Fredrik Backman
«Bjørnstad»
(Cappelen Damm)
[usr 6 text=»false»]

Jeg liker mennesker, jeg liker ikke folk. Med mennesker mener jeg venner og familie, de jeg har rundt meg og er glad i. Folk er de som tar parkeringsplassen foran nesa på deg, de som maser, som sniker i køen, som står i veien, de som stemmer på feil parti. Men hvis de samme personene begynner å snakke kan det skje noe. Da kan de forvandle seg til mennesker jeg blir glad i.

Da jeg for to år siden intervjuet den svenske forfatteren Fredrik Backman, mest kjent for sin humoristiske debutroman En mann ved navn Ove (2012), var sitatet over et av mange gullkorn fra hans munn, et forsøk på å «forklare» figurene fra bøkene sine. (Du kan lese hele intervjuet her.) Det er et sitat som til de grader aktualiseres med hans fjerde roman, fjorårets Bjørnstad, som nå foreligger på norsk, den første av minst to bøker om et lite lokalsamfunn i svenske Norrland som klamrer seg til fortsatt eksistens gjennom byens to hockeylag, juniorlaget og A-laget til Bjørnstad Hockey. Bjørnstad er, kort fortalt, en hockeyby. Knapt noe annet.

I motsetning til Backmans tre første romaner som også teller Mormor hilser og sier unnskyld (2013) og Britt-Marie var her (2014) er ikke Bjørnstad morsom. De tre første kan kanskje ikke betraktes som rene komedier, men de er hylende morsomme i tillegg til å være dypt alvorlige. De viser en forfatter som har en eksepsjonell empati med sine medmennesker, og om bøkene hans har ett tydelig fellestrekk er det at de er svært rørende. Det samme kan du trygt si om Bjørnstad, som er en roman der Backman virkelig får satt sin egen (og vår) empati på prøve. Gjennom en serie små og store seire og nederlag for Bjørnstads beboere – og da mener jeg ikke på hockeybanen – blir vi glade, sinte, triste, indignerte, og ja, empatiske. Fredrik Backman appellerer til det beste i oss.

Romanen åpner bokstavelig talt med et smell. Det første kapittelet er bare noen linjer langt og lyder slik:

Sent en kveld i slutten av mars tok en tenåring en dobbeltløpet hagle i hånden, gikk rett ut i skogen, satte våpenet mot et menneskes panne og trakk av.

Dette er historiene om hvordan vi havnet der.

Bjørnstad er bare en skygge av sitt gamle jeg, en by dypt inne i de nordsvenske skoger der fraflyttingen har vært betydelig (et tema Backman også berørte i Britt-Marie var her) og det eneste de gjenboende har å samles om er hockeylaget. Etter mange år i bakevja har laget de siste ti årene sakte, men sikkert jobbet seg opp i divisjonene, og klarer spillerne nå å komme helt til topps vil det bety nytt liv for byen, at regionspolitikerne kanskje vil legge et eget hockeygymnas dit i stedet for til nabobyen Hed, at kommunen vil kunne bygge ny ishall, at det kanskje til og med blir bygget et nytt konferansehotell og et kjøpesenter. Det vil igjen kunne gi nye bedrifter og nye arbeidsplasser, og den negative utviklingen vil kunne reverseres. Hvis.

Juniorlaget står foran semifinalen, og deres største håp er 17 år gamle Kevin Erdahl, et naturtalent av en spiller som kan ta laget hele veien til finalen – og vinne den. Men hockey er en lagsport og vinnes ikke av én spiller. Det er noe spillerne på laget har fått innprentet fra de så sin første puck, og sportssjefen Peter Andersson leder klubben etter dette enkle prinsippet.

Så du tror kanskje dette er en bok om ishockey? Slett ikke. Det er en bok om mennesker. Ikke folk, men mennesker. Hadde det vært en bok om hockey hadde jeg lagt den fra meg etter et par kapitler, men Fredrik Backman har den egenskapen som forfatter at han kan gjøre det mest uinteressante temaet i verden interessant, gjennom å fortelle om menneskene bak. Jeg har null interesse for sport, og likevel slukte jeg Britt-Marie var her (der fotball var et tema), og jeg slukte Bjørnstad. Hvis Backman hadde skrevet en roman om maling som tørker, tror jeg jaggu jeg hadde slukt den også.

Bjørnstad forteller mange historier, og i alle disse historiene blir vi fortalt hvorfor hockey er så viktig i de forskjellige personenes liv. Spillet har forskjellig betydning for hver enkelt, men hele byen samles rundt spillet og rundt laget. Det er det som holder dem sammen, som gir dem identitet, som gir dem stolthet. «Det betyr bare alt.» Dette er et mantra Backman aldri lar oss glemme. Hockey er motivasjonsfaktor nummer én i Bjørnstad, og det skilles hele tiden mellom person og lag: Gjør det som er best for klubben. Klubben kommer først. Klubben er viktigere enn individet.

Så når en grusom forbrytelse inntreffer – en voldtekt med alt det fører med seg av traumer for 15 år gamle Maya – vender det lille samfunnet seg mot offeret, av den grunn at det er klubbens stjerne Kevin som har utført voldtekten. Man overbeviser seg selv om at jenta lyver og at gutten aldri kunne finne på å gjøre noe sånt, og Maya og hennes lille familie blir uglesett og mistenkeliggjort.

I Bjørnstad vet alle hvem alle er. Det er et småbysamfunn som så mange andre der ingen kan ha hemmeligheter, der alle før eller siden får vite alt som foregår. Men ting kan skyves under teppet, «for byens beste» eller «for fellesskapets beste». Om noen da må ofres «er det verdt det». Eller er det? Til å være en roman som så til de grader handler om dilemmaer er det oppsiktsvekkende at ordet «dilemma» ikke er brukt en eneste gang. Backman kaller det heller «valg». Velger vi det enkle eller det vanskelige?

Det som kjennetegner denne og Fredrik Backmans øvrige romaner er at han alltid forsøker å forklare hvorfor vi handler som vi gjør. Også overgriperen og hans støttespillere blir sett av forfatteren. Han prøver gjennom hele den mer enn 400 sider lange romanen å forstå sine figurers beveggrunner, og han prøver å få oss som lesere til å forstå. Han tar oss med inn i dypet av menneskesinnene, og uten å forsvare onde handlinger eller likegyldighet eller troen på det «felles beste» forsøker han å forklare hvorfor ting er som de er. Boken er full av en slags backmansk hverdagsfilosofi og undring, og det universet han åpner for oss gjennom all sin grubling blir interessant og levende, inkludert hockeyen. For som han skriver et sted i boken: «Hvorfor bryr man seg om idrett? Fordi den forteller historier»

Så om ikke du får så mange latterkuler av å lese om innbyggerne i Bjørnstad får du god innsikt i hvordan et småbysamfunn er satt sammen. Det er nemlig ikke noe å le av, men å ta på dypeste alvor. Bjørnstad er en klok og innsiktsfull roman, og jeg er meget spent på fortsettelsen Vi mot er (Vi mot dere). Den kommer på svensk i løpet av året og, vil jeg anta, på norsk i 2018. For øvrig er romanen gnistrende godt oversatt av Einar Blomgren. All ære til ham.

PS! Bjørnstad blir også TV-serie produsert av Filmlance, som også blant annet står bak Broen.

Les også: 200 svenske topplåter samlet i én spilleliste