Anja
«Echo»
(Triogram)
[usr 6 text=»false»]

Det er ikke ofte jeg beskylder plater for å være umoderne, spesielt ikke når vesentlige deler av instrumenteringen er elektronisk. Anja – som i Anja Eline Skybakmoen – har med sin andre soloplate imidlertid skapt et lydbilde som gir meg assosiasjoner til Dalbello, Bel Canto, a-ha, Peter Gabriel og andre artister som i stor grad preget 80- og 90-tallet, og jeg klarer ikke legge disse assosiasjonene til side. Dette er på ingen måte sagt i kritisk mening. Echo er the real deal, den bare låter litt gammeldags.

Hvem er så Anja? Trønder, straks 31 år gammel, kjent fra a capella-gruppen Pitsj, har en tidligere soloplate bak seg (fjorårets We’re The Houses), vant nylig konkurransen om å bidra med «Noen å hate» til den kommende Raga-hyllesten Sannhet på boks, søsteren til Jonas Skybakmoen fra Johndoe og sikkert også en hyggelig jente. Det mest slående med henne som artist er stemmen. Den er krystallklar og sterk og bærer ordentlig. Dette er dama som kan holde en tone, for å si det sånn. Hun har dessuten en flott diksjon og evnen til å fange lytterens oppmerksomhet ganske umiddelbart. Nå har jeg ikke hørt de andre bidragene som ble sendt inn til Raga-konkurransen, men jeg forstår godt at valget falt på Anjas versjon som er intet annet enn mesterlig, en dekonstruert, naken og sårbar versjon som tydeliggjør teksten så sterkt at Per Sandberg trakk seg fra en debatt under valgkampen etter at hun fremførte den. Han trodde den var myntet på ham.

Men hva så med Echo? Det er en nydelig plate, behagelig kort med sine ni låter og følgelig helt uten fyllstoff. Jeg vet om flere artister som hadde tjent på å lære litt om begrensningens kunst. Kanskje de kan få timer av Anja?

Albumet åpner veldig nedpå med den korte «Twofold». Her er det kassegitar og DEN stemmen med masse ekko, samt en synth som høres ut som en skrukkete, halvstemt hardingfele, og dernest braker det løs med tittelkuttet. «Echo» har jeg tidligere skrevet om her, en rytmisk basert og veldig fin poplåt som minner meg om Dalbello, og som handler om å være annerledes og å skille seg ut, som faktisk er inspirert av Tone Damli og hvordan mediene behandlet henne da hun ga ut juleplate i fjor.

Neste låt ut er «Baby Crying», med vers og refreng som skiller seg kraftig fra hverandre, men som er flettet sammen til en forståelig helhet. Den minner meg kraftig om Bel Canto, både vokalt og arrangementsmessig. Om den hadde blitt presentert for meg som et outtake fra deres Shimmering, Warm & Bright hadde det ikke forbauset meg. «Break-Up» er atter en nydelig og litt nedpå låt, der stemmen til Anja virkelig skinner. Den har en gjennomgående lyd som går som et ekko i bånn (selv om historien om Tone Damli avsted kom tittelen «Echo» oppfatter jeg det som en svært passende tittel på albumet som helhet), og har en for øvrig enkel instrumentering der vokalen får soleklart mest plass. «Silver Skies» er atter en showcase for stemmen til Anja, en enkel liten komposisjon som musikalsk kunne passet inn på det første albumet til Goldfrapp, en aldeles fortryllende vakker sang.

«Spinning» er en slags world music, en tromme- og korbasert sang der de mannlige backingsangerne «chanter» så du skulle tro vi befant oss i et alternativt soundtrack til Løvenes konge. Det er en helt fantastisk låt, og muligens den mest umiddelbart fengende her. Elsk!!!

Det kan med hell argumenteres for at hele Echo handler om musikalske stemninger, men «Soldier» er nok den låta som sterkest forsøker å skape en atmosfære snarere enn å fokusere på melodi. Her er virkemidlene mange; stemmen og koringen, synthene og, i siste halvdel, trommene. Det er forholdsvis tungt, ikke nødvendigvis veldig pent, men stadig besnærende. Desto mer velkommen er balladen «Let Me Guide You», en nydelig duett med broren Jonas som viser seg fra en helt annen side enn i Johndoe. Der er det snerr og trøkk og aggresjon, i duetten med Anja er han følsom og vàr, og høres mer ut som en Morten Harket, vel å merke uten å søke de samme vokale høydene. Det er en utrolig fin sang, som i en perfekt verden burde vært en stor hit.

Da gjenstår kun «Aasta», en atmosfærisk og svevende ballade som er veldig, veldig pen. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men det høres ut som en sang til en avdød venninne, og i så fall tipper jeg at det er den mest personlige sangen på Echo. Om så er tilfelle har Aasta fått en svært vakker avskjed.

Jeg har benyttet ordene «nydelig» og «vakker» mange ganger nå, men det er da også to ord som beskriver denne platen bedre enn de fleste andre, og som kan klebes på de fleste sangene. Echo er ikke en plate som tar deg med en gang, men gjør deg selv en tjeneste og gi den noen runder, så vil den åpne seg opp lag for lag og lure seg under huden på deg. Og hvor umoderne den enn måtte låte, er den like fullt en plate som gir lyd og farge til 2015.