2022 – året verden så vidt fikk summet seg etter koronapandemien for bare å bli sjokkert over Vladimir Putins meningsløse og umenneskelige krigføring på terskelen til vår del av Europa – går over i historien med klart negativt fortegn. Men slapp av. Jeg skal la den øvrige verdenssituasjonen ligge, siden Mitt liv som Erik tross alt ikke er en politisk blogg – langt derifra – og heller snakke om musikkåret 2022. Og for et formidabelt musikkår det har vært! Jeg sier omtrent det samme hvert år, og jeg sier det igjen: Musikken stopper aldri, og bare fortsetter å velte over oss i deilige strie strømmer. Jeg elsker det!

Å kåre årets beste musikkopplevelser er og blir en subjektiv øvelse. En sang eller en plate rammer oss alle forskjellig, selv om du ikke skal ta lett på kollektive musikkopplevelser. De oppstår først og fremst i konsertsammenheng, og iblant også på fester, i middagsselskaper eller andre steder der mennesker møtes. Likevel er musikklytting i stor grad en personlig opplevelse, og de 50 låtene jeg presenterer her er mine favoritter fra året som er gått. Det er en liste som ingen andre vil ha maken til, og den er basert på hva jeg hørt på og satt størst pris på.

Topp 10 er uvanlig i år, i den forstand at hele tre av sangene derfra er med bergensartister. Det er jeg helt sikker på aldri har skjedd før. Fem av sangene er norske, fem utenlandske, fordelt slik: En svensk, en amerikansk og tre britiske. Brutt ned i kjønn er det en svak mannlig overvekt, men Kae Tempest er ikke-binær og kan derfor svinge begge veier.

Det er 26 norske innslag på Topp 50, men vær oppmerksom på at det skyldes at jeg hører mer på norsk enn på internasjonal ny musikk. Innenfor den komplette listen er det også en svak mannlig overvekt, men i 2022 skyldes det kanskje mer tilfeldigheter (eller gamle lyttemønstre) enn en faktisk mangel på kvinnelige artister. Det er lenge siden Susanne Sundfør tok fighten og trakk seg fra Spellemannprisen i protest mot kjønnsinndelingen.

For øvrig vil jeg påpeke at jeg i flere tilfeller i år har tillatt flere innslag på listen med samme artist. Min Topp 50 er ment å reflektere hva jeg har hørt aller mest på og likt aller best, så derfor har jeg kastet tidligere års dogmer over bord. Her er spillelisten, og under den finner du begrunnelser for de ti første valgene, og de øvrige 40 listet opp.

  1. Sondre Lerche – «Avatars Of Love»
    Tittelkuttet fra Sondre Lerches mesterlige dobbeltalbum Avatars Of Love er et sinnrikt konstruert, mer enn ti minutter langt stykke musikk som klarer mesterstykket det er å være spektakulært vellykket kunstpop og skamløst fengende på en og samme tid. Sangen handler så vidt jeg klarer å tolke det om den kompliserte kjærligheten som glipper i siste liten («We came very close, and yet not very far, could we ever be more than an avatar? Avatar, avatar of love.»), men som er så sublim i sin reneste form at vi gyver løs på den igjen og igjen, vel vitende om at vi også kan gå til grunne. Likevel reiser vi oss og prøver på nytt. Hver gang. Musikalsk er det svalt og drømmende, en episk låt inndelt i flere partier, der det mest oppsiktsvekkende kommer cirka tre og et halvt minutt ut. Her ramser Sondre opp en lang rekke artister og plater som bilder på musikk som soundtrack til det havarerte forholdet, musikk som har betydd alt og fremdeles gjør det, men som nå også kan være «the saddest little song there ever was».
