Til forsvar for Bob Dylan

Dylan Gentleman 1050x656 - Til forsvar for Bob Dylan
How many roads must a man go down before he's given some piece?

Bob Dylan, fersk nobelprisvinner i litteratur og en av rockens virkelige legender, har slått seg på Sinatra-coverlåter, og 31. mars kommer oppfølgeren til de to flotte croonerplatene Shadows In The Night (2015) og Fallen Angels (2016). Triplicate er sågar trippel – slik tittelen også antyder – og inneholder 30 ferske innspillinger av gamle sanger som Frank Sinatra har sunget.

Foreløpig er to låter fra Triplicate sluppet digitalt, “I Could Have Told You” og “My One And Only Love”, to strålende tolkninger av to strålende sanger. Dylan forsøker ikke å etterligne Sinatra, men gjør sine personlige versjoner av to sanger fra den gedigne “The Great American Songbook”. Han gjør det ikke som noen form for cash-in slik det går an å argumentere for at eksempelvis Rod Stewart gjorde med sin serie på fem plater. Han gjør det derimot for nok en gang å utfordre seg selv, for å gjøre noe han finner interessant.

«I am finding these great songs to be a tremendous source of inspiration that has led me to one of my most satisfying periods in the studio», har Dylan sagt i forbindelse med det nye albumet. «I’ve hit upon new ways to uncover and interpret these songs that are right in line with the best recordings of my own songs, and my band and I really seemed to hit our stride on every level with Triplicate

Men fans er ikke bare enkle å ha med å gjøre. I går publiserte jeg “My One And Only Love” her på bloggen og delte innlegget som jeg pleier i forskjellige fora for musikkentusiaster på Facebook. I kjent stil tok det ikke lang tid før sutrepavene dukket opp. En av dem etterlyste “den ekte Dylan” og mente at dette er “blitt gjort mye bedre av de gamle gode traverne i originale versjoner som overgår Dylans tolkninger”, og en annen sa seg straks enig og skrev at nå får det være nok. En tredje person mente at Dylan er gått ut på dato, men han inkluderte også Tempest fra 2012, den siste platen med nyskrevet originalmateriale fra vår mann, som heller ikke ser ut til å gi ham noe.

Disse synspunktene ble balansert av andre som mener Dylan får frem “nye sider og nye dybder i disse gamle sangtekstene” og at “den ekte Dylan tar et dypdykk i amerikansk musikkhistorie og er like uforutsigbar som bare den ekte Dylan kan være”.

frankdylan 770 - Til forsvar for Bob Dylan

«I’ve hit upon new ways to uncover and interpret these songs that are right in line with the best recordings of my own songs, and my band and I really seemed to hit our stride on every level with Triplicate», sier Bob Dylan selv om sine nye innspillinger av gamle Frank Sinatra-numre.

Mitt poeng er ikke her å imøtegå kritikerne for at de ikke liker det Bob Dylan gjør nå. Vær så god, mislik som bare det, men hva gir dere retten til å kritisere at han gjør dette? Skal jeg være ærlig hadde kanskje også jeg foretrukket at han spilte inn nyskrevne egne sanger, men han har nå en gang valgt å spille inn andre ting og ser ut til å elske det. Han sier altså at han betrakter disse innspillingene som helt på høyde med de beste innspillingene av hans egne sanger. Hvorfor i alle dager skal noen sure “forståsegpåere” si at nå får det være nok? Nok av hva da? Nok av at Bob Dylan tar større hensyn til seg selv enn til gamle fans som ikke unner en gammel mann å få gjøre som han vil? Nok av at Bob Dylan stadig mener han har noe å utrette i sin musikalske gjerning som ikke harmonerer med andres forventninger?

Bob Dylan er 75 år gammel, spiller inn plater og turnerer som bare det. I fjor spilte han 75 konserter rundt i verden og spilte inn minst 30 sanger. Det krever ganske mye å gjøre det i hans alder, av en kropp som på ingen måte beveger seg som en 20-åring, men som ikke gir seg av den grunn. Legg til påkjenningen av å turnere, der du venter endeløse timer på flyplasser, flyr fra by til by, våkner opp i en fremmed seng i et nytt hotellrom morgen etter morgen, opplever et uryddig søvnmønster og tilsvarende kronglete spisemønster, svekker immunforsvaret ved å utsette deg for dårlig flyluft, air condition og så videre, og ikke minst leverer to stive timer foran publikum og det så godt som du bare kan.

Med tanke på at mange i vårt moderne Norge forlater arbeidslivet og går av med avtalefestet pensjon ved fylte 62 og “normal” pensjonsalder stadig er 67, synes jeg det Bob Dylan gjør er noe inni granskauen imponerende. Den innsatsen han legger ned i sitt kunstneriske virke fortjener virkelig ikke all den surmulingen han blir gjenstand for gang etter gang, når noen ikke liker det han gjør og etterlyser “den ekte Dylan”. Ikke bare er det urimelig, det er direkte ufint!

Da Aftenpostens Robert Hoftun Gjestad anmeldte Fallen Angels i fjor ga han den 3 av 6 poeng og skrev blant annet at Dylan hadde gjort det enkelt for seg selv og kjedelig for tilhengerne, at han (Hoftun Gjestad) kjente på “kjedelighet og fortvilelse” og lurte på om ikke Dylan heller kunne “brukt tiden på nytt med eget materiale, lik sterke Tempest fra 2012″. Nei, han kunne visst ikke det.

Bob Dylan har gitt ut plater i 55 av sine 75 leveår. Han debuterte i 1962 med en samling gamle folkeviser, samt to egne komposisjoner, før han slo ut i full kreativ blomst allerede året etter på platen The Freewheelin’ Bob Dylan. Derfra og ut har han vært elsket og beundret, og med det kommer også fansens mange urimelige forventninger. Det mest omtalte eksempelet på at en av Dylans karriereendringer har falt i dårlig jord er selvsagt da han ble kalt Judas under en konsert i Manchester i 1966 for å ha begynt å spille med elektriske instrumenter.

En karriere som strekker seg over 55 år vil naturlig nok bestå av ganske mange forskjellige faser, og Dylans er intet unntak. Det har gått opp og ned med kvaliteten også, men det er ikke spesielt overraskende. Det skal godt gjøres å holde stilen hundre prosent gjennom så lang tid. Ikke alle er like imponert over betydelige deler av Dylans 80-tall og tidlige 90-tall, men de fleste er enige om at det tok seg kraftig opp igjen langt inn på 2000-tallet. At mange dermed er skuffet over tre strake plater med Sinatra-tolkninger er ikke vanskelig å forstå, men derfra til å etterlyse “den ekte Dylan” er å ta i. Dylan, den ekte eller hvem det nå er som lager alle disse platene, har alltid vært uforutsigbar og fulgt sin egen stemme. Det tror jeg han skal få lov til å fortsette med, og jaggu spiller han ikke i Oslo atter en gang 4. april, halvannen måned før 76-årsdagen. Stikk den, AFPere over det ganske land!

Les også: Min anmeldelse av Fallen Angels

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *