Sommerlåter uten ende? – Tom Roger Aadland melder strålende sol

19096261 10155323266817317 31802805 o 1050x700 - Sommerlåter uten ende? - Tom Roger Aadland melder strålende sol
Tom Roger Aadland har gitt ut den fineste norskspråklige sommersinglen på år og dag. Foto: Gitte Johannessen
Tom Roger Aadland Sommaren utan ende 2400x2400 - Sommerlåter uten ende? - Tom Roger Aadland melder strålende sol
Tom Roger Aadland
«Sommaren utan ende»
(Embacle Records,
single)
6 Stars
Og jeg som var bekymret for sommermusikken 2017! Det hadde jeg ikke trengt å være, viser det seg nå. Først kommer Svømmebasseng med sin deilige elektroniske sommerpop i form av albumet Broder, dernest slipper Hockney sin geniale britisklydende og pastorale single «Vacation», og samme dag kom haugesunder og dylantolker Tom Roger Aadland med den beste sommersinglen på norsk siden… tja, på lenge! «Sommaren utan ende» er intenst fin og nærmest renner over av god sommerfølelse, en bauta av en poplåt som står fjellstøtt ved siden av moderne klassikere som deLillos’ «Neste sommer» og Henning Kvitnes «Ut å vekke sola».

Musikk er rare greier, som vekker til dels sterke følelser, og «Sommaren utan ende» bør treffe noen strenger hos de fleste som tenker tilbake på egne tenåringssomre. Ganske hardt også, vil jeg tro.

«Som tittelen tilsier, handler sangen om den sommeren – en gang da du var 14-15-16 år – som du trodde skulle vare evig, men som aldri kommer igjen», er varedeklarasjonen i pressemeldingen for singlen som er første smakebit fra et nytt album med sannsynlig utgivelse i midten av september. Teksten er en ettertenksom og litt bittersøt refleksjon over somrene fra en svunnen ungdomstid med tekstlinjer av typen «Jentene som over natta blei til underfulle englar, gutane som like fort skaut opp som mistilpassa stenglar» og kontrasteres av det siste verset der fortellerpersonen – åpenbart Aadland selv – sitter på utestedet Asylet i Oslo med en gammel venn i midtlivskrise som får ham til å tenke tilbake:

«Eg har aldri vore typen som går rundt og mimrar, men om eg lukkar auga, ser eg for meg fjorden, som han skimrar!» konkluderer han og kliner til med refrenget for siste gang, to små linjer, et mantra:

«Sommaren utan ende
Sommaren allting hende»

Det er en sånn type sang som gir deg klump i halsen og, om du er i det sårbare hjørnet, kanskje kan forårsake en tåre i øyekroken. Den har et svulstig strykerarrangement som tilfører en ekstra dose sentimentalitet – noe jeg sier i aller beste mening – og samtidig har den et innebygd jubelbrus i seg som truer med å eksplodere i utemmet glede når som helst. Sangen blir en feiring av minnene våre, en måte å se tilbake på i takknemlighet over de somrene som faktisk virket endeløse. Å lytte til musikk kan være en veldig privat ting, men kan også gi en følelse av fellesskap som er del av dens kraft. «Sommaren utan ende» fungerer på begge plan.

Tom Roger Aadland fikk mye velfortjent oppmerksomhet i fjor da han ga ut Blondt i blondt. Det var andre gang han gjendiktet en hel Bob Dylan-plate til norsk, i dette tilfellet selvsagt Blonde On Blonde. Den første, Blod i spora (Blood On The Tracks), kom i 2009, og mellom disse utgivelsene har han laget tre solide plater med eget materiale. Jeg synes han er mesterlig uansett hva han velger å gjøre, men på «Sommaren utan ende» har han lånt litt ekstra fra Dylan i måten han synger på. Teksten fremføres som en strøm av rim, akkurat slik Dylan gjør for eksempel på «Subterranean Homesick Blues», uten sammenligning for øvrig.

Les også: Fredrik Backmans nye roman Bjørnstad er mesterlig

Sangen for øvrig er et stykke uforfalsket, up tempo popmusikk. Aadland vet å omgi seg med kremfolk og assisteres av Kjetil Steensnæs (gitar), Sigbjørn Apeland (hammondorgel), Tor Egil Kreken (bass), og Erland Dahlen (slagverk). Strykeensemblet Oslo Strings står for fioliner, bratsj og cello, fremført av Lise Voldsdal, Ragnhild Lien, Isa Caroline Holmesland og Kaja Fjellberg Pettersen, og de spiller som om livet står på spill. Produsent Lars Voldsdal skal også ha honnør for sitt florlette, åpne lydbilde. At vår mann for øvrig fremstår som såpass «lys» i uttrykket, er også interessant. Han har en tendens til å være vesentlig mer dyster, men du hører ikke meg klage.

«Sommaren utan ende» gjør meg lykkelig, intet mindre, og for det retter jeg en kjempestor takk til Tom Roger.

SOMMAREN UTAN ENDE

Eg hugsar enno sommaren då alle ting vart annleis
Om eg lukkar auga, kan eg sjå det for meg framleis
Formene og fargane og skuggane og ljoset
Varmen ifrå asfalten, dufta av ei nyperose
Hundekjeks og honningblom og løvetann og kløver
Vere vilt forelska, prøve tenkje ut ein lur manøver
Eg hugsar djupe lengsler, eg hugsar høge stengsler
Eg hugsar porten som song sårt ein song på rustne hengsler

Sommaren utan ende
Sommaren allting hende

Fire-fem fisk, to-tre brød, ein flokk med måkar midt i fjorden
Bror min med ein sneip i kjeften, krumbøygd over båtmotoren
Jentene som over natta blei til underfulle englar
Gutane som like fort skaut opp som mistilpassa stenglar
Ein gong tok me snarvegen igjennom den forgjorde skogen
Me åt frukta rett frå treet, lenge før ho var mogen
Det første kysset, den første rusen
Eg ville kjent igjen det andletet blant hundretusen

Sommaren utan ende
Sommaren allting hende

Englar står med flammesverd, no, kring det tapte paradiset
Eg sit på Asylet med ein gamal ven i samlivskrise
Underleg koss det du held i handa di kan gli ifrå deg
Undrast kor det blei av deg, det hender at eg tenkjer på deg
Eg veit kje kor du er hen, veit kje kva eg sjøl held på med
Kanskje står eg einkvan stad og syng om alt eg ikkje rår med
Eg har aldri vore typen som går rundt og mimrar
Men om eg lukkar auga, ser eg for meg fjorden, som han skimrar!

Sommaren utan ende
Sommaren allting hende

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *