Marthe Wang
«Ut og se noe annet»
(Kirkelig Kulturverksted)
[usr 5 text=»false»]

I 1985 snublet jeg over en plate med den nederlandske artisten Mathilde Santing kalt Water Under The Bridge. Den ble utgitt i hjemlandet året før, men Warner i Nederland hadde såpass tro på platen at den ble lansert internasjonalt, en beslutning jeg er evig takknemlig for. Jeg har fremdeles kopien jeg kjøpte i platebutikken Utopia i Pilestredet og spiller den med ujevne mellomrom. Den finnes hos Spotify og andre streamingselskaper, så finn den for all del om du er glad i stillfarne sanger i skjæringa pop og jazz med en solid dose stemningsfull melankoli.

Poenget med å trekke frem Mathilde Santing nå er at ingen plate jeg har hørt siden har minnet meg så mye om Water Under The Bridge som Ut og se noe annet, debuten til 26 år gamle Marthe Wang fra Bergen. Her beveger vi oss i åtte av ni platens sanger i det samme landskapet som Santings utsøkte sjangerblanding, mens den niende (eller første, med tanke på at det er åpningslåten) faktisk irriterer meg ved å skille seg for mye ut fra resten.

La meg si noen ord om «Følg meg» før jeg går videre og inn i det jeg oppfatter som en langt mer spennende plate enn åpningen kan tyde på. Jeg liker den riktignok veldig godt isolert sett, men synes den er på full kollisjonskurs med helheten. Marthe har behendig rappet grunnriffet fra Tom Pettys solohit «Free Fallin'» og lar det gå gjennom hele sangen. Med en iørefallende melodi og ditto arrangement er det platens definitivt mest umiddelbare sang, en iørefallende poplåt med godt driv, et refreng som sitter som et skudd og en tekst de fleste kan forholde seg til og som er lett å synge med til: «Noen sa til meg at eg burde dra/Ut og se noe annet/Bare dra herfra/Eg har stått så mange år på samme sted/Så følg meg/For no skjer det», synger hun, og det er lett å bli med på den seilasen. Hvem drømmer vel ikke iblant om å kaste loss og følge drømmene sine?

Se også: Til forsvar for Bob Dylan

«Følg meg» er med andre ord en strålende åpningslåt, men ikke nødvendigvis på denne platen. Plateselskapet (og Marthe Wang selv?) hadde tydeligvis – og heldigvis – større tro på «Til deg» som første single, og da denne ble lansert før jul ble den også gjenstand for betydelig oppmerksomhet. Det er en beskjeden pianoballade som går stille i dørene, som en håndsrekning til oss alle, hvem vi enn er, om vi har mistet håpet eller troen, om vi setter pris på alt eller ingenting: «Til deg som ligger helt i ro, mellom kaos og lykke, mellom tvil og tro.» Det er en vakker tekst, og melodien er utsøkt. I tillegg til det mollstemte pianoet traktert av Frode Østang Mangen, er det her på sin plass å fremheve den stemningsfulle trompeten til Jonas Kilmork Vemøy. Nydelig.

De øvrige syv sangene på Ut og se noe annet hører bedre sammen med «Til deg» enn «Følg meg». De to til forveksling like titlene er for øvrig de to sangene på platen der Marthe har fått tekstassistanse av andre, mer presist Trygve Skaug (profilert dikter og artist), og på «Til deg» har hun også fått hjelp med melodien av produsent og gitarist Markus Lillehaug Johnsen. All øvrig tekst og melodi er skrevet av Marthe Wang selv, og hun er en formidabel låtskriver. Det understøttes hele veien av en aldeles fortreffelig stemmeprakt. Marthe synger sterkt og klart og har en stemme som bærer låtene. – Jeg vil at det skal høres ut som jeg står og synger inn i øret ditt, sier hun i presseskrivet som følger platen, og slik låter det virkelig. La oss kalle Ut og se noe annet en nær plate.

«Ukjent venn» er pop forkledd som jazz, en øvelse vi finner flere eksempler på, og siden det er sang nummer to på platen er det også den som først fikk meg til å tenke på Mathilde Santing. Jeg ser det som forholdsvis usannsynlig at Marthe kjenner til Water Under The Bridge-albumet, men rent bortsett fra at «Ukjent venn» har norsk tekst, kunne den glidd rett inn der. Bass (Snorre Kiil Saga) og piano (nevnte Mangen) får stor plass i lydbildet, og det spretne kompet der også trommeslager Thomas Gallatin skal nevnes, gir fin farge til fortellingen om en gåtefullt forførende ung kvinneskikkelse. Her ser vi også et eksempel på Marthe Wangs talent som tekstforfatter. «Ukjent venn» leses fra to perspektiver; fra hennes ståsted der hun sminker og pynter seg for å gå ut i verden og ble beundret, og fra beundrerens synsvinkel som kun flyktig får oppleve et gløtt av noe begjærlig som befinner seg utenfor hans rekkevidde.

