Eksplosiv Bigbang-konsert og mye mer moro – Øya 2023 oppsummert

Himmel og hav, for en festforestilling Øystein Greni dro i gang med Bigbang i Tøyenparken på lørdag. Som vanlig var han godt hjulpet av sine utspekulert habile våpendragere Nikolai Hængsle og Olaf Olsen, men bandet var for anledningen kraftig utvidet med hele Tigerstate som teller ti personer, Grenis onkel Svein og en ekstra saksofonist som forsterket blåserrekka til Tigerstate (kanskje var det enda flere gjesteblåsere, jeg klarte ikke helt å få oversikten), den for meg ukjente vokalisten Natnael Tadesse Niguse, og et guttekor på sikkert 30-40 småtasser og dirigent. Det var med andre ord folksomt på scenen, og det var fest – fra begynnelse til slutt.

Åpningskonserten på lørdagene har blitt et varemerke for Øyafestivalen, en svært ettertraktet posisjon for norske band og artister med en viss fartstid. Med fjorårets makeløse Sondre Lerche-konsert stadig friskt i minne, var det likevel med skyhøye forventninger jeg ankom Bigbang-konserten. De ble – for å si det forsiktig – innfridd. Du kan lese mer om Bigbangs jubelforestilling lenger ned i denne saken.

Bigbang var dog på ingen måte de eneste som skapte musikalsk magi på Øyafestivalen, hverken i går eller de andre dagene, og kanskje er det allerede her jeg skal adressere lederen i Dagsavisen som sto å lese på lørdag. Under tittelen «Pengemaskin med eget lydspor» kritiserte avisens anonyme lederskribent Øyafestivalen for å være overgitt «storkapital og sterke pengeinteresser». Jeg skal ikke gå inn på spesifikke påstander her fordi daglig leder Tonje Kaada imøtegikk kritikken svært poengtert i et Facebook-innlegg, men jeg vil likevel trekke frem én ting, påstanden om at bak «ganske sterke headlinere hver av de fire dagene festivalen arrangeres, er tilbudet svakt».

Vel, jeg var ikke til stede på onsdagen, men kunne veldig gjerne tenkt meg å ha sett blant annet Darling West, Fangst, Steamdome, Okay Kaya, Viagra Boys og Marstein for å ha nevnt noen av artistene som ikke hadde headlinerstatus, og jeg skal hilse å si at tilbudet de andre dagene heller ikke var «svakt». Karakteristikker som denne i en slik sammenheng egner seg ikke til stort annet enn å nedvurdere en lang rekke gode artister og deres åpenbare kvaliteter. Man kan muligens heller diskutere hvor interessante enkelte av headlinerne var, men det er nesten alltid slik for mitt vedkommende at det er de lenger ned på plakaten som sørger for de beste konsertopplevelsene. Slik var det også i år – med unntak av Bigbang.

Sånn. Det var det. Vi må til musikken, og den er det alltid mye å si og mene om. Min første konsert i år var med Jonas Alaska, og ikke overraskende fikk vi høre et knippe smektende vakre og tematisk sørgelige sanger. Han spilte noen låter alene med kassegitaren før han fikk selskap av David Wallumrød på tangenter og en trommeslager jeg dessverre ikke oppfattet navnet på. Med andre ord var ikke konserten preget av det store poptilløpet vi hørte på hans foreløpig siste album, Girl fra 2021, til tross for at de spilte flotte «You Don’t Know How To Dance» derfra. Han fremførte også en ny låt, da på egen hånd, og den kan være en antydning om at en mer klassisk singer/songwriter-plate er i kjømda.

Umiddelbart etterpå spilte Embla & The Karidotters opp til en temmelig pen og pyntelig countryfest på hovedscenen. På sitt beste låt det feiende flott, og det var hele veien lystig og velopplagt. Jeg tror nok scenen var i største laget for bandet, og foreløpig vil jeg tro de gjør seg hakket bedre på mindre scener og klubber. Når det er sagt, var det en god innsats, og låtmaterialet sitter som et skudd. Det var første gang jeg så en full konsert med Embla & The Karidotters, og det blir garantert ikke siste.

