Det er viktig at du liker countrymusikk. Nei da. Joda. Nei da. Kanskje er ikke countrymusikk viktigere enn annen musikk, men det finnes nok av dem som fnyser av en håndverksmessig enestående sjanger. Du MÅ ikke like countrymusikk, men den gjør livet ditt bedre – og det er faktisk helt sant. Velkommen til Eriks countryskole i 12 enkle leksjoner.

Innen «vestlig» musikk finnes neppe noen sjanger som i like stor grad bygger på klassiske overleveringstradisjoner enn countrymusikken. Gamle folketoner og folkeballader er den typen sanger som bestandig har vært der, og countrymusikken bringer denne tradisjonen videre – den forteller kort og godt om livene våre. På godt og vondt. Det er også mulig å argumentere for at bluesmusikken er beslektet, særlig tematisk, og i noe mindre grad musikalsk, og det er to sjangere som i mange tilfeller trekker veksler på hverandre.

«Hva skjer hvis du spiller en countrysang baklengs?» er en velkjent vits i enkelte kretser. Svaret varierer avhengig av hvem som gjenforteller den, men den dreier seg i hovedsak om alt du har mistet og får tilbake: Kjæresten, bikkja, bilen, huset og så videre. Å gjette seg til vitsens opphav krever neppe mensamedlemskap. Den refererer til countrymusikkens renommé som målbærer av den ypperste tristesse. «Ingen» har hørt en positiv eller lystig countrylåt.

Heri ligger også et paradoks. Instrumenteringen kan iblant være av det svært lette, lyse slaget, med banjo, trekkspill eller fele som stemningsskapere, mens andre instrumenter igjen – for eksempel dobro, steelgitar og munnspill – er lyden av ektefølt sørgmodighet der du forventer at coyotene ute på prærien når som helst skal blande seg inn i «hylekoret». I countrysammenheng er det to sider av samme mynt.

Det skal ikke stikkes under en stol at det er en del oppleste og vedtatte «sannheter» om countrymusikk, og det er en sjanger som for mange faller lett å latterliggjøre. Å assosiere sjangeren med hester og cowboyhatter er utbredt i så mange lag av folket, selvfølgelig ikke uten en viss rett. Det kan være moro på karneval, men tro meg når jeg sier at countrymusikk handler om mer – og fortjener en viss respekt i egenskap av å være så viktig som den er i millioner og atter millioner menneskers liv. Ikke dermed sagt at den er hellig og ikke skal tulles med, men begreper som «hestejazz» og «dølamusikk» bør vi være ferdige med.

Heldigvis tas country på stort alvor av mange. For at en sjanger eller et fenomen skal kunne parodieres og fleipes med, kreves også et visst publikum. Det befinner seg ikke bare i USA som er det åpenbare nedslagsfeltet, men over hele verden, også her i Norge. En rekke norske musikere og låtskrivere er da også aktive innen countrymusikken, og det skal vi selvsagt komme nærmere inn på i en av leksjonene.

Nå er det på tide å gi seg læringen i kast, og da må vi tilbake til opprinnelsen. Heng med!

The Carter Family er countrymusikkens førstefamilie.

Leksjon 1 – Slik begynte det

Den amerikanske kongressen har formelt anerkjent Bristol, Tennessee som countrymusikkens fødested. Det var her produsenten Ralph Peer i 1927 spilte inn The Bristol Sessions, av mange regnet som countrymusikkens Big Bang med de første innspillingene til Jimmie Rodgers og The Carter Family. Som alle slike påstander er også denne omdiskutert, og det er påpekt av enkelte historikere at andre tidlige innspillinger har hatt vel så stor betydning.

Musikkens opphav kan spores tilbake til de sørlige Appalachene, en fjellkjede som strekker seg gjennom store deler av det østlige USA og inn i Canada. Hit kom immigranter fra Europa med sin gamle folkemusikk og sine instrumenter, og gjennom noe sånt som 300 år utviklet musikken seg videre. The Carter Family, kalt countrymusikkens førstefamilie, er spesielt viktige i dette perspektivet. I innspilt form sørget de for at sanger som «Wabash Cannonball», «Can The Circle Be Unbroken», «Wildwood Flower» og «Keep On The Sunny Side» fikk en helt ny og større utbredelse. Heller ikke Jimmie Rodgers’ betydning skal underslås. Han regnes som en av dem som har hatt størst påvirkning på senere låtskrivere og utøvere innen sjangeren.

Alle som har sett brødrene Ethan og Joel Coens film O Brother, Where Art Thou? fra 2000 vil kjenne til denne tidlige countrymusikken, som også omtales som «old time music». Filmen følger tre rømlinger i det landlige Mississippi under depresjonstiden og er proppfull av sanger fra perioden. Ikke sett den, sier du? Gjør det, både på grunn av musikk og filmen i seg selv. Du får store skuespillerprestasjoner fra George Clooney, John Turturro, Tim Blake Nelson, John Goodman, Holly Hunter og mange andre, og flere versjoner av «I Am A Man Of Constant Sorrow». Filmen viser også hvordan country- og bluesmusikk er nært beslektet. Begge deler var fattigfolks musikk, og i det perspektivet spiller ikke hudfargen din nevneverdig rolle.

Liv og røre under Grand Ole Opry-innspilling.

Leksjon 2 – Musikken utvikler seg

Fra å være muntlige overleveringer og underholdning i offentlige sammenhenger ble musikken i løpet av 20- og 30-tallet distribuert på to nye måter: Via radio og som plater. Med det kom også spredningen naturlig, ikke bare for countrymusikken, men for alle eksisterende sjangere. Over hele USA dukket det opp artister som hentet inspirasjon fra innspilt musikk, deriblant country. Det ukentlige radioshowet Grand Ole Opry som startet i 1925 og fremdeles holder på, regnes som helt avgjørende for utviklingen innen sjangeren.

I første omgang holdt countrymusikken seg i de amerikanske sørstatene, og nye generasjoner dukket opp i kjølvannet av de allerede nevnte pionerne. Musikken utviklet seg betydelig og nye subsjangere spratt opp som paddehatter: Vi fikk western swing, bluegrass og honky tonk, og countrymusikken hentet inspirasjon fra nye og gamle kilder; blues fra bomullsmarkene med opprinnelse i det som kalles «negro spirituals» (se også forrige leksjon), jazz fra både New Orleans og andre steder i Amerika, og meksikansk rancheramusikk er viktige markører. Parallelt utviklet også deler av countrymusikken seg i retning boogie woogie, tidlig rock’n’roll og rockabilly.

Han døde bare 29 år gammel, men få artister og låtskrivere innen countrymusikken har hatt større påvirkningskraft enn Hank Williams.

Leksjon 3 – Tidlige viktige artister

I første leksjon var vi innom countrymusikkens førstefamilie The Carter Family, og derfra kan vi gå direkte til Johnny Cash, den kanskje største countryartisten gjennom alle tider. June Carter ble syngende medlem av familien i 9-10-årsalderen, og hun ble senere Johnny Cash’ kone nummer to. Cash kom fra en lutfattig familie i Arkansas, og utviklet seg som vi nå vet til å bli en artist og låtskriver av rang.

Det er likevel mulig vi foregriper begivenhetenes gang en smule her. Andre sentrale country- eller countryrelaterte artister som kom før Cash er for eksempel Bob Wills, Merle Travis, Bill Monroe, Lester Flatts & Earl Scruggs, Kitty Wells, Roy Acuff, Hank Thompson, Gene Autry, Lefty Frizzell, Ray Price og kanskje størst av dem alle i den forstand at han har påvirket så mange på låtskriversiden; Hank Williams. Han ble født 17. september 1923, for 100 år siden, og han døde altfor ung, kun 29 år gammel. Likevel er det få som har hatt større innflytelse enn nettopp Hank.

Men tilbake til Johnny Cash, og hans samtidige. Navn som er viktige å holde rede på er George Jones, Tammy Wynette, Patsy Cline, Willie Nelson, Loretta Lynn, Merle Haggard, Waylon Jennings, Porter Wagoner, Dolly Parton, Charlie Rich, Jerry Jeff Walker, Guy Clark, Townes Van Zandt, Kris Kristofferson, Buck Owens, Tanya Tucker, Mel Tillis, Gram Parsons, Rodney Crowell, Emmylou Harris og Linda Ronstadt. For å ha nevnt noen ytterst få. Det kan for øvrig diskuteres om flere av disse – Ronstadt og Clark, for eksempel – først og fremst er countryartister eller om de favner bredere og/eller annerledes.

Du skal også være klar over at Johnny Cash’ datter Rosanne Cash og stedatter Carlene Carter (hvis far er Carl Smith) begge er suverene countryartister.

Willie Nelson er blant de aller mest sentrale artistene innen outlaw country.

Leksjon 4 – Outlaw country

Outlaw country er en retning innen den klassiske countrymusikken som kjennetegnes av artister som rent ideologisk – i hvilken grad det er snakk om en egentlig ideologi kan muligens diskuteres – sto i opposisjon til «the man». Outlaw-bevegelsen var stor på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, og besto av artister med et visst ønske om å stå på siden av countryetablissementet i Nashville. De så ofte ut som hippier (det var en tid hvor Nashville ikke var særlig glad i langt hår på gutta), og var opptatt av til dels illegale substanser, kunne være harde på flaska (og ikke skjemmes over det), og – i likhet med så mange andre amerikanere, blant dem «tradisjonelle» countryartister – ha utpreget sans for skytevåpen.

Musikalsk skilte outlawartistene seg ut ved å være røffere og mindre polert, til en viss grad hardere, enn sine mer tekkelige motstykker i Nashville-etablissementet. Tekstmessig var det også litt barskere enn det som tradisjonelt gikk hjem hos den gemene hop. Viktige artister og låtskrivere var Wille Nelson, Waylon Jennings, David Allan Coe, Billy Joe Shaver, Jerry Jeff Walker, Michael Martin Murphey, Steve Young, Kris Kristofferson, Tompall Glaser, Lee Clayton (som mange mener ga navn til subsjangeren via sangen «Ladies Love Outlaws»), Hank Williams Jr., Charlie Daniels Band og også Johnny Cash kan tidvis plasseres i samme bås. Outlaw country kunne også i større grad være inspirert av sørstatsrocken til The Allman Brothers Band og Lynyrd Skynyrd eller for den saks skyld R&B og soul innspilt i Muscle Shoals, Alabama. I den forstand er outlawmusikken mer fordomsfri enn hva Nashville dikterte, og ironisk nok ble denne subsjangeren tidsnok del av den generelle oppfatningen om hva countrymusikk kunne være.

I randsonen av outlaw country fantes også folk som Guy Clark, Rodney Crowell, Townes Van Zandt, John Prine og en ung mann ved navn Steve Earle som skulle gjøre mye av seg noen år senere.

Dwight Yoakam er en av artistene som bragte countrymusikken tilbake til heder og verdighet på midten av 80-tallet.

Leksjon 5 – Den «nye» countrybølgen

Midt på 1980-tallet hadde den kommersielle countrymusikken utviklet seg til et sorgens kapittel. I mange år hadde det pågått en utvikling for å gi sjangeren større utbredelse der en vanlig oppfatning blant produsentene i Nashville gikk ut på at den måtte «poppes» opp med forskjellige virkemidler. Det resulterte i en betydelig utvanning av den opprinnelige musikken med pompøse strykerarrangementer, innføringen av malplasserte synthesizere og så videre. Den rammet mange etablerte, gode artister som for eksempel Dolly Parton og Kenny Rogers, og det dukket opp nye band og artister som gikk samme vei. Eddie Rabbitt, Alabama, The Oak Ridge Boys, Crystal Gayle og Ronnie Milsap var blant dem som helt bevisst gikk inn for en crossovereffekt som styrte countrymusikken i feil retning. Ikke dermed sagt at dette er dårlige artister. Samtlige kan notere seg for gode låter i årenes løp, men ingen kan beskylde dem for å være nybrottsfolk eller pionerer i countrysammenheng.

Slikt fører til en reaksjon, og i 1985 og -86 inntraff en aldri så liten revolusjon der mange artister på forskjellige vis søkte å «rydde opp» i elendigheten. De kanskje mest kjente av dem som dukket opp nå var Dwight Yoakam, Steve Earle, Nanci Griffith, Lyle Lovett og Randy Travis. De var langt ifra alene. En lang rekke kremnavn dukket nå opp og ga ny legitimitet til den tradisjonelle Bakersfield-countryen, til honky tonk-country, til den mer låtskriverbaserte Texas-countryen og så videre.

Det var på denne tiden jeg selv fikk ørene opp for countrymusikk, ikke minst på grunn av samleplaten A Town South Of Bakersfield, utgitt i 1985. Det var da jeg hørte denne og fikk oppleve artister som Rosie Flores, George Highfill, Katy Moffatt og Dwight Yoakam at jeg forsto countrymusikk kunne være kult. Det kom to gode oppfølgerplater til denne, og hvis noen skulle lure er det Los Angeles det siktes til i platetittelen.

Så kom Garth Brooks.

Garth Brooks ble en av USAs og verdens mestselgende artister i løpet av 1990-tallet. Han oppnådde stor suksess allerede med debutplaten i 1989, men den var «for country» til virkelig å gjøre ham til superstjerne. Det ble han derimot med oppfølgerne No Fences og Ropin’ The Wind. Selv om han dypest sett var en countryartist, var han vel så inspirert av Billy Joel, James Taylor, Kiss og Queen som av George Jones eller for den saks skyld George Strait. Måten han fusjonerte country med pop og rock – og tok i bruk arena- og stadionkonsertenes virkemidler når han opptrådde – gjorde ham til en sensasjon. Han lyktes over all forventning med det Nashville hadde forsøkt å få til 10-15 år tidligere og gjorde countrymusikken til et globalt fenomen, en sjanger som i popularitet og utbredelse nå kunne sammenlignes med pop og rock.

Colter Wall er et utmerket eksempel på en god nåværende countryartist.

Leksjon 6 – Countrymusikken i dag

Countrymusikken anno 2023 er om mulig mer variert enn noen gang. Enkelte vil nok hevde at de mest populære artistene på de amerikanske countrylistene ikke er mye til countryartister, og vi ser hvordan arven etter nybrottsarbeidet Garth Brooks bedrev i stor grad er gjeldende. I skrivende stund toppes Billboards Hot Country Songs av Jelly Rolls «Need A Favor», og andre nye og populære låter er Jason Aldeans reaksjonære og kontroversielle «Try That In A Small Town», Morgen Wallens «Last Night», Brett Youngs «Dance With You», Dan + Shays «Save Me The Trouble», Bailey Zimmermans «Religiously», Kip Moores «Damn Love», Megan Moroneys «Tennessee Orange», Elle Kings «Drunk (And I Don’t Wanna Go Home» sammen med Miranda Lambert, og Lainey Wilsons «Watermelon Moonshine», sistnevnte den soleklart beste og den eneste jeg egentlig har lyst til å høre på nytt.

Jeg synes mye av dagens mest populære amerikanske countrymusikk savner særpreg, men det finnes også flust av gode navn, noen av dem også med soleklar status som mainstreamartister. Thomas Rhett, Colter Wall, Jake Owen, Lori McKenna, Brennen Leigh, Brandy Clark, Zephaniah Ohora, Whitney Rose, John Moreland, Zach Bryan, Hannah Aldridge, Caleb Caudle, Kassi Valazza, Brent Cobb, Logan Ledger, Ward Hayden & The Outliers er bare noen navn – store som små – som virkelig har mye for seg, men det er altså veldig mye surr der ute også. Du har country som prøver å være litt boyband, litt hip hop, litt metal. Countrymusikken er kanskje best når den ikke prøver å ligne på annet enn seg selv. Det holder i bøtter og spann med en gitar, en god knekk i stemmen og et stødig komp.

Kacey Musgraves er muligens ikke mye til countryartist lenger, men hun er like god i rollen som popartist.

Leksjon 7 – Moderne countryartister kan være noen troløse jævler

Stadig flere nyere countryartister har behov for å være mer enn én ting (les: mer enn country). Det er lett å sympatisere med artister som vil utvikle seg og «ikke har lyst til å gi ut samme plate hver gang», men det kan fort føre til noen skuffelser for fansen. Det fremste eksemplet på en countryartist som bestemte seg for å gå nye veier, er Taylor Swift. Hennes selvtitulerte debutplate, utgitt i 2006 da hun var bare 16 år gammel, inneholdt flere strålende eksempler på svært velkomponerte countrylåter som «Tim McGraw» og «Teardrops On My Guitar», og så bare sluttet hun å være country. Hun «tok en Garth Brooks» og ble verdens popstjerne i stedet.