  2. The Lightning Seeds – «Emily Smiles»
    «Emily Smiles» er hentet fra The Lightning Seeds’ første album på 13 år, See You In The Stars, og er vaskeekte solskinnspop, en sang av det fullkomment gåsehudfremkallende slaget, så catchy og så fin at den nesten gir meg tårer i øynene. Når Ian Broudie synger den enkle tekstlinjen «goodbye to sorrow, say hello to tomorrow» føles det intenst riktig, og det er nesten umulig ikke å synge med av full hals. Hadde det vært helt umulig hadde det selvsagt vært til stor plage for omgivelsene mine, så jeg klarer akkurat å holde meg i skinnet, men det er bare så vidt. Siden sangen også er riktig så dansbar prøver jeg etter beste evne ikke å hive meg ut på stuegulvet og se dust ut, og det er heller ikke lett. Her må altså MYE selvbeherskelse til for å sitte stille, og så slår det meg: Hvorfor forbli i ro når du hører noe så flott som «Emily Smiles»? Broudie har forresten skrevet sangen sammen med en annen levende legende, Terry Hall.
  3. Jonathan Floo & Namsfogden: «FETT HÅR (5:29)»
    Årets tredjeplass går til en debutsingle. Jonathan Floo & Namsfogden er en duo bestående av Siv Torin Knudsen Petersen og Ingvild Garford Bennett fra Askøy utenfor Bergen som har smelt sammen et stykke ellevilt kul, sprudlende dansepop på dialekt som er noe av det mest umiddelbart iørefallende jeg har hørt i hele år. Det er en skakk og vindskeiv låt med masse godt humør, og musikalske referanser som strekker seg fra The Aller Værste til Myra (for å holde oss til duoens nærområde), fra Tom Tom Club, The Waitresses og The Clash via Manu Chao, Vampire Weekend og Arcade Fire til Yard Act. Det er kommers og likevel litt sært, men du skal være bra humørløs for ikke å falle for noe så fett som dette. «FETT HÅR (5:29)» (ja, det er låtens fulle tittel) kom i mars, og jeg venter fremdeles på oppfølgeren. No pressure, ladies!
  4. The Delines: «Kid Codeine»
    Den Reno, Nevada-fødte, Portland, Oregon-baserte musikeren, låtskriveren og forfatteren Willy Vlautin er en skyggesidenes kronikør, en kunstner som gir liv og stemme til de uheldige og de utstøtte. Jeg er veldig glad i romanene hans, men jeg synes Vlautin er aller best når han skriver sine fortettede, ofte store dramaer innenfor rammene av korte sanger. «Kid Codeine» er et av flere utsøkte slike fra The Delines’ fantastiske fjerde album, The Sea Drift. I sitt forrige band Richmond Fontaine sang Vlautin sine egne sanger, men i The Delines har han overlatt mikrofonen til den enestående Amy Boone som virkelig evner å tolke sangene med sjelfull innlevelse. Denne sangen varer kun i litt over tre minutter, men rommer to historier, skrevet med utsøkt sans for minimalistisk presisjon og sunget så overbevisende at lytteren nærmest er der ved siden av Kid Codeine når hun spaserer nedover gata, «cool and easy» sin ellers ublide tilværelse til tross.
  5. Daniel4Ever – «Sång för Sanjin»
    Daniel Boyacioglu er en kjent svensk poet og rapper, og «Sång för Sanjin» er første single fra debutalbumet til hans nye trio Daniel4Ever, Dom kort man fått. Jeg har jukset litt her ved å ta med «Sång för Sanjin» blant de beste låtene fra 2022 siden den ble utgitt på single i fjor, men jeg hørte Daniel4Ever først nå i høst, og albumet ble utgitt 1. april. Sangen handler om en klassekamerat av Daniel hvis familie har flyktet fra krigen i det tidligere Jugoslavia, og er overjordisk vakker og vemodig. Den vokser i styrke og kraft gjennom fem minutter, med lag på lag av vellyd som dukker opp for å gi ekstra farge til denne fantastiske hyllesten til en gammel bekjent. «Sång för Sanjin» er så rørende at tårekanalene når som helst kan komme til å åpne seg, en sang som viser hvilken kraft som kan bo i musikk.
  6. The Unthanks – «The Sandgate Dandling Song»
    Årets eldste, nye sang? «The Sandgate Dandling Song» kan dateres cirka 180 år tilbake i tid og er skrevet av den legendariske britiske folkemusikeren Robert Nunn (1809-1853). Denne nye versjonen fra The Unthanks’ nye plate Sorrows Away er simpelthen skjellsettende, og jeg kan vanskelig forestille meg noen fremføre den vakrere. Frontfiguren Rachel Unthank har sunget «The Sandgate Dandling Song» uakkompagnert i mange år, og hennes tidligere ektemann Adrian McNally, som har produsert alle ensemblets plater og fremdeles er et sentralt medlem av The Unthanks, har vært forhekset av sangen siden første gang han hørte henne synge den da de to møttes. Det er derfor også passende at han et stykke ut i sangen tar mikrofonen og synger et vers i rollen som den voldelige ektemannen, en keelman (en keelman var en spesiell yrkesgruppe i Tyne and Wear-området som fraktet kull fra land i små båter ut til de ventende skipene) som altfor ofte går på puben og drikker seg full og kommer hjem til sin kone og nyfødte sønn mørk til sinns og mannevond. Det er en grusom historie hvor frykten fortellerpersonen skildrer balanseres av stoltheten og lykken over å ha fått en velskapt sønn, et dessverre helt klassisk mønster i mange ekteskap og samboerforhold fremdeles. Arrangementet er fullkomment. Rachel Unthanks nydelige stemme akkompagneres av et forsiktig arsenal instrumenter; Niopha Keegans fiolin og Adrian McNallys pianotriller er av en annen verden, og Lizzie Jones’ trompetspill er så utsøkt at det gir meg gåsehud. Hver tone spilt tilfører nytt drama og delikate nyanser til den, unnskyld uttrykket, kullsvarte fortellingen.
  7. Honningbarna – «En av oss er idiot»
    Jeg har vært så heldig å se Edvard Valberg og Honningbarna to ganger i år, først på Øyafestivalen, og deretter på Sentrum Scene. Begge konsertene var fantastiske, og det spørs om det finnes et mer energisk band i hele dette landet. På årets plate Animorphs fremstår Honningbarna som det perfekte møte mellom Ministry, Joy Division og ymse punkband, men det er først og fremst Honningbarna selv som stråler. Selv om «En av oss er idiot» ble utgitt som single i 2020, måtte jeg ha den med på listen over årets beste låter, med tanke på at det er min soleklare favoritt fra Animorphs. Her handler det om klimakrise og strutsementalitet, i det som er Honningbarna på deres mest melodiøse og samtidig illsinte. Dette er ikke musikk du forholder deg likegyldig til.
  8. Kae Tempest – «Salt Coast»
    «Salt Coast» var den andre singlen fra albumet The Line Is A Curve og er sensasjonelt bra. Det aller første vi hører er den samme pianoakkorden som åpner Marvin Gayes episk flotte «Inner City Blues (Make Me Wanna Holler)» fra 1971, før den forvrenges og tweakes og Kae begynner å resitere sin gjenkjennelige gatepoesi mot et bakteppe av enkle synthmotiver med en kruttsterk melodiføring. «Salt Coast» er en ubegripelig fin sang, en hyllest til et skakkjørt Storbritannia, med en suggererende kraft som løfter den til himmels. Det er et nesten seks minutter langt elektronisk mesterverk stappfullt av fantastiske tekstlinjer, hvorav min favoritt er «some TV show that tastes like the feeling of pizza».
  9. Lars Vaular featuring Kamara – «Fatboy Slim»
    «Fatboy Slim» er helt fersk og dukker opp på Lars Vaulars nye album Vintage Velour som slippes 13. januar. Det er en av flere låter der han får hjelp av Kamara, et av norsk popmusikks store stjerneskudd for tiden. «Fatboy Slim» handler om selvrealisering, om å finne sin plass i verden og oppfylle sitt potensial – det er feelgood i ytterste potens. Vaulars enestående flow er en fryd å høre på, linje for linje. Når Kamaras vokalstikk dukker opp med tekstlinjen «Vi har kommet en lang, lang vei» (en referanse til Fatboy Slim-albumet You’ve Come A Long Way, Baby), er det direkte rørende, og låten er dessuten et prakteksempel på Vaulars melodiøse treffsikkerhet. Det er supercatchy, og det er dansbart. Sangen virker som et musikalsk overskuddsprosjekt der positivitet og glede underbygges av handclaps og en gospelstemning som ironisk nok ikke var til stede på samme måte i «Gospel», som var duoens forrige samarbeid. Det ligger åpenbart i gospelmusikkens natur at den er religiøs, men selv om de åndelige spørsmål er fraværende her, er «Fatboy Slim» slik jeg oppfatter den en moderne gospellåt.
  10. Valleypolicella – «Met A Girl»
    Valleypolicella er et osloband som ledes av sanger, låtskriver og gitarist Tore Løchstøer som er en utsøkt popkomponist, noe han viser til fulle på debutalbumet Love Songs For Losers. Både han og resten av bandet er åpenbart glade i klassisk powerpop, fra The Flamin’ Groovies til Tommy Keene til The Posies, og singlen «Met A Girl» er den beste låta The Replacements aldri laget. Løchstøer har attpåtil en stemme som er skummelt lik Paul Westerberg, og på snaue to minutter klarer han å formidle et hendelsesforløp om å møte en jente som snur opp-ned på livet hans og om hvordan han føkker det opp likevel, og samtidig om å trøste seg med å se film og drikke øl og prate med kompiser. Melodien er til å dø for, så catchy at det nesten gjør vondt. Den er ferdig altfor fort, men så er det av og til slik at du faktisk ikke trenger mer enn to minutter. Da har du heller ikke stort å gjemme deg bak. To minutter er et nådeløst format der ikke en tone kan være feil, ikke et ord overflødig. Er du som Tore Løchstøer i stand til å skrive en så stram låt og lykkes med det, er du automatisk en helt i min bok.
  11. Louien – «Second Best»
  12. Signe Marie Rustad – «Bark Up Someone Else’s Tree»
  13. Yard Act – «Dead Horse»
  14. Zac Brown Band featuring James Taylor – «Love And Sunsets»
  15. Vidar Vang & Bandet – «Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland & Bandet»
  16. Karpe – «Baraf/Fairuz»
  17. Sondre Lerche – «Dead Of The Night»
  18. Ole Kirkeng – «Still On My Mind»
  19. Lady Friend – «Get Down»
  20. Willie Nile featuring Steve Earle – «Wake Up, America»
  21. Anna Of The North – «Nobody»
  22. Montaigne featuring David Byrne – «Gravity»
  23. Steinar Albrigtsen – «I Am With You Still»
  24. Archive – «We Are The Same»
  25. Matilda – «Fri»
  26. Laleh featuring Darin – «Vi är på riktigt»
  27. Caroline Polachek – «Sunset»
  28. Autoleisureland – «Autoleisureland»
  29. Thorleif Bratval – «Leie rundt»
  30. Sondre Lerche – «Cut»
  31. Soft Cell featuring Pet Shop Boys – «Purple Zone»
  32. Lenee – «Coat Of Many Colors»
  33. Darden Smith – «Running Out Of Time»
  34. Klossmajor featuring Ravi – «Skjønte ikke at du var borte»
  35. Molly Tuttle & Golden Highway – «Crooked Tree»
  36. Burt Bacharach & Daniel Tashian – «Moon Over Wichita»
  37. Harry Styles – «Late Night Talking»
  38. The Switch featuring Selma French & Silje Huleboer – «Summer In The Forest Of Time»
  39. Brennen Leigh featuring Asleep At The Wheel – «In Texas With A Band»
  40. deLillos – «Nå er jeg inspirert av Veronica Maggio»
  41. Anna Of The North featuring Gus Dapperton – «Meteorite»
  42. Benedicte Brænden featuring Luke Elliot – «Till Death Do Us Part»
  43. Kamara – «Can’t Get You Out Of My Head»
  44. The Interrupters featuring Tim Armstrong & Rhoda Dakar – «As We Live»
  45. The National featuring Bon Iver – «Weird Goodbyes»
  46. Lundevall – «Virkelighet»
  47. Bedroom Eyes – «Paul Westerberg»
  48. Audrey Horne featuring Frank Hammersland – «Devil’s Bell»
  49. Harry Styles – «As It Was»
  50. Romy featuring Fred again… – «Strong»