Fire fine frøkner – fire fine plater

image - Fire fine frøkner - fire fine plater
Aurora Aksnes er en usedvanlig dyktig debutant, men hun er slett ikke alene om å gi ut god musikk. Foto: Sony Music

Da Susanne Sundfør i 2011 trakk sitt kandidatur i “Årets kvinnelige artist”-kategorien til Spellemannprisen begrunnet hun det med at hun ønsket at et hvert samfunn skulle ha “en tilnærmelse og forhold til kunst som ikke innebærer et kjønnsperspektiv”. Uten å tenke meg for godt om betraktet jeg det den gang som en form for overreaksjon. Jeg syntes Sundfør tok vel hardt i overfor mennesker som muligens ikke mente henne annet enn vel, men sett i bakspeilet tror jeg kanskje hun hadde et poeng. Hvorom allting er fortjente Sundfør iallfall ikke den latterliggjøringen hun ble til del, og som jeg selv – i det stille – deltok i. Det sagt sto hun stødig gjennom “stormen”.

Derfor blir det kan hende litt klamt når jeg her velger å anmelde fire kvinnelige artister på en og samme gang under den sannsynligvis noe nedlatende tittelen “Fire fine frøkner – fire fine plater”. Imidlertid håper jeg Susanne Sundfør – samt Hege Brynildsen, Anne Lise Frøkedal, Sval Rosenløw Eeg og Aurora Aksnes som er dem det handler om i dag – tilgir meg når jeg anmelder fire kvinnelige artister i slengen. Jeg innrømmer at jeg falt for fristelsen til å skjele til Gabrielles sangtittel “5 fine frøkner” (jeg manglet den femte for å få dette helt til å “gå opp”), og at det dessuten ble en fin anledning til å omtale fire artister i et og samme blogginnlegg. For meg har det å gjøre med at jeg har begrenset med tid til å fylle denne bloggen med innhold og at det er mange jeg gjerne skulle ha skrevet om, men at jeg sjelden har tid nok.

Felles for de fire artistene er for øvrig at de på platecoverne kun benytter et av navnene sine. Tre av dem bruker fornavn – Hege, Sval og Aurora – mens den siste bruker etternavnet, Frøkedal.

hege - Fire fine frøkner - fire fine plater
Hege
When My Man Comes To Town
(Rootsy)
5 Stars

Hege Brynildsen er fra Halden, en drivende dyktig singer/songwriter med et forholdsvis bredt musikalsk nedslagsfelt, og har med When My Man Comes To Town spilt inn sin desidert mest interessante plate så langt, den tredje i tallet. Tittelkuttet er en dramatisk og stemningsfull countrylåt, mørk og dyster som de mest avsidesliggende dalfører i de amerikanske sørstatene som utvilsomt er en del av inspirasjonsmaterialet her. Heges musikalske lekegrind heter americana, og selv om countrymusikken hele veien ligger i bånn, inkorporeres også gospel, soul, jazz, blues og rock. When My Man Comes To Town er rett og slett en veldig spennende plate, og som alle gode plater trenger den noen runder før den sitter.

Se også: Kule Heges nye video

Her er referanser til Tom Waits, Patsy Cline og Willie Nelson for å ha nevnt noen ytterst få. Hege trekker veksler på en hel rekke artister, men har tilsynelatende små problemer med å definere sin egen plattform. Det gjør hun aller best ved å skrive gjennomgående solide sanger om forelskelse og skuffelse, forventning og resignasjon, alt i et musikalsk landskap der nevnte artister og flere med dem ville trives mer enn vel. Jeg må også få nevne avslutningen på albumet, den aldeles nydelige “A Song I’ve Never Sung” som er en så fin vuggevise som skrives kan og som høres ut som en eviggrønn irsk klassiker av typen “Carrickfergus” eller “Red Is The Rose”, men faktisk er skrevet av Hege selv.

frøke - Fire fine frøkner - fire fine plater
Frøkedal
Hold On Dreamer
(Propeller Recordings)
5 Stars

Hold On Dreamer er den første soloplaten til Anne Lise Frøkedal – eller bare Frøkedal. Når vi først snakker om variasjon står ikke Frøkedal det minste tilbake for Hege Brynildsen, tvert imot. Den tidligere sangeren fra Harrys Gym og I Was A King, samt nesten-soloprosjektet Frøkedal & Familien, kaster seg på solodebuten over et utvalg sanger med bredt spekter.

“Cherry Trees” er for eksempel pur popmusikk, men med et betydelig særpreg. Det er stemmen som løfter sangen opp i de øvre sfærer, et instrument i seg selv som tar tak i den i utgangspunktet forførende melodien og tar den opp og ut. Det er en type låt du knapt registrerer første gang du hører den, men når den kommer forbi fjerde eller kanskje femte gang, har den uten at du helt har fått det med deg klart å målbinde deg.

På det samme tidspunktet er du også forsvarsløs overfor “The Man Who Isn’t Here”, “Demented Times” og “The Sign”. Og når du hører gjennom platen enda noen ganger, kommer også “W.O.Y.”, “Eclipse” og “Misery” inn i øregangene, og før du vet ordet av det har du falt pladask for Hold On Dreamer som helhet. Det er intet mindre enn en strålende samling poplåter av den mer seriøse sorten. Platen er slett ingen slagerparade, men er i sum et arbeid du kan dykke ned og inn i, utforske og granske dypere enn du kanskje ville gjort med en Maria Mena-plate. Den byr på stadig nye lag og overraskelser, men krever en viss konsentrasjon. Det ville vært lett å avfeie Hold On Dreamer som en “terningkast 4-plate”, men tro meg når jeg sier at den er bedre enn som så. Det er bare å høre etter.

sval - Fire fine frøkner - fire fine plater
Sval
Mellom oss
(Warner Music)
5 Stars

Sval (med etternavn Rosenløw Eeg, datter av forfatteren Harald Rosenløw Eeg) er 17 år gammel og debutant. Med bakgrunn fra Melodi Grand Prix Junior der hun vant med sangen “Trenger deg” i 2011, virker det som mange har vanskelig for å ta henne helt alvorlig, og debutalbumet Mellom oss er blitt møtt med formuleringer som disse: “Sval har en rekke låter med slagerpotensial og refrenger som byr opp til både dans og allsang. Låtene er rett og slett flotte og albumet står seg bra hele veien igjennom.”

