En studie i elitisme og fornærmelser

Gårsdagens soleklare vinner i den på ingen måte olympiske øvelsen fornærmelser heter Sanna Sarromaa. Hun titulerer seg som «finne, feminist og skribent», og i en kronikk i VG går hun til frontalangrep på alle de 350 000 nordmenn som årlig besøker Gran Canaria. Du kan om ikke annet si det er modig gjort. Dette er en kvinne som stiller seg lagelig til for hogg.

Som reisejournalist for Se og Hør gjennom ti år har jeg vært ganske mange ganger på Gran Canaria, og jeg har sett alt det hun kritiserer, for eksempel folk som drikker øl klokken 11 om formiddagen og synes det er ok å spise ertestuing i Syden, hva som nå måtte være så fryktelig galt med det. Jeg har også sett folk som åpenbart koser seg, vennegjenger og familier av alle slag som ferierer sammen, som ligger langflate på en solseng mens kulda hjemme er et fjernt minne, folk med tursko og ryggsekk, kjærestepar som nyter en god middag, barnefjes fulle av glede og entusiasme som hiver seg – og hverandre – i hotellbassenget med frydefulle hvin, og pensjonister som nyter det milde, gjerne helsebringende klimaet.

Sarromaas kronikk tar ikke hensyn til noe av dette – disse er mennesker hun tydeligvis ikke ser – men er i stedet nedlatende, snobbete, elitistisk og regelrett slem. Hun veksler mellom stedsformene Gran Canaria og Granka – den «folkelige» Granka benyttes harselerende – og hun har spesielt tatt for seg «det norske harrybeltet med Puerto Rico, Arguiniguín, Playa del Inglés og Maspalomas». Disse stedene beskrives som et parallelt norsk mikrokosmos flyttet til 29. breddegrad. På Gran Canaria finnes norske restauranter, kafeer, barer, klubber, leger, eiendomsmeglere, skoler, sjømannskirker og dagligvarebutikker, og dette faller Sarromaa tungt for brystet:

Det jeg møter på min utflukt til det norske harrybeltets høyborg, Arguineguín, står i sterk kontrast til reisebyråenes eufemisering av stedet. Ving skriver at Arguineguín er en sjarmerende liten ferieby. «Til tross for at feriegjestene strømmer på har Arguineguín beholdt mye av sin lokale sjarm og sitt kanariske hverdagsliv.» 

Det jeg møter er ikke mye sjarmerende og ganske langt ifra kanarisk hverdagsliv. Arguineguín ser slitt ut, har ingen arkitektur, ingen gamleby og ingen gågate. Stranda er som hvilken som helst annen strand på et ikke nevneverdig sted. Byen ser ut som et høl.

Føler Sarromaa seg lurt av reisebyråets omtale av Arguineguín er det kanskje en sak for Forbrukerrådet, men du trenger ikke sterkt utviklede konspiratoriske trekk for å ane at agendaen er en annen. Å skape forargelse og å provosere, synes å være det hun primært er ute etter, samt å opprettholde den distansen hun åpenbart føler at hun har til «vanlige folk». Fornærmelsene hagler gjennom innlegget, og hun strekker seg ekstremt langt i å stigmatisere en stor gruppe mennesker som tilbringer en uke eller to på Gran Canaria og betrakter det som vinterens høydepunkt.

Hva i all verden gjør at Sarromaa synes hun kan tillate seg å skrive ting som at «Arguineguín er som om Halden ble flyttet til Syden» og at «de fleste ser ut som de spiller i et danseband»? Jeg kjenner selv ganske mange mennesker fra Halden og synes de er utmerkede folk, ganske like meg selv i grunn. Jeg kjenner nok også en og annen dansebandmusiker, for ikke å snakke om flere dansebandentusiaster, som jeg har en god tone med. Så ikke Sarromaa tydeligvis.

Hun hevder å tilhøre middelklassen og ironiserer – fullkomment uten å lykkes – over at hun paradoksalt nok har reist på chartertur til Gran Canaria. Men hun er i det minste ærlig, og hevder at hun ved å «harselere over og ta avstand fra øldrikkende og røykende nordmenn med godt synlige rumpesprekker», understreker sin egen kulturelle og sosiale posisjon som hun anser som høyere enn deres. Det er et imponerende standpunkt.

Det finnes mange smarte folk i VG, som hadde sendt ned et reporterteam til Gran Canaria før kronikken ble publisert. En journalist og en fotograf har oppsøkt nordmenn på ferie på øya, og de virker ikke fryktelig fornærmet. Da er det mer fart i reaksjonene til Hilde Skovdahl og Svein Østvik (bedre kjent som Charter-Hilde og Charter-Svein): «Hun er forferdelig fordomsfull og selvhøytidelig, hun tror tydeligvis på finkultur som en slags høyerestående menneskelig verdi, mens jeg mener hun er helt på bærtur», sier Østvik til avisen, og jeg kan virkelig ikke annet enn å gi ham helt rett. Sarromaa avfeier imidlertid kritikken og synes den er «helt herlig, det er helt fantastisk, jeg vil takke for fantastiske svar, og at jeg ler» og tror kanskje ikke de ser «det høyst selvironiske med kronikken».

Jeg finner ikke fnugg av selvironi i Sarromaas tekst, mens den derimot renner av fordommer og nedlatenhet. Livet har lært meg at det er både meningsløst og tåpelig å kritisere mennesker som ikke gjør annet enn å kose seg – så fremt det de gjør ikke er på kollisjonskurs med Kardemommeloven. Om de er mindre reisevante mennesker som søker trygghet på tur gjennom en norsk reiseleder, lar barna være noen timer på bamseklubb mens de selv kan få litt fred og ro, eller har lyst på en porsjon lapskaus i ferien, må da være helt innenfor det tillatte her i verden?

Det Sarromaa kanskje ikke er klar over, er hvor variert og allsidig Gran Canaria er. Med en befolkning på i overkant av 800 000 er øya et lite stykke Spania i Atlanterhavet, der det er mer enn nok kultur og autentisitet for den som er ute etter det. Jeg kan fortelle om gleden ved å spise pato de cerdo i en gågate i Vegueta i Las Palmas til «ingen penger» eller beundre byens vakre katedral, se windsurferne i aksjon utenfor Pozo Izquierdo på en god ruskedag, gå lange turer i det vakre og ville fjellandskapet uten å se et menneske på flere timer eller spise en «dannet» lunsj på en yacht club i Pasito Blanco. Men hvor hyggelig det enn er, hva er vel galt med å drikke en øl før lunsj, hoppe i sanddynene i Maspalomas eller sole seg på stranden i Playa del Inglés?

Det er mulig vi skal tro Sarromaa på at årsaken til at hun besøkte Gran Canaria nå i vinter var kulda hjemme på Lillehammer, men det ville altså ikke krevd rare innsatsen fra hennes side å finne et Gran Canaria som er mye mer enn alt det hun kritiserer.

Det er selvfølgelig hennes soleklare rett her i verden å fornærme hvem hun vil, men hun trenger ikke late som det er selvironi hun bedriver. Et ord som derimot rinner meg i hu er dette: Drittslenging.