Men det er noen sanger som har et sånt lys eller en sånn farge som representerer livet mitt. Det tror jeg ikke alltid handler om tekstene nødvendigvis, iallfall ikke ene og alene. Ofte er det den stemningen som melodien gir meg, som får frem akkurat den følelsen, fornemmelsen av den gangen…

– «Finnes det en kvinne» (Suser avgårde, 1986) har litt sånne ting ved seg, fortsetter han. – Jeg lagde den melodien uten gitar. Jeg gikk nedover Thomas Heftyes gate og ble sånn innbitt på at jeg skulle huske den melodien, og da jeg kom hjem satte jeg akkorder til. Som regel sitter jeg alltid først med akkordene, så smyger jeg melodien over gitarspillet eller pianospillet, men her hadde jeg melodien først, og det hadde jeg aldri gjort før. Jeg har ikke gjort det så mye senere heller forresten. Så kom denne teksten da, veldig fort. Jeg hadde slitt med sånne sørgelige kjærlighetsting en god stund. Egentlig beskriver teksten noe som nesten er traumatiserende, med en jente som ikke ville, og ville, men ikke ville likevel. Men i den melodien og i den teksten så blir jeg så veldig ovenpå. Jeg bruker en slags aggresjon. Alt det jeg beskriver i den teksten er et slags press som jeg følte ble lagt på meg, men så tenkte jeg at det er jeg som skal kreve de tingene av den kvinnen. Jeg skal bli underholdt, og jeg skal få komplimenter, så den sangen har noe… Det er mange tekster der jeg legger meg litt under i måten jeg presenterer ting, at jeg tar den beskjedne rollen. Her gjør jeg ikke det. Her er jeg heller ubeskjeden, og hele låta er også sånn. Den har et eller annet som trekker noe frem i meg som jeg liker, som jeg ikke blir ferdig med, sier han og legger til at han kunne sittet i mange timer og snakket om andre sanger, men vi får nøye oss med ett godt eksempel i denne omgang.

Les også: Mitt aller første deLillos-intervju

Jeg har kjent Lars i mer enn 30 år, fra den gang deLillos bare hadde gitt ut singlen «Johnny Fredrik»/»Fugl i bur» (1985) og ga bort en gul kassett til interesserte, full av fremtidige klassikere som senere ble kjent som The Kjerringvik Tapes etter hytta hans der disse demoene ble innspilt. Følgelig er jeg blant dem som har fulgt bandet i alle disse årene og sitter med en følelse av at Lars og jeg på en måte er blitt voksne sammen, at tekstene hans speiler mitt eget liv. Har han det på samme måte selv med enkelte artister?

– Absolutt. Det er jo først og fremst Neil Young, svarer han kjapt, og det er da heller ikke akkurat noen hemmelighet at Lars har et helt spesielt fanforhold til den kanadiske supergitaristen og låtskriveren.

– Jeg har til og med blitt glad når han har laget disse rare platene sine. Det blir å tillegge ham denne storebrorrollen i forhold til meg, at man blir glad i alle disse feilene også. Det har stort sett vært vanskelig for meg å være nøytral. Når det har kommet en plate som bare har fått slakt har ikke jeg vært i en posisjon til å slakte. Han synger jo ofte mye bedre live enn på plate. Han spiller inn ting veldig fort. Kanskje han burde sunget uten å spille gitar samtidig? Det kan bli litt vel spakt og ikke helt rent, men så tenker jeg at det er jo det han vil vise frem. Nå er han blitt så gammel at nå blir det sånn. Han gir jo faen. Det autentiske skal være i høysetet, sier Lars.

Betydningen av Neil Youngs musikk kan neppe overvurderes i livet til Lars. Foto: Pegi Young/Warner Music
Betydningen av Neil Youngs musikk kan neppe overvurderes i livet til Lars. Foto: Pegi Young/Warner Music

– Utenom ham så har jeg jo andre. I sin tid hadde jeg jo mange jeg kjøpte alt med, men det jeg gjør nå som også er en sånn ting i forhold til det å lese bøker… På den forrige platen skrev jeg en sang som heter «Barnebarnas barnebarn» (Rett og slett livet, 2014 – journ. komm.), og der er det Neil Youngs engasjement som er budskapet, men det jeg sier i begynnelsen er at jeg sitter oppe sent på natten og ser på YouTube. Da ser jeg på intervjuer med ham og Paul Simon og mange andre. Jeg synes det er veldig interessant å høre folk snakke, lange timesintervjuer med disse gamle heltene. Jeg synes jeg oppdaterer meg mer på den delen enn på selve musikken. Da hender det at jeg ser masse gamle intervjuer også som jeg ikke har sett før. Det er ting jeg driver med. Paul Simon er veldig morsom å høre på. Han er en skrue.

Sjekk også: Spilleliste fra Platelangs med Larsen & Valebrokk

Så der sitter altså Lars rett som det er i ensom majestet og pusler med sitt når han har tid til det, også det noe som former ham og som kan resultere i sanger som nevnte «Barnebarnas barnebarn». Men han er jo ikke helt alene om å skrive sangene i deLillos heller. Lars Beckstrøm kom inn som komponist fra og med plate nummer to, Før var det morsomt med sne, og på de siste platene er også Lars Lundevall involvert på låtskriversiden. Ser Lars for seg at de også kan skrive låter sammen?

– Jeg kan se det for meg, men det skjer tydeligvis ikke av seg selv. Vi kunne sikkert gjort en annen ting også, nemlig at de andre sang mer på mine låter. Du vet sånn som Roger Waters og David Gilmour gjør når de synger henholdsvis vers og refreng på «Comfortably Numb». Men, men, det er alltid godt å vite at det finnes ting vi ennå ikke har gjort, avslutter Lars. Og selv om sangen «Peiling på seiling» neppe er selvbiografisk og at det å seile jorda rundt med hans egne ord er «bildet på alt», velger jeg å avslutte dette intervjuet med å sitere refrenget herfra som i grunnen sier så mye om så mange av oss:

Tenk å seile helt rundt jorden
og la hår og skjegg få vokse vilt
På alle språk ha lært å si ting
men det blikke noe av for du hakke noe båt
og du hakke no peiling på seiling

Peiling på seiling er deLillos' 16. plate. Cover: Remi Juliebø/Deformat
Peiling på seiling er deLillos’ 16. plate. Cover: Remi Juliebø/Deformat