Hæ?!? Dette er sitater fra Dagsavisens anmeldelse av Mellom oss der anmelderen også klarer å lire av seg friksjonsfri “kritikk” av typen “Noen av sangene kan bli litt vel like og albumet kunne vært noe mer variert, men alt i alt er dette en fin debut.” Går det egentlig an å mene mindre i en plateanmeldelse? Det finnes absolutt gode grunner til å møte en 17 år gammel platedebutant med forsiktighet, men det må fremdeles være mulig å si mer enn at hun har “refrenger som byr opp til både dans og allsang”?

Les også: Hvem er Band Of Gold?

For min egen del vil jeg si at Sval skriver dritgode poplåter. Hun har et velutviklet øre for snertne refrenger og beveger seg i en musikalsk lekegrind der så forskjellige artister som Ellie Goulding, Justin Bieber, TLC og Taylor Swift befinner seg. Åpningskuttet “Tilbakefall” er alene bevis godt nok for at hun kan skrive catchy popmusikk. Dessuten synger hun på norsk og skriver sanger som handler om det tenåringer på hennes alder er opptatt av, i særdeleshet forelskelse. Hun behandler temaet på en måte som tyder på at hun er i besittelse av en betydelig evne til å se ting i perspektiv. I sanger som “To år tilbake”, “Skyld på meg”, nevnte “Tilbakefall” og “Halve meg” fremstår hun som reflektert og moden, men likevel ung, akkurat som hun er. De tidligere utgitte singlene “Plan B”, “Fasitsvar” og “Tidsfrist” er med som bonuslåter på et debutalbum som er forbausende sterkt. Sval blir stjerne. Ferdig snakka!

aurora - Fire fine frøkner - fire fine plater
Aurora
All My Demons Greeting
Me As A Friend
(Sony Music)
5 Stars

Aurora Aksnes – eller AURORA som hun kaller seg – med store bokstaver – er ikke stort eldre enn Sval og allerede stjerne eller i det minste på god vei til å bli det. Hun sang for det britiske varemagasinet John Lewis’ julereklame i fjor, en versjon av Oasis’ “Half The World Away” som nådde så høyt som 11. plass på den engelske singlelista, ingen liten bragd for en ukjent 19-åring fra Os, Norway. Nå er omsider hennes lenge bebudede og for mange etterlengtede debutalbum ute, og her er “Half The World Away” med som bonuslåt på deluxeutgaven.

Med tittelen All My Demons Greeting Me As A Friend signaliserer Aurora at hun ikke akkurat bedriver tyggegummipop. Dette er milevis unna hva Sval holder på med, en mørk plate som utfordrer hva konvensjonell popmusikk skal være – og hva den skal handle om. At Aurora – as we speak – lanseres tungt rundt i verden og på mandag skal opptre på The Jimmy Fallon Show er intet annet enn utrolig, men når jeg hører debutalbumet synes jeg også det gir mening.

All My Demons Greeting Me As A Friend er en umiddelbart iørefallende plate. På overflaten er den enkel å like, om enn litt anonym. Men når du kommer nærmere innpå den, blir kjent med melodiene og får de spennende og ofte intrikate arrangementene under huden, skjønner du at dette er en plate med dybde og innhold langt utover det flyktige.

De i hovedsak elektronisk baserte arrangementene rommer mye drama, og stemmen til Aurora er intet annet enn oppsiktsvekkende. Den er klokkeklar, det er nå en ting, og lagt i tjukke lag med til dels ekstrem romklang og ekko, men den er også ekstremt uttrykksfull. I sanger som “Lucky” og “I Went Too Far” går hun langt i å blottlegge et mørkt sinn, i en forlengelse av den illevarslende albumtittelen, og det hele er forkledd i innsmigrende popmelodier enkle å synge med til.

Mange av sangene på albumet er kjent fra før. Opptakten til albumslipp har vært et byggesett av fine sanger lansert en etter en; “Runaway”, “Running With The Wolves”, “Murder Song (5-4-3-2-1)”, “Conqueror” og “Warrior”. Det er sanger som sammen med versjonen av “Half The World Away” har beredt grunnen for Auroras mulige verdensberømmelse. Det er ikke lenger slik at du må sette fyr på verdens hitlister for å bli stor, det holder iblant å ha det som kalles et godt “momentum”, og en hengiven fanskare der kritikere og publikum fyller hver sin viktige funksjon. Aurora har det i seg å nå de fleste, med en stemme og en type låter som resonnerer dypt.

Av de her fire omtalte artistene er det Aurora som har de store bransjemusklene i ryggen og derfor vil være den av dem som vil bli gjenstand for mest oppmerksomhet. Det gjør ikke de øvrige tre mindre viktige. Mitt lille poeng, for å runde av her, er at kjønnsspørsmålet er fullstendig irrelevant og at Aurora, Hege, Sval og Frøkedal er fire glimrende artister med hver sin plate det lønner seg å låne øre til om du føler et behov for å henge med i hva som skjer innen norsk populærmusikk for tiden.

Sånn er det bare.

Les også: De beste februarnyhetene

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *