Faen Kaja, det er jo fantastisk!

KajaGunnufsen foto LisaLind 1 - Faen Kaja, det er jo fantastisk!
Kaja Gunnufsen briljerer også på plate nummer to, Ikke tenk på det. Foto: Lisa Lind
640x640 - Faen Kaja, det er jo fantastisk!
Kaja Gunnufsen
Ikke tenk på det
(Kaja G Records)
6 Stars

Kaja Gunnufsen traff meg midt i fleisen med debutalbumet Faen Kaja i 2014. Det var for meg årets beste norske album, kun forbigått av én internasjonal utgivelse, John Fullbrights nydelige Songs, og følgelig en plate jeg satte større pris på enn imponerende utgivelser fra Lucinda Williams, Emilie Nicolas, Highasakite, Rosanne Cash, Neil Diamond, Robert Ellis, Damon Albarn, Todd Terje og mange andre som var i storform det året. Kaja grusa dem alle med en samling sanger så intenst personlige, nådeløst ærlige og ikke minst utspekulert innsmigrende at det var en fryd. Sammen med produsent Kenneth Ishak presenterte hun fantastiske låter som “Faen ta”, “Jævlig lei”, “Desp” og “Au”, små gløtt inn i livet til en ung kvinne på terskelen til voksenlivet, i et slags limbo fylt med tvil og usikkerhet, fraværende selvtillit, retningsløs søken, uklare behov og et ønske om å bli hørt, for ikke å si sett. Med humoristisk distanse og språklig utforskertrang og lekenhet, fremsto hun som et kvinnelig motstykke til Lars Lillo-Stenberg for en yngre generasjon, og for meg var det et fascinerende gløtt inn i en verden som var meg nokså fremmed – der unge, urbane løkkajenter anno 2014 ferdes.

Med oppfølgeren Ikke tenk på det har Kaja Gunnufsen laget voksenversjonen av debutplaten, atter en gang med alvorlig innhold pakket inn i søte og temmelig uimotståelige popmelodier. Siden sist er hun blitt samboer og mor og har følgelig tatt et skritt bort fra sitt tidligere liv og innholdet fra Faen Kaja. Det merkes.

Endelig, etter hundre vintre ble det vår
Ja, jeg gikk fra desp til etablert på ett år
Jeg vil drikke meg full, jeg vil være et null, ikke stå for det jeg gjør
Men jeg må innse at ting blir aldri som før

Slik synger Kaja i “Voksenpoeng”, et åpenbart nøkkelkutt fra Ikke tenk på det. Hun fant aldri seg sjæl, hun ble ikke MILF, bare mor, hun kjeder seg, vil drikke seg full, være et null og slippe å stå for det hun gjør, hun vil ut, ut, UT, men må innse at livet er blitt annerledes og ikke kan reverseres. Mener hun alt hun synger? Sannsynligvis, men angrer hun, ville hun reversert begivenhetene som har funnet sted mellom de to platene? Neppe. Hun er en finurlig tekstforfatter som evner å gi mange av tekstene sine en dobbeltbunn og en tvetydighet som gir dem ekstra spennvidde og dypere innhold, men når hun også sier “Du er det beste jeg vet, de kaller det for kjærlighet” ligger det en overbevisning her om at hun er på rett spor som bør gjøre samboeren hennes trygg.

Jeg liker å bli klødd på ryggen, aller helst av deg
Jeg liker mine former, og jeg liker å pynte meg
Jeg liker at det står tre navn på postkassa mi
og at vi gjør narr av alle strebere vi går forbi
Du er min sang, du er min glede
Det er ganske fint å leve

Denne sekvensen fra avsluttende “Min Mio” kan vanskelig tolkes som noe annet enn en ren og ubesudlet kjærlighetserklæring til det nye livet hennes, med mann og barn. Sønnen hennes heter da også Mio, etter Astrid Lindgrens romanfigur. Tekstlinjene vitner til tross for andre sanger på platen som nevnte “Voksenpoeng”, den første singlen “Kvinneforum” og den selvransakende “Gunerius” (“Unnskyld for at jeg har blitt en megge, og for at jeg ødelegger for oss begge”) om en 28 år gammel kvinne som har funnet betydelig mening i livet. Der hun i de nevnte sangene sår tvil om hele det anerkjente sosiale prosjektet, om den mentale tvangstrøyen mange kan føle seg bundet av i livet med mann, barn og bil (?), vier hun det også sin betingelsesløse hengivenhet. I “Årets beste fest” vender hun også ryggen til sitt gamle liv, til ironi og Natt & Dag-fester og den destruktive livsstilen hun sier det førte med seg. “Jeg er altfor glad i å være for meg selv fra morgen til kveld, det gjør meg ensom men jeg digger det allikevel”, synger hun og antyder en selvsikkerhet og tro på tilværelsens ankerfester som ikke var der på den første platen. Det skyldtes nok ikke minst at hun virkelig manglet ankerfester for to år siden, men det virker som den nye tilværelsen har ført med seg en trygghet hun savnet.

Les også: Strålende ny Bjella-plate

I et intervju med Dagsavisen sist fredag uttalte hun følgende: – Sist handlet sangene om alt jeg syntes var feil med meg. Nå er de mer om det som er feil rundt meg. Jeg er ikke så selvbebreidende lenger.

Blant de tingene som er feil rundt Kaja er kroppspress, høyrepolitikk og kjendisjag. Kanskje er det derfor hun midtveis i det nye albumet har plassert tittelkuttet som fungerer som en pustepause med en subtilt forklarende kulør. “Ikke tenk på det” er strengt tatt et instrumentalspor, men det er ledsaget av et utdrag fra en samtale mellom Kaja og naboen hennes, en viss samfunnsdebattant og lege ved navn Per Fugelli. Det er et rørende mellomparti der to generasjoner møtes i krysningspunktet mellom gamle minner, nyttige erfaringer og generell livsvisdom (primært fra Fugellis perspektiv), der stille refleksjon og analyse gjør den lille samtalen til noe som føles viktig. Her er det for øvrig på sin plass å hylle produsent og medsammensvoren Kenneth Ishak som har klart å gjøre dette i teorien temmelig sære sporet til et både musikalsk og tematisk høydepunkt. Det finurlige arrangementet pakker inn de to stemmene, Per og Kajas, i en smakfull og elegant sjangerblanding av jazz, pop og elektronika, som var de skjøre små krystallfigurer pakket varsomt inn i bomull eller et dunomslag. Det er mykt, mykt, deilig, deilig, innsmigrende, innbydende, musikk (og prat) som du skal lukke øynene til og la deg forføres av. Skill ut instrumentene bak samtalen, fornem de lette pianotonene, den myke saksofonen, cymbalene som får sine lette “dask”, bassen som tar sats og fører melodien videre. Det er rent ut fire og et halvt genialt minutt som sier veldig mye om Ishak som produsent. (Han er blant annet kjent som soloartist, fra bandprosjektet Beezewax (aktuelle med den strålende EPen Out Of The Window), fra duoen Universet sammen med forfatteren Bård Torgersen, som produsent for The Little Hands Of Asphalt og flere andre, en sentral bakmann i norsk musikkliv.)

På hele Ikke tenk på det har han gitt Kajas låter velklingende, rikt liv. Platen er full av poplåter som er umiddelbare og samtidig byr på nye oppdagelser gjennom sin detaljrikdom. Selvfølgelig er ikke Ishak alene om arrangementene, men som både produsent og mikser bidrar han sterkt til å skape en helhet som løfter melodiene videre ut på deres ferd. En perfekt sidekick til Kaja.

Åpningssporet “Barnåler” setter tonen og er en av de sangene som minner aller mest om innholdet fra Faen Kaja. Inntil Lars Vaular plutselig dukker opp med en aldri så liten gjesterap. Den kontrasterer suverent med Kajas søte stemme, og det virker som Vaular kommenterer Kaja og samboeren og deres nye liv, som om han med utgangspunkt i et sett dårlige erfaringer stiller spørsmål ved om de klarer seg. Det blir ikke mindre alvorstungt når neste sang som er singlen “Kvinneforum” åpner med setningen “Jeg fikk ham til å gråte i går, jeg sa visst noe slemt, og enda en gang blir alt det fine glemt”. Men for en låt! Dette er spretten popmusikk som namechecker Ørjan Burøe og Donald Trumps tupé, Tommy Steines humor og Stig van Eijk, Allsang på grensen og Kristian Valens stil – og mer til, inkludert hennes eget debutalbum. “Gunerius” har kanskje den aller fineste melodien på platen, der et nydelig pianotema markerer seg spesielt. I det hele tatt gjør Kaja mye ut av pianospillet sitt. Det er lett og lekent, og blander seg fint med kassegitarer, deilige blåsere og et veldig stødig komp, som i “Årets beste fest”, atter en toppnotering. “Voksenpoeng” har vi også vært innom, og når den avslutter platens første side er det ikke noen tvil i mine ører om at Ikke tenk på det er en vel så god plate som Faen Kaja. Selv om hun ikke har overraskelsesmomentet på sin side lenger, fremstår hun som en låtskriver i fin flyt og i helt riktig utvikling.

Det er når du snur platen og hører tittelkuttet der Kaja og Per Fugelli pludrer i vei, at du blir oppmerksom på de første fem låtene du nettopp har hørt og klarer å sette dem i en form for perspektiv. Du stusser litt, lurer på hva dette i alle dager er for noe, og for mitt vedkommende kom erkjennelsen om at det er noe ordentlig fint som en åpenbaring da jeg tolket tittelkuttet som et hvileskjær jeg kunne bruke til å fordøye og ta inn over meg den første platesiden.

Les også: Geniale Tegnehanne med ny bok

Det er ikke slik at de siste fire låtene er så annerledes fra de første fem, men når “Brillefint” tar over for “Ikke tenk på det” med sin svartsynte kommentar til norsk asylpolitikk anno 2016 er det en annen Kaja vi hører. Her fjerner hun lupen fra eget liv og ser på “det som er feil rundt” henne (jfr. sitatet over):

For denne frykten vil spise oss opp
Norge har aldri vært så blått
Vi lukker øynene igjen
Venter på at de skal dra hjem 

De har ikke sjans i havet

Bilde av en død gutt, nordmenn har tint
Dagen etter er alt glemt, ting er brillefint!
Det er viktig å ikke miste håpet nå
Men alle kommentarfelt gir oss lite å tro på

“Brillefint” (og “Gutta krutt” som kommer to låter senere) tar pulsen på en samtid der vi ser mørke krefter på fremmarsj – på mange fronter – og det plager Kaja Gunnufsen som så mange av oss. Om det er Donald Trumps presidentkandidatur, folkeavstemninger i Ungarn, Storbritannia eller Colombia, om det er krig i Syria eller Sør-Sudan, eller hjemlig fremmedfrykt eller narsissisme, er det fenomener som gir grunn for uro. “Gutta krutt” sier noe om det samme:

La oss flytte til skogen, her er alt fremmed og rart
Det selfie-blikket får deg til å se pen ut så klart
Fredagstacoen får en merkelig bismak når vi ser Sylvi i en redningsvest som nyhetssak
Jeg slår et slag for fire, å være midt på treet, gjennomsnittlig, lat og normal
Og alle pene, flinke, Slottsfjell, treningssenter, Bik Bok, blomsterkrans, bloggejenter gjør meg gal

Men dette er først og sist en plate som kan leses som del to av Kaja Gunnufsens musikalske dagbok, og vi skal tilbake til hennes eget liv i omtalen av de to siste låtene. “Sukkerspinn”, klemt mellom “Brillefint” og “Gutta krutt”, kan vanskelig tolkes som annet enn Kajas første møte med sin samboer. Ikke det at jeg fra før kjenner bakgrunnshistorien for møtet, men jeg føler meg ganske trygg på at det er den hun forteller her. Sammen med avsluttende “Min Mio” som er en stille ballade, der en stille akustisk gitar er eneste akkompagnement til Kajas lyse stemme, er den oppsummeringen av at det “er ganske fint å leve”.

Les også: Nydelig plate fra Solfrid Molland

Ikke tenk på det er kort og godt et nytt mesterverk. Kenneth Ishak er denne gang oppført som medkomponist på seks sanger (mot én på det forrige albumet), men jeg tror da også han med sin åpenbare melodisans bidrar til å gjøre Kaja Gunnufsen til en bedre låtskriver. På Facebook-siden sin har Kaja skrevet om hvordan hun ikke trodde hun var klar for å lage nye sanger før Kenneth tok kontakt med henne for eventuelt å spille inn en ny plate, og hei og hallo som han har klart å bringe frem strålende ting.

Ved siden av Kaja og Kenneth selv er Stine Alvestad Berglund som på forrige plate med på kor, men ellers er det samlet nye musikere. Siden de to hovedpersonene strengt tatt spiller “alt” seg imellom (trommer, bass, gitar, piano og mer), er det for det meste snakk om to utsøkte herrer på blås, Andre Roligheten, Torstein Lavik Larsen, og allestedsnærværende Martin Horntvedt på forskjellige rytmeinstrumenter. Summen av dette er intet annet enn fantastisk iørefallende og fint. Det mer enn ante meg at Kaja Gunnufsen hadde en ny strålende plate i seg, og jeg tror heller ikke det blir den siste. Bravo, Kaja!

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *