Den konserten på Øyafestivalen i fjor jeg angrer mest på at jeg ikke ordentlig fikk med meg er med Kamasi Washington. Den 36 år gamle amerikanske tenorsaksofonisten er et av de mest overjordisk musikalske vesener som finnes, og på det enestående trippelalbumet The Epic fra 2015 er han på en musikalsk seilas jeg knapt har hørt maken til.

La det være sagt med en gang at mine jazzkunnskaper er svært begrensede. I teorien kan jeg fint lite om jazz, en sjanger jeg har hatt et, la oss kalle det skeptisk, forhold til i alle år, men som jeg i godt voksen alder har begynt å interessere meg for. De siste par-tre årene har jeg hatt et voksende utbytte av å høre på John Coltrane, Miles Davis, Dexter Gordon, Dave Brubeck, Charlie Parker, Bill Evans og Chet Baker, for bare å ha nevnt noen få. Jeg har ingen spesiell retning når jeg beveger meg inn i jazzens verden og «kan» fremdeles ikke noen av disse artistene, men av erfaring besitter jeg en usvikelig visshet om at jeg vil finne musikalske perler både her og der – og det stemmer.

Men altså, Kamasi Washington. Han er en bred som en låvedør, har lunger som sannsynligvis kan blåse opp en luftballong og han spiller saksofon av en annen verden. Han er en musikalsk eventyrer med improvisasjonens nådegave og har et band i ryggen som teller noen av verdens fremste unge jazzinstrumentalister. På The Epic har han selskap av bassistene Thundercat (som nylig ga ut et annet svært eventyrlystent og spennende album, Drunk, der Kamasi selvfølgelig er gjest) og Miles Mosley, trommeslagerne Ronald Bruner Jr. og Tony Austin, perkusjonisten Leon Mobley, trompetisten Igmar Thomas og trombonespilleren Ryan Porter, pianisten Cameron Graves og keyboardisten Brandon Coleman, og endelig de to vokalistene Patrice Quinn og Dwight Trible hvis jobb primært er å sørge for kor til den nydelige musikken.

Skjønt nydelig. Det er ikke alt på The Epic som er umiddelbart pent å høre på, men det er storslagent og ja, episk, med låter, eller mer presist, stykker, som varer i så mye som 15 minutter. Med unntak av «Malcolm’s Theme» som er skrevet av den kjente trompetisten Terence Blanchard og en fantastisk tolkning av Claude Debussys «Clair de Lune», har Kamasi komponert og arrangert alle låtene på platen selv, og at han har en klar visjon er tydelig. Han har hatt en lang og garantert lærerik karriere som sidemann for andre, og har spilt med blant annet Wayne Shorter, Herbie Hancock, George Duke, Lauryn Hill, Snoop Dogg, Nas, Kendrick Lamar, Chaka Khan, Flying Lotus, Ryan Adams og ikke minst Gerald Wilson som han har medvirket på fire plater med. Han ga også ut tre selvfinansierte plater i årene 2005-08, men det er nok likevel mulig å betrakte The Epic som den «egentlige» debuten.

Da Kamasi spilte på Øya var jeg ennå ukjent med musikken hans, og selv om han forsikret de fremmøtte om at han og bandet var der for å ha det gøy og jeg likte veldig godt det jeg hørte, valgte jeg å bruke akkurat hans konsert til å bevilge meg en matpause. Derfor fikk jeg bare med meg deler av opptredenen, og for det er jeg skikkelig sur på meg selv.

Se også: Minnebok fra Øyafestivalen

I løpet av høsten kommer sannsynligvis Kamasi Washington med en ny plate, anført av den fantastiske nesten 15 minutter lange «Truth» som ble sluppet digitalt for to måneder siden. Det er et nydelig stykke musikk som tar fatt der The Epic slutter. Den er akkurat litt mer umiddelbart iørefallende enn flesteparten av låtene derfra, og var det ikke for at den er så lang som den er og instrumental attpåtil er det nesten så det kunne vært en hit, iallfall i en perfekt verden.

Videoen er også veldig fin, og den målbærer en humanisme, en varme og en følelse av samhold og tilhørighet som du også kan høre i musikken. Der jeg tidligere – feilaktig – oppfattet jazz og særlig improvisert sådan som ekskluderende, oppfatter jeg «Truth» som det stikk motsatte. Det er et stykke musikk som er samlende og inkluderende, og den vakre videoen som er regissert av Ag Rojas etter en idé av Kamasi selv handler om «harmony of difference», en tanke jeg svært gjerne omfavner i en turbulent tid.

Jeg digger rett og slett Kamasi Washington helt vilt. Han har lært meg hva jazz kan være, hvor fint det kan være, mer enn noen annen, og det er ofte gjennom hans aller mest krevende krumspring han virkelig «snakker» til meg og får meg til å omfavne musikken hans som jeg gjør.

Se videoen til «Truth» og hør The Epic, ikke én gang, ikke to ganger, men mange ganger, for virkelig å trenge inn i materien. Det er verdt en innsats. Neste gang Kamasi Washington spiller i Oslo finner du meg i fremste rekke – under hele konserten.