Det store høydepunktet på torsdagen var i mine ører Tigerstate. Når et band har discokuler og palmer på scenen har de faktisk hanket meg inn før de starter å spille. Det skal også presiseres at Tigerstate teller hele ti personer og også har ordnet seg med en videofotograf – Fahil Anweri – som stepper inn med et lite dansenummer (han gjorde det samme på Bigbang-konserten). Den norskbrasilianske artisten Gabriela Garrubo som er med på det ferske albumet It Goes Around er også med som gjest denne dagen, og bandets fordomsfrie blanding av soul, funk, jazz, bossa nova og ymse karibiske stilretninger, alt etter hva de føler for å putte i godteposen, garanterer for et fyrverkeri av en festforestilling.

Trommeslager og kapellmester Elias Tafjord kommer til alt overmål syklende inn på scenen, og bandet er utstyrt med hele tre vokalister i front, blant dem den allestedsnærværende Bethany Forseth-Reichberg (som for øvrig ble introdusert av Øystein Greni som «dronningen av Øya» under Bigbang-konserten fordi hun er å se i så mange settinger). Oppskriften til Tigerstate er i og for seg enkel: Dra på med en god groove og fete rytmer, smil og vær glad og la det stå til. Det funker som bare rakkeren, og festen er i gang fra første tone. Ikke rart Tigerstate er i ferd med å opparbeide seg et rykte som et av Tigerstadens beste liveband!

Det er ikke ofte vi får besøk av napolitanske musikere i Norge, men på Øyas hovedscene fikk vi stifte bekjentskap med det utsøkte Nu Genea Live Band, en gjeng som også visste hvordan god dansemusikk kan gjøres. Her var en god blanding av funk og disco, elektronika og afrobeat og en hel masse andre greier, et vellykket musikalsk møte mellom kulturer fra begge sider av Middelhavet. Som for Embla og gjengen var muligens Øyas hovedscene i største laget, men hadde Nu Genea hatt et større publikum ville det garantert blitt fullt party. De skapte avgjort ganske god stemning som det var. Et knakende bra band og den typen booking som er så typisk for Øya: Forholdsvis ukjent i Norge, men samtidig helt strålende, så selvsagt måtte de komme hit og spille! Det er nettopp slike beslutninger som gjør Øya til den helt spesielle festivalen den er.

De to neste konsertene jeg så (deler av) var som en studie i kontraster: Bøllete, men humørfylt punkrock med australske Amyl & The Sniffers – frontet av spinnville og meget lettkledde Amy Taylor på den ene siden og en adskillig mer «tekkelig» og «seriøs» artist i vår egen Susanne Sundfør. Siden jeg bare så tre låter med hver av dem skal jeg la være å mene noe særlig, annet enn at det jeg hørte var fint. Det skal dessuten Susanne Sundfør ha; hun er en usedvanlig interessant og uforutsigbar artist, en ekte kunstnersjel som aldri går på akkord med seg selv, iallfall ikke så vidt jeg kan bedømme. Det alene gjør henne til en ekte helt i min bok.

Torsdagens store navn var selvsagt Blur. Det er ti år siden forrige gang Damon Albarn og gjengen spilte på Øya, men med sin fjerde (?) gjenforening og det ferske albumet The Ballad Of Darren i bagasjen, var det en riktig headliner denne sommeren. Jeg må nok dessverre innrømme at jeg kjedet meg godt gjennom ti låter eller der omkring og deretter takket pent for meg. Som allerede nevnt, er det ikke nødvendigvis navnene øverst på plakaten som begeistrer meg mest. Ei heller Blur selv om Damon Albarn har en av de vakreste stemmene jeg vet om.