Andre eksempler på countryartister som har «gått nye veier» er Kacey Musgraves, Maren Morris, Sturgill Simpson, Robert Ellis, Margo Price, Sam Outlaw, Michaela Anne og Aaron Lee Tasjan. Ære være dem for det, men jeg er nok mer begeistret for Sturgill Simpson som countryartist enn som metalhode, og synes Maren Morris er bedre når hun lovpriser Hank og Cash enn når hun diller med elektronika eller powerballader.

Her hjemme har vi også eksempler på countryartister eller countryrelaterte artister som har vist en tilsvarende utvikling. Malin Pettersen går helt nye – og fantastisk vellykkede – veier på sitt kommende album Trouble Finding Words, og Darling West har vist en formidabel utvikling fra de startet som bluegrassensemble til å bli en fordomsfri magnet for all tenkelig musikk. Louien har en solokarriere der hun tillater seg å være helt andre ting enn når hun er del av country/americana-kvartetten Silver Lining.

At countryartister velger nye retninger, er vel å merke ikke et helt nytt fenomen. Alison Krauss, Lyle Lovett, Nanci Griffith og Darden Smith er noen av dem som tidligere har brukt mye tid på å utvide nedslagsfeltet, og en mann som Willie Nelson har vært innom det meste – hiphop, jazz, reggae, blues og veldig mye annet. Konklusjonen er klar: Det er ingen skam å være «mer enn country».

Du skal være forsiktig med å kalle Rolling Stones for et countryband, men de har spilt det også. Her er Mick Jagger og Keith Richards sammen med legendariske Gram Parsons.

Leksjon 8 – Country med artister som ikke er countryartister

Du trenger ikke være countryartist for å spille country. Artister som Neil Young, Bruce Springsteen, Rolling Stones, The Byrds, Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival og mange andre har spilt inn countrylåter uten at noen har kalt dem countryartister av den grunn. I Norge har vi også mange eksempler på det samme. Bare spør deLillos og Henning Kvitnes. Ingen av dem vil hevde å være countryartister, men hør for eksempel på deLillos’ «Sveve over byen» og Kvitnes’ «Jenta fra Änglagård». De er ikke langt unna country, for å si det forsiktig.

I dette ligger forståelsen av at veldig mye musikk i forskjellige sjangere ofte er påvirket av countrymusikken. Mange pop- eller rocklåter er ofte tuftet på helt elementære strukturer som er de samme i flere sjangere. Omarrangerer du sanger som Van Morrisons «Brown Eyed Girl», The Beatles’ «Nowhere Man» eller ABBAs «The Day Before You Came» får du det lett til å låte som country.

Guy Clark er representant for den klassiske singer/songwriter med bena plantet i countrymusikken, og få kunne fortelle en historie i sangs form slik som ham.

Leksjon 9 – Hva handler countrymusikken om?

Det er riktig at countrymusikken ofte er trist, men det er ikke unikt for sjangeren. Innen pop, soul, blues, r’n’b og mange andre musikalske stilretninger, handler det veldig ofte om alt som er vondt og vanskelig i verden – og i særdeleshet kjærligheten. Det er et mønster i at den beste kunsten gjerne oppstår når opphavspersonen har det tungt, og det gjelder også countrymusikken. De beste sangene er ofte tuftet på dyrekjøpte erfaringer.

Jeg tror årsaken til at countrymusikken resonnerer så sterkt i mange mennesker er nettopp at den handler om selve livet. Det er en høyst forutsigbar mekanisme i at det gir trøst å høre om andres elendighet, i den forstand at det viser at vi ikke står alene. Har du mistet kjæresten, finnes alltid andre i samme båt. Å slite økonomisk er ikke noe som bare angår deg, og en rotløs tilværelse tilsynelatende uten mål eller mening gjør deg ikke spesiell. Disse er universelle fenomener som alle kan kjenne seg igjen i.

Enkelte låtskrivere og artister har også en mer litterær tilnærming til tekstmaterialet sitt. Guy Clark, John Prine, Townes Van Zandt, Lyle Lovett, Darden Smith, Nanci Griffith, Tom Pacheco og Gillian Welch er alle eksempler på artister som kan fortelle en novelle – eller for den saks skyld en roman – i sangs form. Gi dem fire minutter og fire vers, og de kan fortelle deg en historie som gjør inntrykk langt utover det å være en enkel sang.

Du får kanskje ikke tilbake din kjære hvis du spiller en countrylåt baklengs, men så ville det ikke lyde spesielt pent heller. Da er det sannsynligvis mer å hente i å høre på tekstene som kanskje kan gi den innsikten som trengs for å ta tak i en kjip situasjon.

Tekstmessig er det også ett spesielt fenomen som kjennetegner countrymusikken, det vi kan kalle «countryironi». Med det menes ordspill eller språklig lek, og noen gode eksempler er «If Drinkin’ Don’t Kill Me (Her Memory Will)» (George Jones), «Too Much Month At The End Of The Money» (Billy Hill), «Mixed Drinks About Feelings» (Eric Church med Susan Tedeschi), «Nobody In His Right Mind Would’ve Left Her» (George Strait) og «She Got The Goldmine (I Got The Shaft)» (Jerry Reed). Andre igjen er bare morsomme: «You’re The Reason Our Kids Are Ugly» (Conway Twitty og Loretta Lynn), «I Think She Only Loves Me For My Willie» (Paul Overstreet) og «I’ve Never Gone To Bed With An Ugly Woman, But I Sure Woke Up With a Few» (Bobby Bare).

Steinar Albrigtsen er den norske artisten som har hatt aller størst suksess med countrymusikk. Foto: Erik Valebrokk

Leksjon 10 – Countrymusikk i Norge

Her hjemme har vi grovt sett hatt tre perioder der countrymusikken har gjort det skarpt. Den første bølgen slo inn på 70-tallet da artister som Lillian Askeland, Bjøro Håland, Benny Borg, Teddy Nelson og til en viss grad Jonas Fjeld Band gjorde country populært i Norge. Andre periode kan tidfestes til tidlig 90-tall da særlig Steinar Albrigtsen, Hellbillies og Somebody’s Darling satte fyr på hitlistene. På samme tid fikk også Claudia Scott fornyet oppmerksomhet nettopp på grunn av countrytilknytningen, og Trond Granlund så sitt snitt til en gang for alle å vende den kommersielle popmusikken ryggen og gjenoppsto som det vi på den tiden kalte «rootsartist». Andre som gjorde seg bemerket i miljøet var Tore Andersen, Harald Thune, Bretteville og Hjerterknekt, for å ha nevnt noen.

Rootsbegrepet oppsto i et forsøk på å si noe om hvor countrymusikken kom fra. I uttrykket ligger en anerkjennelse av at dette er musikk som på ingen måte oppsto i forgårs, at artistene nå valgte å gå tilbake til røttene. Sine egne røtter var det muligens ikke alltid snakk om her, men i musikalsk forstand holdt uttrykket vann.

For tiden befinner vi oss i den tredje «countrybølgen» i Norge, der mange benytter begrepet «americana» for å beskrive musikken sin. Det blir en slags samlebetegnelse på en hel haug forskjellige amerikanske stilretninger, og i enkelte tilfeller er det kanskje også en bedre merkelapp enn country. Uttrykket «nordicana» har også vært benyttet for å signalisere det geografiske opphavet, men det sier ikke stort om selve musikken.

Det som skiller dagens «bølge» fra de foregående, er at den ikke ser ut til å stanse. Nå har sjangeren her hjemme etablert seg som en naturlig, integrert del av dagens mangefasetterte populærmusikk. Jeg hater å bruke uttrykk som «dagens ungdom», men likevel: Dagens ungdom har et langt mindre anstrengt forhold til musikalske sjangergrenser enn jeg selv hadde back in the day, og ironien har også vært på vikende front i mange år. Det er ikke lenger skambelagt å like det ene eller det andre. I dag er det mer slik at god musikk er god musikk, og dårlig musikk er dårlig musikk. Det er en fin inndeling, synes jeg.

Skal vi likevel snakke om dagens norske country- og americanaartister, kan jeg selvsagt trekke frem en del sentrale navn. Malin Pettersen er som jeg har allerede har nevnt i leksjon nummer 7 i ferd med å utgi sin tredje soloplate som blir «noe helt annet», og hun er stadig primus motor i det mer rendyrkede countrybandet Lucky Lips. Jeg skrev videre at Louien spiller i Silver Lining, og der finner vi også Stine Andreassen hvis «hovedband» The Northern Belle sprer vingene mer og mer. Darling West er å anse som sentrale i dagens americanamiljø, men de spenner også stadig bredere. Andre navn verdt å trekke frem er Embla & The Karidotters, Sweetheart, Signe Marie Rustad, Benedicte Brænden, Trond Svendsen & Tuxedo, Country Heroes, Ole Kirkeng, Roger Græsberg & Foreningen, Krissy Mary og Hege Brynildsen, og la oss for all del ikke glemme Ida Jenshus som dukket opp mellom de to siste bølgene. Langt ifra alle disse kan karakteriseres som countryartister, men samtlige har en dyp forståelse for countrymusikken som er lett å høre i bunnen av det de holder på med.

Gram Parsons døde bare 26 år gammel, men rakk blant annet å være medlem av The Byrds og ikke minst spille inn de to mesterverkene GP og Grievous Angel der en ung Emmylou Harris var sentral.

Leksjon 11 – Disse låtene MÅ du kjenne

Verden ville utvilsomt vært et fattigere sted uten countrymusikk. Jeg har en spilleliste – Jævla bra countrymusikk – med favoritter innen sjangeren, der jeg fortløpende legger til eksempler som forsvarer denne noe bastante påstanden. Den har så langt passert 1300 sanger, og det kan jo være en smule overveldende. Derfor nevner jeg her ti av dem, sanger du ikke kommer utenom. Uansett. Skal du kunne din countrymusikk, må du kjenne disse ti sangene. Det er ikke nødvendigvis de ti beste, men på forskjellige vis er de representative for hva gode countrylåter skal være. Og forstår du ikke hvor fint countrymusikk kan være når du hører disse er det faktisk ikke håp for deg.

Johnny Cash – «Folsom Prison Blues»
Nanci Griffith – «Love At The Five And Dime»
Merle Haggard – «Kern River»
Emmylou Harris – «Pancho & Lefty»
The Carter Family – «Can The Circle Be Unbroken»
Hank Williams – «Your Cheatin’ Heart»
Dwight Yoakam – «Guitars Cadillacs»
Guy Clark – «Let Him Roll»
Patsy Cline – «Crazy»
Gram Parsons – «Return Of The Grievous Angel»

Sangene er ikke rangert, og du finner selvsagt alle sammen på spillelisten nederst på siden.

Gå på konsert, for eksempel med Darling West. Foto: Erik Valebrokk

Leksjon 12 – Slik lytter du til country

Nå som du har lært litt om country gjenstår bare en siste ting. For hva skal du med all denne kunnskapen om du ikke vet hvordan du kan bruke den på best mulig måte? Som den glupe leser vel har forstått er en av nøklene til å få fullt utbytte av musikken å faktisk høre på tekstene, men det er et par ting til du bør være oppmerksom på.

Som all annen musikk gjør også countrymusikken seg meget godt i levende live. Kommer det en countryartist til en konsertscene nær deg kan det derfor hende du gjør deg selv – og vedkommende – en stor tjeneste ved å kjøpe billett. En nesten like viktig lærdom er at countrymusikk er perfekt bilmusikk. Selv har jeg ikke engang lappen, men hver gang jeg sitter på i en bil og hører country blir jeg lykkelig. Dette har nok først og fremst med mytologi og klisjeer å gjøre. Jeg føler meg ganske trygg på at de fleste vil ha sett en film eller et TV-program som kombinerer bilkjøring og countrymusikk mer enn én gang, og det er fordi det funker som hånd i hanske.

Forutsatt at du kjører bil anbefaler jeg derfor å finne frem spillelisten under her eller at du lager din egen med de kuleste countrylåtene du vet om. Helt ideelt foregår selvsagt kjøreturen på en amerikansk highway, men i mangel av en slik fungerer en norsk landevei helt utmerket. Bare sørg for å spille høyt nok!