Ida Jenshus & Rasmus Rohde
«Fin dag»
(Drabant Music)
[usr 6 text=»false»]

I går ga Ida Jenshus og Rasmus Rohde ut sin nye single «Fin dag», en rørende vakker duett med tung melankolsk slagside og en melodi og et arrangement til å dø for. Spørsmålet meldte seg umiddelbart da jeg hørte den første gang: Er dette den beste norske duetten noensinne?

Det finnes selvfølgelig ikke fasitsvar på slike spørsmål, men jeg kan med sikkerhet si at det iallfall er en av de beste. Som musikkanmelder og listemaker er jeg glad i å utpeke verdens beste ditt og datt, men jeg innser strengt tatt også at man ikke sånn egentlig konkurrerer i kunst. Det er likevel lov å ha sine favoritter, og husk at en hver slik påstand er høyst subjektiv. Den enes gull er den andres gråstein – og omvendt. Når vi så har etablert det premisset, vil jeg hevde at «Fin dag» kan måle seg med norske duettklassikere som «Engler i sneen», «Lift Me» og «Tir n’a Noir» lett som bare det.

Noe av det som kjennetegner en god duett er at den skal oppleves som om de som synger mener det de synger om – og selvsagt at de må ha stemmer som står i sterk kontrast til hverandre. Dette er nok også de to viktigste årsakene til at de fleste duetter er med mann og kvinne. Gode eksempler fra den internasjonale popmusikkens vidunderlige verden er «Ain’t No Mountain High Enough», «I Got You Babe» og «Something Stupid», sistnevnte attpåtil fremført av far og datter Sinatra.

Med andre ord, akkurat som svært mange andre som har sunget evige duetter, er heller ikke Ida Jenshus og Rasmus Rohde kjærester, men du verden som de fremfører denne kjærlighetssangen om dypt savn med troverdighet og innlevelse. Det er Rasmus som har skrevet den, og det med en tekst som sier utrolig mye med enkle virkemidler. Han tegner bilder med utsøkt sans for visuelle eller skal vi si på en måte håndfaste eller regelrett taktile grep.

Det første verset er fremført fra Idas synsvinkel der hun har lagt seg («Æ drar dyna over hodet, telle baklengs ned fra ti») selv om det bare er middagstid, og alt virker meningsløst:

Det kunn ha vært en fin dag
En sånn som aldri viskes ut
Det kunn ha vært en fin dag
Med hurrarop og tut
Det kunn ha vært

På vers nummer to er det Rasmus sin tur, og han benytter seg av mer dramatikk. Han er på vei hjem til henne i bil, men det skal ta tid, viser det seg:

Det skrik i slitne bremsa på en lastebil
Forran mæ e køa bortimot en mil
Gatelyktan bukke, midtstripa forsvinn
Æ tvinge øyan åpen, prøve å sikt på neste sving

Så bryter de ut i et nytt refreng, denne gangen tostemt, før en bro som er litt call and response-aktig, der Rasmus siterer Lou Reeds klassiske «Perfect Day».

«Fin dag» vinner også mye på et helt fantastisk gjennomarbeidet arrangement og en drøm av en fremføring. Pål Brekkås har produsert herligheten, med utsøkt sans for drama og stemning, og at han har forstått sangens dybde er det liten tvil om. Han spiller selv bass, mens Alexander Pettersen spiller el-gitar, Stian Lundberg sitter bak trommene og Trygve Brøske tilfører koldtbordet litt ekstra melankoli med sine tilbakeholdne pianotoner. Den virkelig melankolske gåsehudstemningen er det likevel Rasmus selv som sørger for med et munnspill som er den findestillerte lyden av pur ensomhet og intenst savn.

Ida og Rasmus har tidligere sunget den vakre «Har du glemt» sammen på hans selvtitulerte debutalbum fra 2019. Det er ingenting ved den sangen jeg ville hatt annerledes, men «Fin dag» vasker likevel gølvet med forgjengeren. Dette er et betydelig nivå opp, og i mine ører, helt soleklart en fremtidig duettklassiker. Skulle du for øvrig lure er Rasmus Rohde et navn å være veldig oppmerksom på. Ikke bare er samarbeidet med Ida Jenshus svært spennende isolert sett, men han er en drivende dyktig melodisnekker og artist. Har du ikke hørt plata hans ennå, bør du gjøre det.

Jeg må også legge til at jeg er meget svak for å høre Ida synge på dialekt. Hun spilte inn sin første egenskrevne norske sang sist høst, nydelige «Heim igjen», og selv om hun nå skriver på engelsk til sin neste plate, håper jeg virkelig det er plass til en norskspråklig plate der fremme et sted. Det vil kle henne så utrolig godt.

Avslutningsvis, siden jeg går så hardt ut med å hevde at «Fin dag» er en av de beste norske duettene ever – for det er det virkelig – har jeg hektet på en liten spilleliste her til slutt for å sette sangen i sitt rette perspektiv. Her er ti av mine norske favorittduetter, rangert så godt jeg fikk det til. Det kan selvsagt også tenkes at jeg har glemt en og annen perle, men det får stå sin prøve.

Sjekk også: Sanger fra kjøkkenbordet med Ida Jenshus