Fredagen startet usedvanlig fint, først med et meget velopplagt Valkyrien Allstars som spilte et flott sett. Bandets miks av folkemusikk, country, pop og elektronisk musikk er helt spesiell og ligner liksom ikke noe annet. Frontfigur Tuva Syvertsen er et vidunder av en formidler, en helt unik blomst i den norske musikkfloraen og en tekstforfatter du heller ikke finner maken til noe sted. Hun har en fremtoning som på alle måter er «avslappet», men det tilsynelatende coole førsteinntrykket klarer aldri å skjule kunstneren på innsiden når hun begynner å synge. Godt hjulpet av sine medsammensvorne Erik Sollid, Magnus Larsen og Martin Langlie sto hun for en av de fineste konsertene på Øya 2023 med blinkskudd som «slutte og byne» og «Drømte du om mer», og de presenterte en ny låt som enten heter «Slemt» eller «Frekt» (det er visst ikke bestemt enda) som blir å høre på nyåret. Det gledes.

Vi trenger ikke vente fullt så lenge på Malin Pettersens tredje soloplate. Den kommer i oktober, heter Trouble Finding Words, og er produsert av Martin Horntveth, for mange kjent som trommisen i Jaga Jazzist. Hans tilstedeværelse er ikke tilfeldig. Malin ville denne gangen gjøre noe «annet» og bevege seg vekk fra country- og americanamusikken hun er så kjent for. Det innebærer et langt mer elektronisk lydbilde enn vi er vant til, og en annen type låter som kanskje kan beskrives som like deler pop og moderne R&B. De to første singlene fra albumet har vært ute en stund, «Who I Am» og «Cry If I Want To», og begge er kruttsterke. Hun presenterte begge disse og store deler av det kommende albumet, i tillegg til et par gamle kjenninger.

Et emosjonelt nøkkeløyeblikk var da Malin satte seg på en krakk midt på scenen, skuet utover folkehavet, pekte på hvor hun hadde vokst opp rett bak, og fortalte en anekdote om den ti år gamle versjonen av seg selv. Det var helt åpenbart av stor betydning for henne å sitte der og introdusere «Cry If I Want To», og for å si det slik så foregikk det ikke uten tårer, ei heller da hun begynte å synge. Konserten som helhet var også svært vellykket. På det beste tangerte den ren musikalsk magi, og når det delvis nye bandet (som nok var utvidet litt ekstra denne dagen) får dette materialet ordentlig under huden har jeg en mistanke om at magiprosenten vil øke betydelig.

Skaar – soloartisten og ikke bandet med samme navn – var et fyrverkeri. Hun var seriøst glad for å stå på scenen og hadde full tenning gjennom de tre låtene da jeg sto og fotograferte henne. Jeg skal medgi at jeg ikke har hørt kjempemye på musikken hennes, men jeg alltid likt Skaar og tipper hun sto løpet ut. Det lille jeg fikk oppleve var iallfall hyperenergisk og ordentlig fett, i grunnen ganske strålende popmusikk.

Jeg kan si mye av det samme om mitt forhold til Beharie. Også hans musikk har jeg et begrenset kjennskap til, men jeg liker alltid å høre sangene hans, så også da han spilte på Øya. Hans innbydende popsoul er perfekt festivalmusikk, nydelig fremført med hjelp av et meget habilt band. Beharie er litt som et norsk svar på Michael Kiwanuka, men ikke helt. Fint låt det åkkesom, for ikke å si fint pluss. Neste gang ser jeg en hel konsert. Jeg lover.

Jeg var invitert i bursdagsselskap på fredag, så derfor ble Caroline Polachek siste konsert for meg på fredagen. Der i gården syntes jeg det ble vel mye kjølig koreografi og ikke så mye sjarm at det gjorde noe, men jeg fikk i det minste høre den fantastiske «Sunset» før jeg måtte løpe, og da er mye gjort. Jeg vil tro jeg hadde latt meg overbevise litt mer om jeg hadde kunnet bli værende lenger, ikke minst under den enda mer fantastiske «So Hot You’re Hurting My Feelings», men vi kan ikke få med oss alt i verden heller.

Men så. Lørdag. Bigbang. Full rulle.

Litt før klokken slår tretten null-null, kommer Bislett Guttekor på scenen, kanskje 30-40 guttunger som ikke har havnet i stemmeskiftet ennå, og de begynner å synge Bigbangs «Where The World Comes To An End» før bandet plugger i og det blir elektrisk. Når barna har forlatt scenen starter rock’n’roll-partyet for alvor, og vi får høyoktanversjoner av klassikere som «Long Distance Man», «Wild Bird», «To The Mountains» der Øystein Greni stagediver og lempes tilbake på scenen av et jublende publikum som for lengst har latt seg smitte av entusiasmen, og den noe nyere, men veldig gode «Lazy Eye». Den fantastiske ZZ Top/MC5-aktige «Divin’ In» fra det nye albumet Le Californie får også plass i denne avdelingen, og det slår gnister både av Øystein og de to kumpanene, den levende metronomen Nikolai Hængsle på bass og like presise Olaf Olsen på trommer. Hva denne trioen klarer å skape av elektrisk moro er knapt til å tro. Det låter som om livet står på spill, og sånn er det kanskje også med den beste rocken, at den tar plass i blodårene våre og strømmer gjennom kroppen for å holde oss oppreist.

Når moroa har nådd et foreløpig høydepunkt, åpner Bigbang scenen for Tigerstate, og det betyr at den andre delen av showet blir den mer løsslupne, sløye delen, som ikke dermed sagt er svakere. Nå skal ytterligere fem låter fra Le Californie presenteres, og jeg har gjort meg såpass godt kjent med platen at de nesten har fått litt klassikerstatus hos meg allerede. Med scenen full av ekstra musikere og den utvidete blåserrekka som jeg nevnte i innledningen, kaster de seg over glansnummeret «Cowboyboots & Speedos» som er det nye albumets soleklart mest groovy låt. Nå fremføres den med to trommeslagere og en perkusjonist, en massiv blåserrekke, keyboards, ekstra gitar og kor, og midtveis legger Fahil Anweri fra seg videokameraet og tar sin lille dans igjen. Jeg så samme gjengen – minus noen av blåserne – backe Bigbang på releasekonserten for Le Californie, men på Øya er det ekstra eksplosivt. Solen skinner, og det er umulig ikke å flire fra øre til øre.

Bethany Forseth-Reichberg overtar duettstemmen for Victoria Hillestad som synger «Summercrush» på platen, og det låter selvsagt helt kanon. Den gospelaktige «Tune For Believers» er kjempefin, mens «Another Kind Of Lonely» blir vel stille i denne feststemte atmosfæren. Den viser seg dog å være et lite og litt nødvendig hvileskjær før den store finalen. Det er duket for det elastiske avslutningsnummeret, nesten-instrumentalen «Wolfhouse», og da går det helt av skaftet her. Den er den perfekte innpakningen for nesten hva som helst av andre låter, og Greni og co. har inkorporert sin sannsynligvis aller mest kjente låt, «Girl In Oslo», som så sklir over i Curtis Mayfields eviggrønne «Move On Up», før den smyger seg tilbake til utgangspunktet «Wolfhouse». Bigbang og Tigerstate gjorde det samme stuntet på releasekonserten for Le Californie, men med de ekstra blåserne, guttekoret som hentes tilbake til scenen og ankomsten av Natniel Tadesse Niguse som kommer inn som hovedvokalist på de to låtene, er det som om hele scenerigget truer med å lette. Det er så forrykende fett, så moro, så intenst, at disse ti-tolv avslutningsminuttene nesten er verdt prisen for et ukepass til Øya alene. Det er ingen hemmelighet at Bigbang er et fantastisk liveband, men dette! Har de noen gang vært bedre? (Det var ikke et retorisk spørsmål.)

Hvordan følge opp noe sånt? Jo, det har noen i Øya funnet ut av. Send bud på Katarina Barruk, så skal vi se om ikke det blir orden på sakene, og som sagt så gjort. Hun er en umesamisk sanger, låtskriver og aktivist av svensk opprinnelse, og armert med sitt forholdsvis ferske album Ruhttuo var hun i Øya-sammenheng nok et eksempel på «inspirert» booking.

Mitt kjennskap til Barruk var beskjedent fra før, men jeg klarte ikke løsrive meg fra det jeg så og hørte og opplevde. Det er åpenbart veldig klisjé å beskrive en artist som så til de grader er opptatt av å kanalisere åndelige strømninger i naturen inn i musikken som en «urkraft», men det var nettopp det hun fremsto som. Hun er en sjeldent sterk stemme i et ofte polarisert og krevende debattklima, som slåss for den samiske kulturen med alt hun har, og hun trollbandt meg fra start til mål. Musikalsk er dette fullkomment sjangeroverskridende – en tidvis primal, tidvis sart og inderlig, blanding av joik, jazz, pop og avantgarde – og noe jeg aldri har hørt maken til. Katarina Barruk er en unik artist som bærer i seg en villskap kun et nært forhold til naturen kan gi, og godt hjulpet av et fantastisk band sørget hun for en uforglemmelig konsert.

Den tredje virkelig gode konserten jeg overvar på lørdag, var med Nils Bech. Han holdt en nesten timelang performanceforestilling ledsaget av seks dansere fra Nasjonalballetten og to av gjestevokalistene fra hans kommende duettplate med kjærlighetsduetter for skeive, en sjanger han for noen år tilbake innså var fullkomment ikke-eksisterende. Kristian Kristiansen sang på «Ny fyr» og Emir på «Gi meg tid», to nydelige opptredener, og som avslutningsnummer dukket Frida Ånnevik opp som duettpartner på «Jeg elsker han/hun» som først ble utgitt av Nils Bech som en solosingle. Det var sterk kost.

Det var totalt sett en helt nydelig forestilling i skjæringspunktet konsert/ballett/teater, der ingenting var tilfeldig, men likevel føltes løssluppent og smått spontant. Hovedpersonen selv er i besittelse av bøtter og spann med sjarm, men jeg ser ikke bort ifra at hans tøylesløse åpenhet rundt sin egen seksualitet og legning koster ham mye også. Det hviler en sårhet under overflaten i hele det kunstneriske prosjektet hans, men det er nok også det som gjør det så sterkt og som gjør Nils Bech til en så betydningsfull stemme, i kunsten så vel som i offentligheten.

Ellers på Øyas siste dag så jeg deler av fire fine konserter; amerikanske Yo La Tengo, britiske Dry Cleaning, svenske Dina Ögon og norske Bo Milli. Det ble fra en til tre låter på hver konsert og derfor ikke nok til å mene så mye. For det er jo slik Øya er. Man ser litt her, man ser litt der, tar en pause, spiser litt mat, går og kjøper en øl, prater med kjente. Jeg kunne saktens hatt glede av headlinerne på kvelden – både The Soundtrack Of Our Lives og Sigrid var nok vel verdt å se – men som jeg var inne på i sted trenger man ikke få med seg alt for å være et lykkelig eller komplett menneske. Da jeg forlot Tøyenparken var det stadig dagslys og tid for en fredelig hjemme alene-kveld. Det skal man jo også ha tid til, så ses vi på Øya igjen i 2024.

Og svakt tilbud, du liksom. Dagsavisens lederskribent bommet grovt med den beskrivelsen, og den vil neppe være dekkende til neste år heller. Takk for denne gang, Øya – jeg elsker deg!