Empatiens fanebærer

Backman11 1050x785 - Empatiens fanebærer

En mann ved navn Ove endret livet til en mann ved navn Fredrik. Nå er suksessforfatteren aktuell med sin tredje roman.

– Da jeg skrev «En mann ved navn Ove» forsøkte jeg først bare å være morsom, sier svenske Fredrik Backman (33) om debutromanen fra 2012 som har fått en hel verden til å gapskratte, men også ha lommetørkledet innen rekkevidde. Romanen om den 59 år gamle grinebiteren Ove som går og hakker på alle i borettslaget og det meste ellers i verden er nemlig ikke bare morsom. Den er også dypt alvorlig og handler om en mann i sorg som vil gjøre slutt på livet etter at hans kone og eneste livbøye i tilværelsen har gått før ham.

Ove er imidlertid ikke unik i Backmans forfatterskap. Hovedpersonene i hans to senere romaner, «Mormor hilser og sier unnskyld» (2013) og «Britt-Marie var her» (2014, nettopp utgitt på norsk), er helt i samme kategori. I «Mormor…» møter vi syv år gamle Elsa som har mistet sin klin gærne mormor, den ene personen som så henne som et tenkende menneske snarere enn et barn. Elsa er dessuten ganske spesiell selv også, for å si det sånn. Britt-Marie er på sin side en 63 år gammel husmor som har forlatt sin utro ektemann gjennom et langt liv. På jakt etter arbeid havner hun langt utenfor sin komfortsone, som leder for fotballaget til barna i det fraflytningsrammede tettstedet Borg.

De tre romanene har det til felles at de er humoristiske, men alvorlige romaner, om mennesker i sorg eller en form for krise.

– Første utkast til «…Ove» var bare scener eller sketsjer. Mennesker jeg stolte på var tydelig på tilbakemeldingene om at det ikke var så mye mer og at jeg nok trengte en historie, forteller forfatteren.

– Åpningsscenen er selvopplevd. Jeg skulle kjøpe ny lader til iPhonen og sto i en Apple-butikk der mannen foran meg i køen er prototypen til Ove. Han skulle kjøpe en iPad, men han forsto ikke hva det var og ville vite det. Han og den cirka 12 år gamle ekspeditøren som ikke kunne forstå at noen stilte så i hans øyne dumme spørsmål brukte laaaang tid på å snakke forbi hverandre. Det var her jeg innså at jeg hadde noe. Hvem var denne personen? Han skulle åpenbart ikke kjøpe iPaden til seg selv, men til noen som betød noe for ham. En iPad er jo dyr, 5000 spenn eller noe, men det var greit, og attpåtil gikk han gjennom det for ham garantert ydmykende ritualet med ekspeditøren. Et eller annet sted der ute fantes et menneske han brydde seg sterkt om, og det var antagelig gjensidig. Det ble starten på den Ove vi møter i boken, forklarer Backman.

Det tar noen kapitler før vi blir kjent med Oves sorg, og da setter latteren seg fort i halsen. Slik er det også i «Mormor hilser og sier unnskyld» og «Britt-Marie var her». De tilsynelatende hylende morsomme fortellingene rommer adskillig mer.

– Jeg har begynt alle bøkene med å se etter det morsomme i en person. Da vokser følelsene frem. Jeg er mer interessert i mennesker enn i handling, og om jeg synes noen er morsomme har jeg lettere for å bli glad i dem.

– Jeg liker mennesker, jeg liker ikke folk. Med mennesker mener jeg venner og familie, de jeg har rundt meg og er glad i. Folk er de som tar parkeringsplassen foran nesa på deg, de som maser, som sniker i køen, som står i veien, de som stemmer på feil parti. Men hvis de samme personene begynner å snakke kan det skje noe. Da kan de forvandle seg til mennesker jeg blir glad i.

Både Ove og Britt-Marie, Elsa og hennes mormor er mennesker vi som lesere også blir glad i. Backmans tre romaner kan i tillegg skilte med et helt galleri utilpasse og vindskeive personer som på den ene eller den andre måten fremkaller vår sympati. Jeg kan ikke komme på en eneste forfatter som er mer gjennomført empatisk enn Fredrik Backman, ei heller hans svenske kollega Jonas Jonasson, kjent for «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» og «Analfabeten som kunne regne». Backman gir en stemme til de svakeste i samfunnet, men han går ikke med på at han er spesielt politisk.

– Særlig svenske journalister er helt besatt av ordet «samfunnskritisk». Jeg vet ikke hva det betyr. I et samfunn kan man jo kritisere alt. Min første ambisjon er å underholde, å fortelle historier.

– Jeg visste ikke en gang at jeg ville bli forfatter. Det bare skjedde, men det passet meg jo fint. Dessuten er det en måte man kan jobbe alene på, og det er midt i blinken så usosial som jeg kan være, sier han.

At han kunne livnære seg av skrivingen hadde dog gått opp for ham på et langt tidligere tidspunkt. En av lærerne hans på skolen sendte inn en stil han hadde skrevet til en landsomfattende konkurranse, og 16 år gamle Fredrik vant en ukes tur til New York, med alt betalt.

– Jeg sto midt på Times Square og fikk en åpenbaring. «De gir meg ting for å skrive», tenkte jeg. «Dette kan bli bra!»

Veien videre gikk fra Helsingborg, der han vokste opp, til Stockholm. I hovedstaden jobbet Fredrik som frilansjournalist og truckfører og traff dessuten sin kone som han i dag har to barn med, en sønn og en datter på henholdsvis fem og to år.

Backman2

 

– Som forfatter kan jeg være hjemme sammen med barna, sier han videre.

– Da jeg ble far visste jeg jo at jeg på ufattelig mange måter var uskikket til å være det. Jeg er ukonsentrert, glemsk, inkonsekvent, elendig til å leve i nuet… Teorien er at jeg kompenserer med nærvær. Når ungene sitter hos psykologen om noen år og klager over sin tunge oppvekst, kan de i hvert fall ikke si jeg ikke var til stede. «Han var der hele tiden, vi ville bare at han skulle dra…»

Det er noen år siden Fredrik Backman første gang følte behov for å be sin da nyfødte sønn om unnskyldning for en del ting på forhånd. «Alt min sønn bør vite om verden» er en humoristisk samling artikler og anekdoter som i Sverige ble utgitt samtidig som «…Ove», men først nå foreligger i norsk oversettelse. Han er tidlig ute med å fortelle sønnen hvor dårlig det er stelt:

«Vi har ikke en fordømt anelse om hva vi egentlig driver med, å få barn er på mange måter som å prøve å kjøre en hjullaster i et glassmagasin. Med gipsede bein. Og finlandshette bak fram. I fylla.»

Etter tre såpass humoristiske romaner, kan han skrive flere slike? Eller kan vi se tilbake på disse som en trilogi og anta at neste bok blir noe helt annet?

– Det har aldri vært bevisst, men man kan nok se tilbake på de tre bøkene slik. Det er viktig for meg at jeg får fortsette å skrive siden det er dette jeg liker, men jeg må jo utvikle meg, utforske nye former.

– Det jeg skriver på nå sirkler rundt en ulykke, men det handler fremdeles om mennesker og relasjoner. Det er en bok om de små marginene, om tilfeldighetene, om det ene øyeblikket der alt snus på hodet og kanskje aldri mer blir det samme. Jeg kan ikke skrive like morsomt om det, det bare må bli annerledes, sier Backman som vet hva han snakker om da han selv opplevde å bli skutt under et ran for noen år siden. «Den som skjøt, kunne ha bøyd pistolen ørlite grann til høyre, så hadde jeg kanskje aldri kunnet bli far. En liten tanke oppover, og jeg hadde kanskje aldri kunnet gå igjen. Enda en liten tanke oppover, og, ja, du vet.», skriver han i «Alt min sønn bør vite om verden».

– For å balansere skriver jeg derfor også på noe annet som bare er morsomt. Jeg elsker å få folk til å le.

Og Fredrik Backman er en morsom mann. Etter at dette intervjuet er ferdig kjører vi til Litteraturhuset i Oslo der han intervjues foran et hundretall fans. Det er rene stand up-showet, og publikum jubler og klapper og ler. Hjertelig. Han byr på seg selv, og gjør seg ikke morsom på andres bekostning. Fredrik Backman er empatiens fanebærer – enten han vil eller ei!

 

FREDRIK BACKMAN (33)

Suksessforfatteren bak romanene «En mann ved navn Ove», «Mormor hilser og sier unnskyld» og «Britt-Marie var her». For tiden er han aktuell med sistnevnte og humorboken «Alt min sønn bør vite om verden». Han skriver også blogg på fredrik.cafe.se.

 

«En mann ved navn Ove» har vært satt opp som teatermonolog og blir i disse dager filmatisert.

Bøkene hans er utgitt i anslagsvis 25 land.

 

TRE FAVORITTER

«BRØDRENE LØVEHJERTE»

AV ASTRID LINDGREN

Mammaen min leste denne for meg da farfar døde for å forklare hva døden var. Det var også denne boken som lærte meg å lese, seks år gammel. Jeg leser den fremdeles en gang i året.

 

«GODNATT, MR. TOM»

AV MICHELLE MAGORIAN

Den handler om bombingen av London under annen verdenskrig, der barna evakueres og sendes til fosterhjem. Åtte år gamle William havner hos en eldre ensom man som ikke kjenner barn i det hele tatt. En historie om mennesker av den typen jeg selv kunne skrevet.

 

«HAIKERENS GUIDE TIL GALAKSEN»

AV DOUGLAS ADAMS

Denne lærte meg at bøker kunne være morsomme, og den lærte meg om å bygge språket, å leke med ordene og tegnsettingen. Flytter du et komma, kan betydningen bli en helt annen.

OBS! Intervjuet har stått på trykk i KK.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *