Her kommer julemusikken – stor artikkel med «annerledes» spilleliste

maxresdefault 1050x591 - Her kommer julemusikken - stor artikkel med «annerledes» spilleliste
Rodney Crowell har gitt ut det strålende julealbumet Christmas Everywhere der han viser hvor skeptisk han er til vår tids julefeiring med fråtsing og kjøpepress.

«Skrekk og gru», tenker du kanskje, og kan ikke annet enn å hate de hersens julelåtene du hører litt vel mange ganger i førjulstiden. Fortvil ikke, det finnes alternativer til «Driving Home For Christmas» og «Happy Xmas (War Is Over)» der ute! Helt nederst i denne artikkelen finner du en stor og deilig annerledes spilleliste. Du har helt sikkert hørt en del av sangene der, men langt ifra alle, og jeg har unngått de aller mest kjente – som i mange tilfeller ofte er de aller mest mislikte.

Jeg er ganske sikkert mer opptatt av julemusikk enn de fleste. Da jeg var barn elsket jeg – som så mange – julen med alt den inneholder av gaver, stemning, god mat og fine sanger, og kjærligheten til høytiden har holdt seg. Men der det kanskje ikke lenger er så farlig med presanger og det oppstår et mer nøkternt forhold til å meske seg med mer mat enn man trenger og alt det der, er det ett område jeg ikke firer på; musikken. Får jeg ikke min daglige dose julemusikk fra sånn rundt omkring midten av november, blir jeg antagelig ikke helt grei å være i hus med. For meg er det ingenting som gir meg slik julestemning som den rette musikken.

Og ja, jeg hører også, til min kones ergrelse, mye av den musikken det er umulig å beskytte seg mot hvis man beveger seg utenfor døra eller slår på radioen i desember. Gi meg Maria Menas «Home For Christmas», Wham!s «Last Christmas», «Mary’s Boy Child»-versjonen til Boney M eller dårlig samvittighet-klassikeren «Do They Know It’s Christmas?» en hvilken som helst dag i førjulstiden, og jeg smiler fra øre til øre. Kanskje ikke like bredt sånn rundt 20. desember som første søndag i advent, men likevel. Blid er jeg. [1]

Likevel er jeg den første til å innse at disse sangene kan oppfattes som mer enn en smule enerverende. Det er kanskje ikke tvingende nødvendig å spille «Fairytale Of New York» fem ganger om dagen, hvor fin den enn er! Jeg skal guide deg til litt julemusikk som ikke er like mye spilt, og tro meg, det vil hjelpe godt på.

Men julelåter, hvor kommer de egentlig fra? All denne musikken som gjennom vår levetid har ført til så uendelig mange identiske samleplater? Den som har gitt oss sirupsklissete tolkninger som kan ødelegge den tilsynelatende mest slitesterke melodi som «Silent Night» eller «Have Yourself A Merry Little Christmas»? For ikke å snakke om alt vi har erfart av selvmordstanker når «Bjelleklang» og «Santa Baby» går til dagens åttende bakholdsangrep fra skjulte høyttalere i overfylte kjøpesentre?

Vi må naturligvis til vår religiøse kulturarv som det så fint heter, for å komme til kjernen. For mange blir det ikke ordentlig jul før Sølvguttene synger den inn, og de har som man vet en og annen klassiker i denne kategorien på repertoaret. [2] Julen assosieres primært med fødselen av en viss snekkersønn i en stall litt sørafor et par millennier tilbake i tid, og jeg skal hilse å si han er lovpriset i sang gjennom århundres løp. Eller gjennom tidens «henrullen», om vi velger å holde oss til rett sjargong.

Både med salmesang og klassiske verker slik som Johann Sebastian Bachs berømte juleoratorium lot høytiden seg markere i tidligere tider, og for mange er det fremdeles disse som skal til for å gjøre vei i vellinga. Andre igjen foretrekker sanger av mer sekulær art som for eksempel … tja, «Driving Home For Christmas».

Musikk assosiert med jul kan spores tilbake til Rom på 300-tallet og hymner som «Veni redemptor gentium» skrevet av den milanesiske biskop Ambrosius. Spoler vi frem til 1200-tallet og den hellige Frans av Assisi, kan man se at tradisjonen med julesanger på andre, «innfødte» språk har fått sin tidlige utbredelse. Første gang julesanger på engelsk dukker opp er blant verkene til presten John Audelay som døde i 1426. Han listet opp 25 «caroles of Cristemas» som sannsynligvis ble sunget av det som kaltes «wassailers» (ikke det samme som vassaler). De reiste fra hus til hus for å synge og kan derfor være opphavet til å gå julebukk. På 1500-tallet dukker de første julesangene opp som er utbredt den dag i dag, som «Twelve Days Of Christmas» og «God Rest Ye Merry Gentlemen».

I Victoriatiden tok det imidlertid skikkelig av med sanger som «Silent Night», «O Little Town Of Bethlehem» og «O Holy Night». [3] De første julesangene om julenissen og gavetradisjoner dukket også opp i løpet av 1800-tallet. Samtidig ble mange salmer oversatt, oppdatert eller videreutviklet. I 1871 publiserte John Stainer en viktig samling sanger med tittelen Christmas Carols New & Old.

Fra begynnelsen av det 20. århundre og frem til den store depresjonen på 1930-tallet var det stille, men så begynte ting for alvor å skje. Særlig i USA vokste det frem en ny type julesanger uten religiøst ankerfeste, som konsentrerte seg om sekulære temaer, gjerne rettet mot barn. Nå fikk vi «Santa Claus Is Comin’ To Town», «Rudolph The Red-Nosed Reindeer» og alle de andre sangene så mange av oss har vokst opp med. Samtidig kom de sentimentale balladene som var mer egnet for croonere som Frank Sinatra og Bing Crosby; «White Christmas», «Have Yourself A Merry Little Christmas» og så videre, sanger det er umulig ikke å bli utsatt for i førjulstiden.

Da rocken gjorde sitt inntog på midten av 1950-tallet ble den siste store bølgen av julemusikk innledet, med sanger som «Rockin’ Around The Christmas Tree» og «I Saw Mommy Kissing Santa Claus». Selv om mange av sangene som ble fremført av Elvis Presley, Johnny Cash, Brenda Lee og flere også kunne være av noe eldre dato, fikk de et annet uttrykk, både som rock’n’roll, country og selvfølgelig gospel. Derfra og frem til i dag har det egentlig ikke skjedd noen stor musikalsk utvikling innen julemusikken, eller iallfall ingen utvikling som har tatt noen spesielle avstikkere bort fra populærmusikken generelt. Innen alle sjangere, jazz som hip hop, funk som punk, finner vi julelåter, men annet enn rent tematisk har de ikke beveget seg vekk fra sine musikalske utgangspunkt.

Det finnes dog en del elementer som kjennetegner en god julelåt (nesten) uavhengig av sjanger. Kan du legge på lyden av dombjeller, gjerne en strykekvartett eller i det minste en enslig fiolin, og ikke minst en stor dose sentimentalitet både gjennom musikk og tekst har du basisoppskriften. Vær i så måte oppmerksom på at temaet hjemlengsel er det aller viktigste. Det danker ut både Jesusbarnet og Julenissen.

For mitt vedkommende begynte nok kjærligheten til julemusikk med en ganske normalt dosert diett av salmer og barnesanger. «Rudolf er rød på nesen», «Snømannen Kalle» og «På låven sitter nissen» er tre tidlige eksempler på sanger jeg fremdeles elsker – og hater. Spørsmålet er hvor langt ut i desember vi er når jeg hører dem. De to første er opprinnelig amerikanske sanger skrevet av henholdsvis Johnny Marks og teamet Walter «Jack» Rollins/Steve Nelson, begge oversatt av Arne Bendiksen. Den siste er basert på en såkalt Berliner-slager med norsk tekst av Margrethe Munthe.

Jeg kunne ikke få nok av disse sangene som barn, og en viss herre fra Ringsaker, la oss kalle ham Alf Prøysen, skrev teksten til «En julekveldsvise» (med musikk av Arnljot Høyland) som også satte dype spor. Det var heller ikke mangel på julestemning da vi gaulet i vei med «Kimer i klokker», «Et barn er født i Betlehem», «Deilig er jorden» og tilsvarende.

Grunnlaget var derfor lagt da oslogruppa New Jordal Swingers i 1978 ga ut sitt Christmas Album, en plate med tolkninger av mange av julesangene jeg hadde vokst opp med uten å vite at de var amerikanske. Nå fikk jeg høre – kanskje ikke for aller første gang, men dog – tekstene slik de var skrevet til «Rudolph The Red-Nosed Reindeer», «Frosty The Snowman», «Jingle Bells», «Winter Wonderland», «Sleigh Ride» og mange flere. Attpåtil var coveret skikkelig julete, akkurat som jeg liker det, med en tegning av Julenissen som kommer farende over himmelen i sleden sin trukket av åtte reinsdyr med en liten snødekt landsby under seg.

Siden dette kom i kjølvannet av min populærmusikalske oppvåkning, ble det også etter hvert klart for meg at det fantes mange kule artister som skrev nye julesanger. Selv om det på slutten av 1970-tallet ikke var like utbredt som det senere er blitt for å spa på med ekstrainntekter i høytiden, fantes det allerede da mye bra, mange av dem riktignok sanger jeg først fikk høre adskillige år senere. Jeg skal ikke ljuge på meg å ha oppdaget The Beach Boys’ «Little Saint Nick», Muds «Lonely This Christmas» eller Marvin Gayes «Purple Snowflakes» som 12-åring. Det hadde selvfølgelig gjort meg til verdens kuleste 12-åring, men det var jeg neppe.

Disse tre eksemplene er også eksempler på tre spesifikke sjangere. «Little Saint Nick» er klassisk surfpop av den typen The Beach Boys ga ut i første halvdel av 60-tallet og skiller seg ikke nevneverdig fra sanger som «Surfin’ USA» og «California Girls». [4] Muds 70-tallsslager «Lonely This Christmas» er på sin side en schmalzy 50-tallstype ballade som Elvis kunne sunget, [5] mens Marvins «Purple Snowflakes» står seg fint ved siden av «I Heard It Through The Grapevine» og «How Sweet It Is (To Be Loved By You)».

Det er det store mangfoldet av sjangere som er hovednøkkelen til å finne den julemusikken du faktisk kan komme til å sette pris på over tid. At vi i dag har strømmetjenester som Spotify og Tidal gjør dessuten tilgangen vesentlig enklere.

Det skal sies at du har et stort fortrinn om du er glad i countrymusikk. Det er nesten dekning for å si at alle countryartister i løpet av karrieren spiller inn minst en juleplate, og bredden er større enn man kanskje ville tro. Riktignok har det for lengst gått inflasjon i versjoner av «I’ll Be Home For Christmas», «Blue Christmas» og «O Little Town Of Bethlehem», men svært mange (gode) countryartister og/eller -låtskrivere har spilt inn fine originalsanger. Enkelte gir til og med ut hele album med nye, egenskrevne julesanger. Et helt ferskt eksempel er den store artisten og låtskriveren Rodney Crowell som i november ga ut den fine platen Christmas Everywhere med låter som rockeren «Let’s Skip Christmas This Year» (en oppfordring stadig flere ser ut til å følge, morsomme «When The Fat Guy Tries The Chimney On For Size» og den triste balladen «Merry Christmas From An Empty Bed».

Min aller største julefavoritt – uavhengig av sjanger – er en sang som heter «Colorado Christmas». Den er helt eksepsjonelt sentimental og følgelig også dønn «julete». Den ble skrevet av en herre ved navn Steve Goodman, og jeg hørte den første gang med det legendariske countrybandet Nitty Gritty Dirt Band på en samleplate utgitt på slutten av 1980-tallet. Fortellerpersonen i sangen befinner seg i et solstekt Los Angeles på julaften og lengter hjem til «the closest thing to heaven on this planet anywhere, is a quiet Christmas morning in the Colorado snow». For meg blir det simpelthen ikke jul uten denne, selv om jeg faktisk aldri har satt mine ben i Colorado. Jeg skjønner bare så inderlig godt den bunnløse, triste lengselen som ligger i sangen.

Merle Haggards «If We Make It Through December» er kanskje den mest hjerteskjærende julesangen av dem alle. Den er sunget fra perspektivet til en fabrikkarbeider som har mistet jobben og er blakk som en kirkerotte, ute av stand til å gi sin lille datter den julen hun ønsker seg. Selv om den er sentimental, er det samtidig en sang vi bør lytte til. Den sier noe om overfloden enkelte av oss omgir seg med, mens andre befinner seg nettopp i den situasjonen at de hverken har råd til juletre, presanger eller ribbe. Tematisk sett er dette for øvrig countrymusikk skåret inn til beinet.

Jeg kunne fortsatt å skrive om countryjulesanger i det uendelige, men denne artikkelen er ledsaget av en spilleliste helt nederst på siden slik at leserne selv kan høre hva det dreier seg om. [6] Vi må, som man sier, videre i programmet.

Som enkelte kanskje har fått med seg har sanger som er litt mer alvorlige enn å handle om hjemlengsel og utemmet familielykke en egen appell – på meg og mange andre. De er ofte også mer interessante fra et kunstnerisk ståsted. The Pogues’ «Fairytale Of New York» er sannsynligvis det mest kjente eksempelet på at en julesang kan handle om noe mørkt, i dette eksempelet spillavhengighet, fyll og vold i hjemmet. [7] Vi skal se på andre sanger med en alvorlig grunntone.

Smith & Barrows, en for de aller fleste totalt ukjent engelsk duo, ga i 2011 ut juleplaten Funny Looking Angels med en blanding av egenkomponert og klassisk materiale. Sangen «When The Thames Froze» tar utgangspunkt i den store børskrisen i 2008, og er kanskje den fineste julesangen som er skrevet i moderne tid. Til tross for at den er dypt alvorlig og av politisk karakter, har den en optimistisk grunntone og et menneskelig element som faktisk omfavner jul og samhold.

Tom Waits’ «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis» er en sang skrevet i brevs (eller postkorts) form slik tittelen antyder, og er en studie i menneskelig fornedrelse og evige livsløgner. Perspektivet er fra en prostituert som prøver å pynte på sin elendige tilværelse, men mot slutten av sangen innrømmer at ingenting av det hun har fortalt er sant. Det er også en sang som gir rom for en viss ettertanke.

Jim Croce døde bare 30 år gammel, men rakk å skrive seg inn i musikkhistorien gjennom sanger som «Time In A Bottle» og «Bad, Bad Leroy Brown». Han skrev også «It Doesn’t Have To Be That Way» som er en av de tristeste og fineste juleballadene som finnes – uten de tradisjonelle virkemidlene. Her er ikke spor av dombjeller. Dette er rett og slett intens kjærlighetssorg som er skikkelig dårlig timet: «The Christmas carols sound like blues, but the choir is not to blame.»

I den andre enden av den populærmusikalske skala finner vi Pet Shop Boys’ «It Doesn’t Often Snow At Christmas», en Hi-NRG-låt om familiekrangel, kjøpepress og fraværende julestemning. Vokalist Neil Tennant stiller Bing Crosby til ansvar og synger om hvordan julens budskap gikk tapt for lenge siden, at høytiden er redusert til å handle om shopping og hvor mye ting koster. [8] Det er et budskap å ta inn over seg når Kurt Nilsen synger «Let It Snow, Let It Snow, Let It Snow» og du sitter utslitt på en kafeteria i et kjøpesenter omgitt av poser og en innkjøpsliste du bare er halvferdig med.

Nå er det ikke meningen å være Grinchen. Jeg elsker jul, og jeg elsker som tidligere nevnt også den tradisjonelle julemusikken. Men jeg er uendelig glad for å kjenne så mye «alternativ» julemusikk. Den er ikke en gang så alternativ at det gjør noe, i den grad alternativ er synonymt med vanskelig. Den er bare mindre kjent.

Også her i Norge har mange spilt inn julemusikk. Noen etablerte klassikere er Sondre Bratlands nydelige album Rosa frå Betlehem fra 1992, [9] Bugge Wesseltofts stemningsfulle instrumentalplate It’s Snowing On My Piano fra 1997, Veronika Akselsens Fattige var de som først fikk se fra 2004, Paal Flaatas Christmas Island fra 2006, og julebandet Sunturns’ [10] to album Christmas og Christmas II (2012/2015). Selv om platene til både Sondre og Bugge er helt ellevilt populære skiller de seg også veldig ut fra de mer strømlinjeformede utgivelsene til for eksempel Kurt Nilsen, Sissel Kyrkjebø eller Maria Arredondo.

Da er det på tide å høre litt musikk. Under fotnotene her finner du spilleliste både i Spotify og Tidal (ikke alle sangene er tilgjengelig i Tidal) med en lang rekke godbiter. Mange av dem er dessuten nye av året, og hvem vet om ikke noen av dem vil bli fremtidige klassikere som kanskje også vil plage vettet av oss om noen år? Den tid, den sorg. Du vil nok dra kjensel på enkelte av de eldre sangene her, men jeg tror de fleste vil være ukjente for deg. Alt som gjenstår for meg er dermed å ønske god jul mens engler kanskje eller kanskje ikke daler ned i skjul. Nyt høytiden og ta vare på hverandre!

OBS! Denne artikkelen står også på trykk i det nye nummeret av magasinet 55pluss. Derav navnet på spillelisten.

[1] I år skal jeg foreta et eksperiment. Jeg skal ikke spille noen av de opplagte «kjøpesenterlåtene» hjemme. Det kan bli krevende, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk.

[2] Først i voksen alder har jeg lært meg å sette pris på den lille halvtimen eller så med Sølvguttene kl. 17 blank på julaften.

[3] «O Holy Night» er for mange bedre kjent som «O helga natt» takket være den svenske tenoren Jussi Björling. Sangen stammer opprinnelig fra 1847 og er fransk, komponert av Adolphe Adam til diktet «Minuit, chrétiens» av vinhandleren og poeten Placide Cappeau. Fransk tittel på sangen er «Cantique de Noël», mens den på norsk er blitt hetende «Kom julenatt» i Arve Sigvaldsens gjendiktning.

[4] Her må jeg legge til at «Little Saint Nick» er et svært vanlig innslag på julesamlinger og i kjøpesentre og på radiostasjoner før jul hvert eneste år, men den er likevel «annerledes».

[5] Mud var et av det tidlige 70-tallets mest populære glamrockband, og «Lonely This Christmas» toppet de engelske hitlistene julen 1974. Her i Norge er det likevel to andre glamrockhits fra året før, altså julen 1973, som spilles adskillig mer; Slades «Merry Xmas Everybody» og Wizzards «I Wish It Would Be Christmas Everyday». De to knivet om den forjettede førsteplassen, og Slade klarte å holde Wizzard på avstand gjennom hele førjulstiden.

[6] Det skulle da bare mangle.

[7] Med referanse til forrige fotnote; jeg elsker «Fairytale Of New York», men jeg skal la være selv å spille den i førjulstiden i år.

[8] Bing Crosbys versjon av Irving Berlins «White Christmas» er den mestselgende singleplaten gjennom alle tider, med et salg på over 100 millioner eksemplarer.

[9] Sondre Bratland slapp oppfølgeralbumet Jol i mi song i 2011 uten at det har oppnådd en tilsvarende status.

[10] Sunturns består av medlemmer fra andre band som samles hver jul for å spille en egen julekonsert på Parkteatret i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.