Chip Taylor/Paal Flaata
Krøsset, Oslo
8. februar 2017
[usr 5 text=»false»]
Midnight Choir
Sentrum Scene, Oslo
9. februar 2017
[usr 6 text=»false»]
Jeg har vel aldri gjort noen hemmelighet ut av at jeg mener Paal Flaata er Norges desidert beste mannlige sanger. Sorry, alle fra Sivert Høyem til Lars Lillo-Stenberg, fra Kurt Nilsen til Prepple, men for meg knocker fløyelsstemmen til Flaata ut samtlige av dere og alle andre. Men det er ikke noe å være lei seg for, det er bare én Paal Flaata. Dere andre synger jo også fint. For å sitere et gammelt jungelord fra min barndoms Fantomet-blader: «Det hender Fantomet forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann.» Slik er det med Paal Flaata også. Noen ganger er han vokalist og frontfigur i Midnight Choir, andre ganger er han soloartist med adskillig mindre pomp og prakt, og noen ganger er han til og med bare gjest, som for to dager siden da hans venn Chip Taylor spilte på den lille klubben Krøsset i Oslo. Her kom Flaata som en «vanlig mann», men med sin uvanlige røst blir jo det også veldig stas.
Nå har jeg fått oppleve Paal Flaata to kvelder på rad, i to vilt forskjellige settinger. Da han og resten av det gjenforente Midnight Choir spilte for et nesten fullsatt Sentrum Scene i går kveld, var det den første av to konserter. Den andre, i kveld, ble raskt utsolgt og førte til at gårsdagens ekstrakonsert ble satt opp. Selv med begrenset kapasitet ettersom det var satt opp stoler nede og ikke var ståplasser som normalt, har altså oppunder 2000 personer kjøpt billett til disse konsertene. Ikke verst.
Sjekk også: Tidenes spilleliste med Teenage Fanclub
Men for å begynne i riktig ende må vi snakke om Chip Taylor. Chip, som på 60-tallet blant annet skrev «Wild Thing» som var en kjempehit for engelske The Troggs i 1966 og ble gjort i en legendarisk versjon av Jimi Hendrix under Monterey-festivalen året etter, og «Angel Of The Morning» som er blitt en slags evergreen og fremført av «alle», trakk seg tilbake fra musikkbransjen på 70-tallet for å satse på en karriere som profesjonell gambler. Av alle ting. Tidlig på 90-tallet begynte han heldigvis å savne musikken såpass at han vendte tilbake til folden, og særlig på 2000-tallet har han vært svært produktiv, skrevet hauger og lass av fine sanger og utgitt mer enn en håndfull fine album.
Chip, eller James Wesley Voight som han faktisk heter, er lillebroren til skuespilleren Jon Voight, og Paal Flaata er såpass til fan at han i 2012 spilte inn et helt album med sangene hans. Wait By The Fire – Songs by Chip Taylor var det første i en trilogi med hyllester til låtskrivere han er spesielt glad i. De to andre var viet Mickey Newbury og Townes Van Zandt, og av de tre er altså Chip den eneste som lever, 76 år gammel i dag og en fantastisk entertainer.
På Krøsset sang og spilte han i drøye tre kvarter kun akkompagnert av pianisten Gøran Grini, før Paal Flaata entret scenen og bidro med sin nydelige sang under konsertens andre halvdel. Det ble en minnerik og svært fin og underholdende kveld. Chip Taylor er en historieforteller av Guds nåde, og med svært enkle grep klarer han å målbinde publikum. Han er morsom på en lun og litt subtil måte, vennlig og sympatisk, og selv når han er politisk blir han ikke slem. Mange vil nok også ha fått med seg at storebror Jon har uttrykt at Miley Cyrus og Shia LaBeoufs kritikk av Donald Trump er å betrakte som landssvik og at Women’s March i Washington DC og andre byer er et forsøk på å rakke ned på presidentembetet, men Chip trekker på skuldrene og sier at selv om de er uenige, så elsker han broren sin. Det er alt han har å si om den saken, så de som hadde ventet å få høre en kraftsalve måtte gå skuffet hjem.
Men særlig skuffet tror jeg ingen av de tilstedeværende var. Taylor, Flaata og Grini er en suveren trio, og med mye godt humør og en samling sterke sanger var det en aldri så liten høytidsstund vi var vitne til. Vi fikk også servert et utvalg coverlåter, ikke minst Josh Hadens intenst vakre «Spiritual» sunget av Flaata, og når det skjer er aldri gåsehuden spesielt langt unna.
Se flere bilder fra Chip Taylor-konserten her
Det var ikke mindre gåsehud å hente på Sentrum Scene i går kveld. Chip og kona Joan var riktignok trygt plassert på andre rad i salen, men på scenen sto Paal Flaata, Atle Byström (eller Al DeLoner, om du vil) og Ron Olsen klare til dyst litt over klokken halv ni. Sammen med Gøran Grini på piano, Frederik Mustad på orgel og Glenn Vidar Solheim på trommer startet de forholdsvis nedpå med «Double Blank», åpningssporet fra bandets fjerde album Unsung Heroine (2000). Etterfulgt av «October 8» og «Mercy Of Maria» fra mesterverket Amsterdam Stranded (1998) var tonen satt, og alle fremmøtte forsto at dette ville bli en aften å minnes.
Midnight Choir ble oppløst i 2004 etter å ha utgitt fem album som alle står som påler i moderne norsk musikkhistorie. Ved siden av de to nevnte ga de ut sin selvtitulerte debutplate i 1994 (det ble utgitt en ny og svært lekker utgave i fjor høst med en ekstra plate med opptak og platen fikk sågar en tittel; The Loma Ranch Sessions), Olsen’s Lot i 1996 og svanesangen Waiting For The Bricks To Fall i 2003. Samlet er dette en produksjon som er hinsides hva man kan forvente av tre karer fra lille Norge, eller det var det iallfall den gang. Så bra som det står til innen norsk populærmusikk om dagen kan sannsynligvis alt skje, men da Midnight Choir holdt på «back in the day» var det direkte sensasjonelt.
I fjor kom trioen sammen igjen. Først for noen få konserter, hvorav to tette på Rockefeller i Oslo. Jeg så den ene av disse og var i ekstase. Hvor bra Midnight Choir enn var den gang da, er de enda bedre nå, og det sier utrolig mye. Jeg var på mange Midnight Choir-konserter og var alltid fornøyd, men det de leverte i mars i fjor var simpelthen ikke til å tro. De varmet også opp publikum på Øyafestivalen på lørdagen i fjor, og jeg vil tro de fikk noen nye fans der. Selv om det var litt underlig å se bandet opptre i fullt dagslys var det en imponerende forestilling.
I går var de heldigvis tilbake der de hører hjemme, på en innendørs konsertscene der sjelden lekker scenedekor og belysning. Det var alltid noe høytidsstemt over å se Midnight Choir live, og slik er det nå også. Et svakt røykteppe ligger på scenen, og de tre i front og de tre bak er badet i lekkert scenelys. Paal Flaata står midt på scenen med røde roser festet til mikrofonstativet som han gjennom konserten kaster ut til publikum, en etter en. Atle Byström flankerer ham på venstre side, som vekselvis gitarhelt og pianist. (Det er i det hele tatt mye tangenter inne i bildet her.) På Flaatas høyre side står bassist Ron Olsen og utfører sin egen magi, men hvorfor ingen har insistert på at han ikke kan stille i hvit t-skjorte og lyseblå jeans når resten av bandet er elegant antrukket i svart er utenfor min fatteevne. Det virker nesten litt uprofesjonelt, og er det ett ord jeg virkelig ikke forbinder med Midnight Choir er det nettopp det. Her er alt iscenesatt og regissert med nennsom fingerspissfølelse, så det blir litt underlig.
Men nok om det. Siden i fjor har bandet strammet inn setlisten en smule, fra to timer til halvannen time, og gjort enkelte endringer. Jeg savner flere låter som for eksempel «Harbor Hope» og «Degas’s Eyes», men til gjengjeld får vi «Into The Dark», «Double Blank» og «Painting By Matisse». Det er en OK deal for dem blant oss som har så en av fjorårskonsertene, men jeg vet hvilken av disse to opplevelsene jeg foretrekker, for å si det sånn.
Når det er sagt var det ikke rare greiene å utsette på gårsdagens konsert, annet enn at den kunne vært en halvtime lenger. At Midnight Choir er gjenforent er i grunnen verdens beste idé, og konserten bekreftet det med all tydelighet. At Flaata synger så fint som han gjør betyr selvfølgelig at han kan synge hva som helst og følgelig gir ut strålende soloplater på løpende bånd, men han er aldri bedre enn når han synger det som i hovedsak er Atle Byströms låter. Denne trioen skapte gjennom sine fem plater et lydbilde som er dypt stemningsfullt på en mørk og svært vakker måte, og det er ikke noe du så lett får til i andre sammenhenger. Nå har det neppe vært Flaatas hensikt heller som soloartist, men det er i denne settingen han virkelig skinner. Jeg tror enkelt og greit det skyldes en felles forståelse fra de tre medlemmenes side for hvilket musikalsk univers Midnight Choir skulle skape rundt seg, med god hjelp fra produsenten Chris Eckman. Angivelig er de ikke verdens beste venner, men de har og har hatt en felles skaperkraft og retning som har gjort dem til noe av det største vi har her til lands.
Det er nemlig på ingen måte Flaata alene som drar dette lasset. Den dynamikken som finnes her og oppbyggingen av låtene med ofte lange instrumentale partier, er fulle av utsøkte detaljer, skarpe kontraster og musikalsk perfeksjon, der de forskjellige bestanddelene fremstår som dønn avhengige av hverandre. Forsvinner ett element, forsvinner hele stemningen, og det kan vi ikke ha noe av. Derfor er en Midnight Choir-konsert (eller plate) en ren oppvisning i musikalsk detaljfokus som all flisespikking til tross fremstår som eksepsjonelt organisk og levende. Det er noe intuitivt over dette bandet som ikke kan fakes eller konstrueres, men som bare er.
Da står vi fremdeles igjen med det veldig gode spørsmålet om det kommer ny musikk fra Midnight Choir på et tidspunkt. Så vidt jeg har forstått er ingenting i boks ennå, men mye tyder på at det kan komme til å skje. I så fall vil det være en begivenhet av de sjeldne. Ikke for å utøve noe press her altså, men…
Og til dere som har billett til konserten i kveld: Gled dere!
Så enig så enig. Midnight Choir er og blir Norsk populærmusikks egen fine perle. Måtte jeg velge en eneste plate til den berømte ensomme øya så ble det en av de fem. Vilkårlig valgt. De har alle hver sin magi.