«Sommer og vinter, høst og vår», sang Lars Lillo-Stenberg i «Avismannen», en av de første sangene han skrev og som havnet på deLillos’ andre plate, 1987-klassikeren Før var det morsomt med sne. Den er nå relansert av deLillos’ nåværende plateselskap Drabant Music (drevet av min gode venn, ildsjelen Terje Pedersen) på vinyl, sammen med den enda mer klassiske debuten Suser avgårde, opprinnelig utgitt året før. Uten at han kunne vite det da han satt på budsentralen midt på svarte natta og ventet på ferske avisbunker sammen med «superbudet» Morstad som er avisbudet sangen handler om, ble motivet «sommer og vinter, høst og vår» med årene et slags bilde på hva deLillos skulle bli. I «Avismannen» heter det videre at Morstad «gikk med avisen i over tredve år», mens deLillos nå pusher 40.

Dette ørlille faktum både vekker nostalgikeren i meg og får meg til å kjenne litt på min egen dødelighet. Det er ikke sikkert Morstad er blant oss lenger, men det er både Lars Lillo-Stenberg og bassist Lars Fredrik Beckstrøm, samt deLillos’ to første trommeslagere Rune Lindstrøm og Øystein Jevanord, fire musikere jeg ble kjent med i 1985 og 1986. Det er jo ganske lenge siden, og når jeg hører de to nyutgivelsene – Suser avgårde på blå vinyl og Før var det morsomt med sne på hvit vinyl – blir jeg transportert til en annen tid som avgjort var annerledes og muligens mer bekymringsløs, men som med så mange minner – glemte som evig skattede – får musikken et slør av svunne dager der deLillos’ musikk var lydsporet. Var det alltid sol og sommer? Selvsagt ikke, men det føles litt slik.

Jeg er usikker på når jeg første gang hørte deLillos, men jeg vil tro det var med dobbel-A-sidesinglen «Johnny Fredrik»/«Fugl i bur» fra 1985 som ble utgitt på det lille selskapet Some People Are Ratz, selskapet Tom Skjeklesæther og Kai Jarre drev som en spinoff av klubbkonseptet Ratz på «jappeklubben» Studio 26 som de på «sine» kvelder forvandlet til dødskul rockebule. Det kan tenkes at jeg så dem spille live en gang eller to før dette, men det spiller liten rolle. Jeg så dem iallfall veldig mange ganger etter utgivelsen av debutsinglen, en syssel jeg har valgt å fortsette med inn i voksen alder, blant annet fordi deLillos er et av de sikreste konsertkortene vi har. Fremdeles.

På denne tiden hadde de også spilt inn den legendariske Kjerringvik-demoen, kopiert på kassett og delt ut til forskjellige journalister, konsertarrangører og plateselskap. Jeg var blant de heldige, og spilte den gule kassetten igjen og igjen. Her var et norskspråklig band som traff meg hardt med sine forunderlige sanger om å gå på bussen i pyjamas, om beibier som drar av sted i blå folkevogner, om å gå seg vill og ikke finne tilbake til seg selv, om lidelsen ved å bli forelsket – igjen, eller om å gå «ganske» full (les; dritings) midt i Bygdøy allé i grålysningen på vei hjem til en uoppredd seng. Når du er 18-19 år gammel, har slike sanger en effekt, særlig med tanke på at jeg også lærte meg at livet er en liten dings.

Jeg skrev i fanzinen Absolute Musique på denne tiden før jeg fikk min første «ordentlige» journalistjobb i bladet Pop høsten 1985. Sammen med min venn og kollega Jørn gjorde jeg mitt første deLillos-intervju i Absolute Musique nummer 3, noen måneder tidligere, rett før trioen som på dette tidspunktet besto av Lars og Lars og Øystein skrev kontrakt med plateselskapet Sonet, og det intervjuet kan du faktisk lese her, til tross for at jeg er usikker på om det er å anbefale.

deLillos ble for det meste møtt med begeistring i musikkpressen, men fikk også det noe betente stempelet «vestkantrock» som fikk enkelte til å rynke på nesen. Lars Lillo snakker en del om dette i den strålende boken Glemte minner – Historien om 230 deLillos-sanger, redigert av Yngve Knausgård og utgitt på Cappelen Damm i 2015, og forklarer hvordan dette slo litt uheldig ut, men for meg som selv var vestkantgutt spilte det mindre rolle. Kanskje var det heller en fordel, at det var enklere for meg å identifisere meg med figurene i Lars’ lille tekstunivers. Jeg hadde sågar gått i klasse med den tøffe jenta som spilte bass i Tamara Press og er inspirasjonen til «Min beibi dro avsted». Det fant jeg riktignok ut mange år senere, men Lars hadde rett i at hun var ganske kul. Hun lærte meg for eksempel å like Iggy Pop, og for det er jeg takknemlig.

