Erik Lukashaugen hedrer evigung hundreåring

Foto: Erik Larsen
Mann, gitar og tømmer - et helt vanlig syn i skogen. Foto: Erik Larsen
34685352 10156159260531041 1520687416585748480 n - Erik Lukashaugen hedrer evigung hundreåring
Erik Lukashaugen
Vi eier skogene
(Øksekar)
image.php?img=01 - Erik Lukashaugen hedrer evigung hundreåring

Vi stamper oss fram mot en bitende vind
i skjær av den siste stjerne.
Hver mann er aleine med et sinn
og alt det han ville så gjerne.

Jeg hører mitt blodige hjerte slå
djupt under tele og frosne strå – –

Vi stamper oss fram … en rad av menn
i skjær av et morgenrøde.
– Å leve det er igjen og igjen
å stå opp fra de døde.

Hans Børli var en skogens mann, født og oppvokst i Eidskog helt sør i Hedmark, skogsarbeider av yrke og poet og forfatter av nødvendighet. Diktet «Skogsmorgen» sitert over er Børli på sitt beste, og han snakker av erfaring. Det er lett å forestille seg hvordan det harde livet som tømmerhogger kan fortone seg som hver dag å stå opp fra de døde, før du stamper deg gjennom skogen, lemster og støl, kald og taus og kanskje litt bakfull før du svinger øksa på nytt, dagen lang.

Børli ble født 8. desember 1918, og i forbindelse med 100-årsjubileet har elverumartisten Erik Lukashaugen laget sitt andre album med tonesatte dikt av denne bautaen blant norske lyrikere.  Platen Vi eier skogene er basert på et bestillingsverk til Hans Børli-selskapet, hvis formål er å «samle, bevare og holde levende materiale og minner som belyser Hans Børlis liv og forfatterskap». Den oppgaven har Erik Lukashaugen tatt på dypeste alvor. Karnevalstemningen i «Skogsmorgen» med sitt iørefallende tråorgel (spilt av Bjørge Verbaan), sin klingende mandolin (Tarjei Nysted) og sitt fine Sigmund Groven-aktige munnspill (Jørund Fluge Samuelsen) er bare begynnelsen på eventyret.

Flere melodisnekkere har tonesatt Børli tidligere, mest kjent av dem sannsynligvis Per Indrehus som skrev musikk til oppunder 40 dikt. Med tanke på at Erik Lukashaugen fra før har gitt ut flotte Av en sliters memoarer (2013) med 13 låter (12 er med på den ferske vinylutgaven fordi han har valgt å skrive ny melodi til diktet «Syng liv i ditt liv»), går han Indrehus i næringen. Ikke at dette nødvendigvis er en konkurranse mellom avdøde Indrehus og den høyst levende og vitale Lukashaugen, men han må gjerne fortsette. Dette er en øvelse Erik Lukashaugen er helt latterlig god på, og jeg er bombesikker på at Hans Børli ville sagt seg enig. Når vi først er inne på musikalsk diktning fra denne delen av landet kan vi også nevne artister som Vidar Sandbeck (som også ville fylt 100 i år), Levi Henriksen (som nettopp fikk Vidar Sandbecks kulturpris), Roy Lønhøiden og Roger Græsberg. Dette er også lyrikere som med en betydelig fintfølelse for landskapet og menneskene de skriver om.

På den nye platen Vi eier skogene har ytterligere ti Børli-dikt fått nye melodier, alle skrevet av Erik Lukashaugen selv. Passende nok er sangene for det aller meste fremført på instrumenter laget av tre; gitarer, banjo, mandolin, piano, tråorgel, nøkkelharpe, dreielire, fele, bratsj, trekkspill og andre umoderne instrumenter, i tillegg til litt munnspill og noe annet pell, inkludert sag. Det er ikke en tromme i sikte, men der det kreves rytme går taktslagene helst på gitarene. Ved siden av de allerede nevnte musikerne er også Annar By, Ellen Brekken, Krister Skadsdammen og naturligvis Erik Lukashaugen selv med på moroa.

