Lambchop går nye og spennende veier – men ikke alle liker det

Hei, Kurt Wagner! Du har ertet på deg puristene med "NIV". Foto: Lambchop

Se det! Gamle helter er stadig i stand til å provosere, og hvor bra er ikke det? “Dette gjør vondt i en gammel musikksjel. Hva faen har skjedd med herr Wagner? Helt for jævlig.” Slik skriver en ellers utmerket herre og skribent i den lukkede facebookgruppen Musikkrommet, og selv om den er lukket, er det ikke akkurat statshemmeligheter som formidles her. Jeg antar derfor at nevnte herremann tilgir at jeg siterer ham.

Dette synes jeg nemlig er interessant. Kurt Wagner og hans band Lambchop har i løpet av en mer enn 20 år lang karriere utgitt et antall album som er til dels temmelig varierte, men som i det minste kan sies å ha det felles at de er tradisjonelt låtbaserte. Rent bortsett fra at bandet har vært en smule uforutsigbare sjangermessig, har Wagners stemme garantert for en gjenkjennelig sound. Selv mener jeg albumet Nixon fra 2000 er et høydepunkt fra den kanten, en fornøyelig og ikke minst svært vellydende country/soul-hybrid som vitner om et ikke ubetydelig mot fra Wagners side. En countrypurist eller “alternativ”-purist vil ikke nødvendigvis mene det er en kjempeidé at favorittbandet tar en slik vending som den Lambchop tok her.

Da Nixon ble utgitt var det i det minste ingen tvil om hvem som sang. Hører du Lambchop/Wagners ferske single “NIV” er det derimot ikke fullt så godt å si. Her er stemmen kjørt gjennom en ekstrem, for ikke å si outrert, autotune, og det er kul umulig å høre at det er en ny Lambchop-låt. Det er omtrent like umulig når du hører musikken isolert sett. Dette ligger milevis unna det musikalske landskapet Lambchop så langt har befunnet seg i, men fire år etter det forrige albumet Mr. M er det tydelig at Wagner har et behov for å gjøre noe han ikke har gjort før. Det er godt mulig det er en øvelse han ikke mestrer, men jeg for min del synes det låter fett. Hør den her:

Første smakebit fra det nye albumet FLOTUS (For Love Often Turns Us Still) kom for et par måneder siden i form av det 18 minutter lange (!) avslutningssporet “The Hustle”. Det kan også trygt sies å være et annerledes stykke musikk, en spennende og iørefallende hybrid av ambient, jazz, pop og folk, men det var et stykke musikk som ble tatt meget vel imot – av meg og flere. Jeg tror nok det hjalp at det aldri var noen tvil om at det var Kurt Wagner som sang, selv om det tok fem minutter før han dukket opp. Det var følgelig en generell enighet blant forhåndslytterne/dommerne om at FLOTUS kunne bli et fint album.

Med sine fire minutter og 35 sekunder tar det ikke “NIV” like lang tid å skape et inntrykk, men det skulle ikke så mye mer til for å fremprovosere noen riktig så bastante meninger og en generell forhåndsdømming som strengt tatt forbauser meg. Kommentarene som fulgte den originale statusoppdateringen var mange – og negative. Men selv om Kurt Wagner bruker fem minutter av sin nye plate på å eksperimentere med autotune (kanskje er det enda mer?) bør da vel det sees i en visst perspektiv? Jeg har forståelse for at “NIV” ikke er umiddelbart fengende og slett ikke er svaret på aftenbønnen for dem som ønsker seg en ny “Nothing But A Blur From A Bullet Train” eller “Grumpus”, men er det ikke litt… tja, urettferdig, for ikke å si forutinntatt, å sable over Wagners intensjoner før man så mye som har hørt “NIV” i sin rette sammenheng?

FLOTUS er en 11 spor lang plate. “NIV” er spor nummer 10, “The Hustle” er nummer 11 og følgelig siste låt, sistnevnte utvilsomt også en mektig avslutning. Jeg antar at Kurt Wagner har gjort hva han kan for å skape en helhetlig lytteropplevelse med FLOTUS, og om ikke “NIV” er den mest fengende eller umiddelbare av Lambchop-låter ser jeg ikke bort ifra at den passer godt inn der den er plassert. Jeg synes for så vidt også at de fire og et halvt tilsynelatende forvirrede minuttene er ganske spennende, men la oss ikke henge oss opp i det. Se heller “NIV” som del av en større helhet som vi ennå ikke har hørt, og kanskje forstår vi den bedre når vi har hørt hele platen? Kanskje det er den helt essensielle “broen” fra noe virkelig stort – for eksempel sporet “Writer” som kommer før den på albumet – og at FLOTUS rett og slett trenger “NIV” for å fungere helhetlig og for å gi mening.

I kommentarene som følger posten i Musikkrommet får både David Sylvian og Bon Iver det glatte lag for heller ikke å ha levert etter forventning. For Sylvians del er det spesielt albumet Dead Bees On A Cake som får gjennomgå, og Bon Ivers ferske 22, A Million blir virkelig utskjelt. Årsak? De leverer ikke som forventet. Eller ønsket.

Jeg har et spørsmål. Hvem bringer verden videre? De som tør å gjøre noe som ikke er forventet av dem eller de som står på stedet hvil? Eller kanskje jeg heller skal stille spørsmål om hvem som bringer musikken videre? Er det artister som utfordrer seg selv og er i kontinuerlig utvikling, slik eksempelvis The Beatles, Prince eller David Bowie var så lenge det var liv i dem, og som Justin Vernon alias Bon Iver er i dag, eller er det Status Quo eller Rolling Stones? Ikke et vondt ord om de to siste, men de er tross alt ganske konservative når det kommer til dette med å utfordre seg selv.

Er det ikke deilig å høre noe du ikke har hørt før? Er det ikke fint at en artist – det være seg Bon Iver, David Sylvian eller Lambchop – heller gjør noe nytt enn at de lager nye varianter av gamle sanger? Jeg er den første til å juble over et nytt Madness-album som låter like fett som i “gamle dager”, og jeg storkoser meg med en ny Van Morrison-plate hvor lite nyskapende den enn måtte være, men jeg simpelthen ELSKER at noen tør å bryte ut av sine vante rammer og gjør noe annerledes. Bon Iver er et strålende eksempel i så måte. 22, A Million er en utrolig spennende plate, men den krever at du lytter og at du er åpen for at den er annerledes og skiller seg fra de to foregående platene.

Det er ikke alltid forandring er av det gode, og det er slett ikke sikkert at FLOTUS er et mesterverk, men jeg tror det kan være lurt å vente til etter utgivelsesdatoen som er 4. november med å felle dommen. Inntil da lar iallfall jeg tvilen komme tiltalte til gode. I ventetiden kommer jeg nok for øvrig til å spille den nye Bon Iver-platen ganske mange ganger. Det viser seg nemlig at den vokser på meg. Hvem hadde vel trodd det?

Jeg synes det er passende til slutt å legge ved en spilleliste med “vanskelig” musikk, musikk som gir motstand, noe for lytteren å bryne seg på. Siden det kan være litt tungt i lengden – så avgjort også for meg – og jeg avslutter den selvfølgelig med “NIV”. God fornøyelse, eventuelt “fornøyelse”!

1 kommentar

  • Ask Brantenberg Cold sier:

    Bra Erik! Har ikke hørt The Hustle, men falt umiddelbart for NIV. Naivistisk og suggererende. Minner om alt fra Eno til Young Marble Giants. Wagner bruker like mye “vanlig” vocoder her i tillegg til auto tune, bare så det er sagt… 😉 Gleder meg til å sjekke ut albumet!

    Ellers enig i mye av det du skriver. Nixon er en flott og vakker plate. Forbauser meg for øvrig at noen diskuterer Dead Bees On a Cake nå. Den kom for hele 17 år siden og Sylvian er atskillig særere og mer utilgjengelig (for noen) nå, hvis man skal bruke slik uttrykk, men det får bli andres problem.

    Keep up the good work!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *