Ila Auto
«Irene»
(Auto Records)
[usr 6 text=»false»]

«Ila Auto har ikke gitt ut noen bra plater før.»

Sitatet er ikke mitt, men tilhører Matias Hilmar Iversen. Han er frontfigur i Ila Auto, bandet som i snart 15 år har satt fyr på norske scener med sin intenst iørefallende og medrivende bluegrassmusikk, men han medgir at bandets liverykte langt overgår innsatsen på plate.

Men nu, jävlar, er saken en annen. Matias, broren Kristoffer, deres to fettere Stein Are Fevang og Kay Arne Sulutvedt samt Kai Henrik Ryen, er tilbake med sin første nye Ila Auto-låt siden EPen Pent brukt fra 2016, som er første smakebit fra det nye albumet (det første siden 2014) som slippes i februar. «Irene» er tre minutter popperferksjon i bluegrassdrakt og en naturlig videreføring av Matias’ fantastiske solodebut Best på vinyl fra i fjor høst. (Les min anmeldelse her.) Den var helt åpenbart forløsende for den dyktige låtskriveren som fikk blod på tann og i tiden etterpå har skrevet både en ny Ila Auto-LP og en solooppfølger som forhåpentligvis kommer før 2020 renner ut.

Rett skal være rett, og før vi går videre skal det understrekes at Ila Autos fire foregående plater (de to første var på engelsk) slett ikke er dårlige. Det låter bare veldig mye sprekere av «Irene», ytterligere en låt jeg har fått høre, og helt sikkert resten av det kommende albumet også. To faktorer er avgjørende: Matias’ evner som låtskriver synes å ha slått ut i full blomst, og dessuten er «Irene» veldig mye bedre produsert enn noe av det Ila Auto har spilt inn tidligere. Det er takket være Jørund Fluge Samuelsen, kjent fra Trang Fødsel og som sessionmusiker og produsent for blant annet Aasmund og Odd Nordstoga, Tom Roger Aadland, Beady Belle, Erik Lukashaugen og Giske. Han er også gjestemusikant på «Irene» med sitt leketøyspiano, og dessuten spiller Erlend Viken hardingfele og flatfele, meget kyndig sådan. Og gode hjelpere til side, er Ila Auto et ensemble som kan spille og som får dette til å svinge noe inn i granskauen bra.

Selv om «Irene» er en sang som forteller at kjærlighet er vanskelige greier er den i bunn og grunn intet annet enn sprudlende og følgelig til å bli i veldig godt humør av. Det har både med den innbydende melodien og den stødige musiseringen å gjøre, men også med Matias’ tekst som er minst like spretten som melodien. Åpningssetningen setter umiddelbart standarden med sitt forsøksvise ordspill og sin fine rytmikk:

Kjære Irene, i ren desperasjon
Har jeg sletta deg nå fra min mobiltelefon

Irene er nok litt av en jente, men hun er også en troløs, rotløs, rastløs og søkende sjel som driver sangens fortellerperson til både vanvidd, frustrasjon og ungdommelig kjærlighetssorg:

Søtere enn honning som drypper fra et tre
Jeg skal ikke mase mere
Jeg skal la deg være i fred
Prøver holde avstand, men lengselen er stor
Og alle veier går forbi det huset der du bor

Livet er ikke alltid lett, men sangen om Irene er først og fremst søt, ikke trist, og Ila Autos old school bluegrass på norsk er av det ellevilt livsbejaende slaget. Når sangens lidende protagonist snakker om at han prøver å være kul, men ikke får det til, kan det likevel tenkes at det er han som ler sist og best og at Irene sitter der mange år senere med skrikerunger høyt og lavt, mens han selv er kul som bare det. Det er den type fortelling alle som ikke var kule på skolen kan humre godt av, og som kanskje eller kanskje ikke inneholder en søt hevn. Sangen er morsom åkkesom, og det er veldig godt å se konturene av at Ila Auto etter alle disse årene står på terskelen til å oppfylle sitt potensial som plateartister.

Her kan du se videoen som enkelt og greit viser bandet live i studio, inkludert musikkbransjens beste smil og snilleste øyne som selvsagt tilhører Matias Hilmar Iversen. På fredag blir «Irene» også å høre på alle strømmetjenester.

Sjekk også: Derfor blir vi rørt av musikkens kraft