Mitt sinn er en dampende, grosvanger jord
for tankenes avling: Det levende ord.
Men plikter og hverdager kveler det ned,
det får ikke lov til å vekse
og modnes til klarhet og fred.

Jeg tjener for brødet i armod og slit.
Jeg selger min ungdom bit for bit
på dagenes larmende torg.
Men sinnet – det blodig forrådte –
slår brester av lengsler og sorg.

Jeg kjenner de søvnløse nettenes tort:
«Du kunne ha vært … og du kunne ha gjort …
Nå dør du en smertefull åndelig død
mens kroppen din hangler og lever
av dyrekjøpt daglig brød.»

Men over min sti står stjerner hver kveld
og kaller meg mot de fjerneste fjell,
mot målet jeg aldri skal nå.
I stjernene leser jeg gåter
som døden veit svarene på.

Så nådeløst ærlig skal dikteren være. «Dagene og drømmen» er et dikt så smertefullt og oppriktig at man lett kan ty til tårene. Hvor mange blant oss bærer ikke på slike uforløste drømmer som kveles av det daglige strevet for å få endene til å møtes? Hans Børli snakker om en smertefull åndelig død, som alt slitet som skogmann til tross kanskje ikke rammet ham selv så hardt som det kunne gjort. Fra debutsamlingen Tyrielden i 1945 og frem til sin død i 1989, skrev Børli mer enn 30 diktsamlinger, novellesamlinger, romaner og skuespill, samtidig som han skjøttet arbeidet i skogen for å tjene penger. Han klarte altså å balansere de to yrkesretningene, uten at det dermed er sagt at det var spesielt enkelt.

Når Erik Lukashaugen har tonesatt «Dagene og drømmen» er det på et vis som fremstår som like hudløst og nakent som selve diktet. Han har gitt melodien den helt rette lengselsfulle stemningen, der særlig en enslig fele spilt av Tarjei Nysted understreker fortvilelsen i Børlis ord. Det skader heller ikke at Liz Tove Vespestad fra Somebody’s Darling bidrar med harmonivokal, selv om den nydelige stemmen hennes godt kunne kommet enda bedre frem i miksen.

«Dagene og drømmen» og de andre ni sangene på platen er forankret i de sjangermessige overbyggene country, folkemusikk og viser. Det er det samme musikalske landskapet Lukashaugen har utforsket på sine tre foregående plater, den nevnte Børli-samlingen og sine to album med selvkomponert materiale, Tel si ega tid (2015) og Finnskogvegen (2016). På et spor, «Skogenes sang», foretar han et tydelig musikalsk avvik med voldsomt teatralsk drama som bryter med resten av platen. Den låter som en voksen versjon av «Røve Tante Sofie-vise» fra Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by, hentet fra de dype skoger. Det er så du venter på at Lukashaugen skal begynne å synge «Vi lister oss så stilt på tå når vi skal ut og røve», men i stedet får vi lyriske perler som denne:

I storelgens øre en mørk melodi: skogenes sang
Han kviler på måsan i lullende li,
til skymmingen kaller ham ut på en sti
over de øde vidder.

Hans Børli kom fra fattige kår og var arbeidskar hele livet, langt nede i samfunnets hierarki. Ikke bare hadde han solidaritet med de minste i samfunnet, han identifiserte seg med dem. Hans egen suksess smakte kan hende ikke utelukkende søtt i miljøer der dypere tanker og et åpent følelsesliv ikke helt hørte hjemme, og kunsten hans fikk flere forskjellige uttrykk.

Vi eier skogene viser Erik Lukashagen noe av bredden i Børlis forfatterskap. Hovedvekten av diktene han har valgt å tonesette skildrer livet i skogen, og nærheten til naturen er like levende i musikken som i ordene. Dette er en plate som formelig damper av kalde og tåkefulle morgener på vandring over fuktig skogbunn, som lukter granbar og mose.

Det ovenstående verset fra «Skogenes sang» er ett eksempel, her er et annet, fra «Hver liten ting»:

Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
– fordi du stanset opp og .

Et langt liv i skogen gir deg evnen til å stoppe opp og se, og det burde være et eksempel til etterfølgelse for oss alle. Her og i så mange andre henseender har Børli noe å lære oss. Jeg liker å si at det er viktig å stanse iblant og lukte på blomstene i veikanten, og det er noe jeg har lært av oksen Ferdinand fra Disney-kavalkaden på julaften. Av alle ting. Mye blir bedre her i livet ved at du stopper opp litt nå og da, og selv om Hans Børli nok levde et på mange måter tungt og ukomfortabelt liv innbiller jeg meg at han også fikk store åndelige gaver der ute i skogen. Da mener jeg ikke nødvendigvis åndelig på et religiøst nivå, men på en måte som gjør deg mer komplett som menneske.

Diktet «Gleden» sier noe om det:

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes matrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter
gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene
i strie elver
for å finne sin husbond.

Det er et kontrastfylt dikt som for å si det veldig banalt handler om å le gjennom tårene, å finne glede i de små tingene rundt oss selv når det butter imot som verst. Erik Lukashaugen har valgt å avslutte platen med dette diktet, til en stillfaren melodi som bærer noe stort og mektig over seg. Arrangementet er her som så mange andre steder helt utsøkt med en fabelaktig oppbygging. Igjen er det særlig fela til Tarjei Nysted som bergtar meg, og igjen er eimen av skog så utrolig tydelig. Annar Bys elgitar er verdt å notere seg, og tråorgelet til Bjørge Verbaan dominerer deler av sangen med sine mørke toner. Mesteparten av «Gleden» består av de tidligste opptakene fra første og eneste øving før Erik Lukashaugen og bandet gikk i studio, og de har klart å bevare en stemning de neppe ville kunnet gjenskape så lett, med bare få ekstra pålegg.

Tittelkuttet, «Vi eier skogene», er enkel og liketil med kassegitar, munnspill og fele i hovedrollene, en dempet countryballade der Lukashaugen tydeliggjør Børlis budskap uten noen form for dikkedarier:

Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
Skjønt slektens livs-sti slynget seg
Over århundrers blå høgder
av skog.

Da nytter det ikke å være rik mann med bil og bankbok og aksjer i Borregaard, for som han sier:

Nei, vi eier skogene
slik barnet eier si mor.

«I usle koier» og «Hver liten ting» er to velklingende viser. Den førstnevnte handler om skogsarbeidernes kummerlige boforhold, og nok en gang blir man slått av hvor presist Børli kunne transportere leseren/lytteren til et konkret sted. Og selv om både denne og andre sanger skildrer et liv langt borte fra alt som minner om komfort og velvære, skildrer den også noe fint, noe nært, noe som ikke kan kjøpes for penger. «Hver liten ting av lyst og nød er verd ditt liv, din bitre død», sier han i «Hver liten ting» og avslutter: «Så bryt med takk det grove brød.» Børli hadde dog evnen til å se langt bortenfor horisonten i sin diktning, og den som tror han kun romantiserte livet i skogen har misforstått. Den er imidlertid skildret med en nesten bunnløs kjærlighet, det kan ingen frata ham.

«To svarte karer» er en humoristisk countrylåt som minner om noe Hellbillies kunne gjort på en heldig dag tidlig i karrieren. Det er fortellingen om to skogskarer, Hans og Brede, som «sulrer langs en sti», som «snyter seg i votta og spytter snus på si» og for det meste prater piss. I motsetning til resten av sangene på platen er denne noe du kan danse til. Ikke at jeg har prøvd meg på noen trinn, men jeg får i det minste fot, for å si det sånn.

«Syng liv i ditt liv» som Lukashaugen altså har gitt en ny melodi er et slags broderdikt til «Dagene og drømmene» der Børli gir seg i kast med de eksistensielle spørsmål. Diktet ble publisert i 1958 da dikteren ble 40 år gammel, men han er den unge alderen til tross opptatt av døden:

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg står med et segl på min munn
og tier frossent mot alt som har krevd
forløsningens syngende stund.

En sjel og ei skjorte … allikevel
er prisen forunderlig stor.
Og jeg er for arm til å svare min gjeld
i gyldige, gangbare ord.

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg har bare ventet på vår.
Og nå har den øverste stjerne krevd:
Syng liv i ditt liv før du går!

«Syng liv i ditt liv før du går!» Er ikke det flott skrevet så vet ikke jeg! Lukashaugen har skiftet ut det spretne hardingfeledrevne arrangementet og melodien fra sin første 2013-versjon og erstattet det med en langt mer ettertenksom melodi som på langt bedre vis gir mening til Børlis ord. Dette er en av platens mest alvorlige sanger, og nå med en melodi og et arrangement som føles helt riktig.

Jeg har til nå penset innom ni av ti sanger, men har spart omtalen av den beste til slutt: «Louis Armstrong» er blant Hans Børlis aller mest kjente dikt, tidligere tonesatt av Per Indrehus. Jeg har ikke hørt hans tolkning, men jeg kan vanskelig forstå at den kan være bedre enn Lukashaugens variant. Dette er ikke en sang om skogen, men en hyllest eller et skrift til Louis Armstrong. Selv om det er langt fra slitne jazzbuler i New Orleans der Armstrong vokste opp til dypet av Hedmarkens skoger, er forbindelsen Børli følte til den store trompetisten tydelig. Begge var en slags underdogs som kjempet seg frem i verden, med usvikelig tro på om ikke nødvendigvis å lykkes, så i det minste å følge sin drøm. Og den som ler sist, ler som kjent best.

Erik Lukashaugen har gitt diktet en tung bluesmelodi, rikt instrumentert med en vokal innlevelse som er total. Den minner meg om Sinéad O’Connors «You Made Me The Thief Of Your Heart» fra filmen In The Name Of The Father. Disse to sangene har det felles at de vokser og vokser i volum og intensitet og truer med å sprenge seg ut av alle rammer. Oppbygningen har også en del felles med Neville Brothers’ fantastiske «Sons And Daughters» med sin blanding av resitering/opplesning og sang. Og det skjer mye i lydbildet her, med Annar By på elgitar og Erik selv på akustisk gitar. Krister Skadsdammen bidrar med steelgitar, og Tarjei Nysted har et helt arsenal av instrumenter på lur; nøkkelharpe, fiolin, bratsj, moog, basspedaler og kontrabass. Helt mot slutten kommer også en nesten uhørlig trompettone som spilles av Peder Øiseth. Det er meget mulig at dette er den beste låta jeg har hørt så langt i 2018.

(«Louis Armstrong» finnes også i en alternativ versjon, remikset på et slags hip hop-manér av produsentduoen Synergi bestående av David Berget og Andreas Trondgaard. Her er trompeten som bare så vidt er hørbar i albumversjonen i full vigør.)

Jeg synes det passer seg å avslutte denne anmeldelsen på samme måte som jeg begynte, med et dikt i sin helhet. Erik Lukashaugen og hans våpendragere har gjort et formidabelt stykke arbeid med denne platen og fortjener all mulig honnør for de sinnrike arrangementene som gir disse diktene nytt liv, anført av produsent Jørund Fluge Samuelsen. Her er «Louis Armstrong»:

Gamle, milde Satchmo –
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.

Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.

Nobody knows …

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.

… the trouble I’ve seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat?
Din skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til …
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
– Mississippi …

Sjekk også: Eigil Berg – når skal han bli betraktet som den nasjonalskatten han er?

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.