Jeg besøkte også Lars hjemme i loftetasjen i huset i Thomas Heftyes gate der han fremdeles bor – dog i den vesentlig større førsteetasjen – og for noen år siden minnet han meg om at han også hadde vært hjemme hos meg, der min mor smurte brødskiver til oss mens vi satt og pratet om musikk på kjøkkenet.

Alle disse minnene dukker opp og levendegjøres når jeg hører de nye utgavene av Suser avgårde og Før var det morsomt med sne. De aller fleste sangene fra Kjerringvik-demoen havnet på disse to platene, og trommeslager Øystein Jevanord måtte gjøre sitt beste for å gjenskape spillet til forgjengeren Rune Lindstrøm som hadde valgt å gå inn i Hare Krishna-bevegelsen og derfor sa farvel til rocken. Her var Lars nokså diktatorisk, og Øystein sluttet, sikkert også av andre årsaker, etter de to første platene og ble erstattet av Øystein Paasche som fremdeles henger med. (Sistemann, Lars Lundevall, har «bare» vært med siden Neste sommer i 1993.)

Både Suser avgårde og Før var det morsomt med sne er utstyrt med coverbilder av en ung Lars Lillo-Stenberg. På førstnevnte er han liten gutt, det er sommer, og han er med bestefaren i en seilbåt utenfor Kjerringvik. På oppfølgeren ligger han hjemme på stuegulvet med gitar, noen år eldre. Bildet er fra en julaften en gang på 70-tallet, og koblet med tittelen får vi assosiasjoner til vinter og livet levd innendørs. Uten at det var planlagt – de fleste låtene til de to platene stammet fra Kjerringvik-demoen og ble valgt nærmest tilfeldig – ble den første en lys og lett plate, en sommerplate uten å være det, og den andre mørkere, tematisk mer mollstemt og således en vinterplate, men uten egentlig å være det.

Suser avgårde ble en suksess og solgte imponerende 25000 eksemplarer, et godt grunnlag for videre plateutgivelser. Før var det morsomt med sne solgte vel noe mindre, men bandet fikk en hit med «S’il vous plait», en sang Per Asplin hadde opptrådt med i Melodi Grand Prix i 1961, og som var skrevet av Sven Lange med tekst av Lars’ far Per Lillo-Stenberg.

Og så startet livet med deLillos for alvor… for bandet og for meg. De har spilt gjennom sommer og vinter, høst og vår – åpenbart ikke i den rekkefølgen – i snart 40 år, og ingenting tyder på at de har tenkt å slutte med det. La meg legge til at også jeg har tenkt å bli her en god stund til, uten at jeg har noen planer om å krøke meg opp på en scene. I årene som kommer skal jeg spille gamle sanger om igjen, og det er sanger som blant annet handler om alle årstidene. Avhengig av hvilken av dem jeg spiller er deLillos både sommer og vinter og høst og vår, men som vi alle vet, er deLillos aller mest sommer, denne sommeren eller den neste. For meg føles dessuten sommeren evig når jeg spiller Suser avgårde i sin helhet for jeg vet ikke hvilken gang. Noe mer pussig er at sommeren stadig føles evig når jeg spiller Før var det morsomt med sne, også den for ørtende gang.

Så her sitter jeg snart 40 år etter at jeg hørte disse sangene for første gang og synes de er omtrent like gode og i enkelte tilfeller bedre enn da. Det høres ut som en klisjé, men «Finnes det en kvinne», «Mine øyne», «Suser avgårde alle mann», «Knut», «Hei, jeg er tilbake», «Forelsket», «Nei, ikke gjør det», «Siste sommerferiedag», «Racerbåt» og resten av de 25 sangene som finnes på deLillos’ to første plater er del av meg. Jeg klarer ikke se for meg tilværelsen uten noen av disse sangene, og jeg kommer til å ta dem med meg i graven. Det er utvilsomt en del store artister som har betydd mer for meg enn deLillos’, men jeg tror ingen av dem er norske. Derfor, som de selv har uttrykt i en helt annen sang, mange år senere: Tusen takk.

Nå kan sommeren komme.