Tematikken føres videre i den flotte «Hon drar». Her skildrer Marthe et oppbrudd, der den kvinnelige hovedpersonen bryter opp midt på natten. «Hon lengter etter mer/Og du ser det på hon/Hon klarer ikkje være der mer/Så hon drar ifra deg», heter det i sangen, og et sjelfullt og vakkert trompettema illustrerer den fortvilte ensomheten som ligger i å bli forlatt. Det er et effektivt grep som tyder på at noen har brukt litt tankevirksomhet på arrangementet. Jonas Kilmork Vemøys trompet fortsetter å hjemsøke meg på neste sang, den ellevilt fine og poetiske balladen «Din sang». Den er krydderet som løfter en i utgangspunktet høystemt sang til de himmelske sfærer, og det sier jeg ikke fordi Marthe her refererer til Davids harpe fra Det gamle testamente. «Spill din sang/Ja, spill den ennå en gang/Eg trenger din tone som bare du har/Som Davids harpe klang/Med din sang har slekter gått sin gang/Og jeg kan se meg selv/Spill for meg nå i kveld, spill den ennå en gang», synger Marthe som om hun selv var den hjemsøkte Saul.

Les også: Anmeldelse av Hajk

Påfølgende «Ka kan eg gjøre med det?» er adskillig mer funky, og her får jeg litt Bjørn Eidsvåg-assosiasjoner. Det gjelder primært det musikalske, men det er kanskje noe med den finurlige og lekne teksten som også kan ha noe eidsvågsk ved seg. Kort fortalt synger Marthe her om hvilken verden hun tror på og hva den skal inneholde, men må gjentatte spørre hva hun kan gjøre for å rette opp i alt som er galt og som ikke harmonerer med andres verdensbilde. Bergenseren Wang røper til og med at hun «tror på en verden kor været i Bergen ikkje alltid e grått», og hva kan hun vel gjøre med det? Litt humor der, altså.

«Størst av alt» er sammen med «Følg meg» det nærmeste albumet kommer en ren popmelodi, men den passer bedre inn i helheten. En kassegitar hjelper sangen å ta sats, og Marthe serverer historien om en idealist som ennå tror det nytter å gjøre en forskjell her i livet: «Hon kjemper for alle de som lider/Hon går inn i bitre strider/Hon e med de som e aleine/De som sover ute i regnet/Se på hon no/Sterk i sin tro!/På at størst av alt er kjærligheten» – et forbilde for noen hver, skulle jeg mene. I «Bølgenes makter» er det nesten som om fortellerpersonen er den samme som hun det synges om i «Størst av alt». Hun hevder at «Veggene mine står støtt/Aldri får du ta de ned» og insisterer på at bølgenes voldsomme kraft ikke er nok til å overvinne henne, til at hun bukker under. «Eg kan stå i stormen, vise muskler mot ditt vann/Eg kan kjenne saltet svi og stikke mot min hud/Bare kom å ta meg/Eg vil ikkje ha deg», sier hun trassig og gjør det klart at hun ikke lar seg pelle på nesen.

Sjekk ut: Perfekt popmusikk fra Twintoulouse

Platens siste sang heter «Stay», og ja, overraskende nok er den på engelsk. På papiret er det litt underlig at Marthe Wang har valgt å ta med en engelskspråklig sang, men så er den så innmari fin at du slutter å tenke på det ganske umiddelbart. «Stay» er en vakker kjærlighetslåt, en slags unnskyldning for dårlig humør og bønn om forståelse, et forsøk på å avslutte en krangel. «Though I don’t need you in the sunlight/All I need is for you to stay tonight.» OK, da!

Det skal bli spennende å se hvor det bærer for Marthe. Ut og se noe annet er en plate som vitner om stort talent, om en låtskriver med mye på hjertet. Jeg har en mistanke om at hun har en crossoverappell som kan være henne til hjelp, at hun snakker til et ganske betydelig antall mennesker såfremt de oppdager at hun er her blant oss. Dette er liksom hverken spesielt trendy eller satt, med andre ord musikk som ikke bør polarisere. Vi har å gjøre med ærlige, gode sanger fremført med stor overbevisning og ikke så rent lite musikkforståelse. Ut og se noe annet er en liten skattkiste som peker i retning av en karriere vi bare så vidt aner konturene av. Det kan gå veien for Marthe Wang.