I dag var jeg så heldig å få høre Blackstar, David Bowies 25. studioalbum, i sin helhet. Én konklusjon er foreløpig krystallklar: Det er en eventyrlig plate, men utgivelsen finner først sted på Bowies 69-årsdag, 8. januar. Det ville være meningsløst å anmelde en så kompleks, krevende og utfordrende plate på så svakt grunnlag som én gjennomlytting, men jeg skal prøve å fortelle litt om den og formidle mine første inntrykk.

Alle Bowie-fans har for lengst hørt tittelkuttet. Den ti minutter lange og monumentale «Blackstar» som ble sluppet i november beskrev jeg da som «en avantgardistisk hybrid av frijazz, drum’n’bass, pop og elektronika». Den var ledsaget av en symboltung og spennende video eller kortfilm som du kan se her.

I dag ble «Lazarus», spor tre på Blackstar, sluppet digitalt, og en ledsagende video vil følge i januar. Men vi klarer oss lenge med sangen, en av fire han har skrevet for en off-Broadway-musikal som også heter Lazarus. Tittelmelodien herfra er seks minutter pluss med stemningsfulle og vakre toner, den eneste av de fire sangene som er med på Blackstar. Bowie har nå med seg et helt nytt band, anført av saksofonisten Donny McCaslin som selv har gitt ut 12 plater under eget navn, og musikerne er hans mer eller mindre faste gjeng: Jason Lindner på tangenter, Tim Lefebvre på bass, Mark Giuliana på trommer og Ben Monder på gitar. Monder ble først med på den tredje og siste innspillingsrunden, og følgelig er ikke Blackstar noe utpreget gitaralbum. Ikke dermed sagt at han ikke gjør noe av seg. Her er riktignok kun én gitarsolo – på avslutningssangen «I Can’t Give Everything Away» – men platen er krydret med lekre detaljer fra Monder, ikke minst på «Lazarus». Hør den her.

https://www.youtube.com/watch?v=ZSt9RDIIa0k

Igjen er det Tony Visconti som står for produksjonen. Han har jobbet med Bowie helt siden hans andre album, 1969s Space Oddity og senere på mange av nøkkelalbumene hans, som Young Americans (1975), «Berlin-trilogien» Low (1977), «Heroes» (1977) og Lodger (1979), Scary Monsters (And Super Creeps) (1980) og The Next Day (2013).

To sanger har vi hørt før, men i andre versjoner. «Sue (Or In A Season Of Crime)» og «‘Tis A Pity She Was A Whore» ble først sluppet som en 10-tommers single på Record Store Day for litt over et år siden, og foreligger i helt nyinnspilte, kraftig forandrede versjoner på Blackstar. Sistnevnte er blitt noe mer «lettbent» uten at vi dermed snakker om noen ny «Let’s Dance», og «Sue…» er hardere, mer direkte, kjappere i tempo, kortet ned fra godt over syv minutter til under fem. Jeg liker den nye versjonen av «…Whore» umiddelbart bedre enn originalen, men er mer usikker når det gjelder «Sue…». Kanskje den passer bedre inn i helheten? Det er for tidlig å si.

Da Bowie som lyn fra klar himmel vendte tilbake til musikken med singlen «Where Are We Now?» på 66-årsdagen sin for snart tre år siden og fulgte opp med langspilleren The Next Day, signaliserte han klart og tydelig at han fremdeles hadde mye på hjertet, nesten ti år etter forrige album, 2003s Reality. Den trakk imidlertid klare veksler på Bowies rikholdige katalog, men det gjør Blackstar i langt mindre grad, selv om verset i «Dollar Days» kan minne svakt om «This Is Not America» og de strandede levningene av Uncle Tom er å se i videoen til «Blackstar».

Med McCaslins og det nye bandet tar Bowie en dramatisk musikalsk vending inn i jazzmetallens verden og skjeler heller ikke så rent lite til sitt gamle idol Scott Walker. Men der Walker nesten utelukkende velger å lage smal og vanskelig tilgjengelig musikk, står aldri Bowie i fare for å glemme den magiske kraften som ligger i en god melodi. Nettopp «Dollar Days», «Lazarus» og dessuten «I Can’t Give Everything Away» er gode eksempler på det. At han straighter opp arrangementet på «…Whore» gjør også den mer tilgjengelig. Det er et poeng her å trekke frem «sagelyden» fra McCaslins saksofon og Lindners fantastiske piano som løfter den til noe annet og, tror jeg, bedre.

Blackstar er selvfølgelig ingen særlig kommers plate. Dette er krevende, men også spennende lytting. «Girl Loves Me» er eksempelvis tung, rytmisk og litt drum’n’bass-aktig, majestetisk og «stor», men på en minimalistisk måte. Jeg vet ikke om det gir mening, men det var sånn jeg oppfattet den. At den følges opp av deilige «Dollar Days» er nok lurt. Der får du litt mindre motstand. Den åpner veldig pent med en iørefallende pianointro og en smygende Sade-liknende saksofon, men mot slutten griper jazzen tak i låta så den totalt endrer karakter. Særlig saksofonen (atter en gang) og Giulianas trommer (mye cymbaler) er dominerende. Avslutningen «I Can’t Give Everything Away» (et løfte om nye spennende prosjekter?) er veldig rytmisk og har en pen melodi i et ellers krevende arrangement. Den har et veldig åpent, svevende og luftig lydbilde der McCaslins saksofon nærmest får vinger. Gitarsoloen mot slutten gir et ekstra og veldig deilig løft, og du vil bare høre platen på nytt med en gang.

Det må dessverre vente, men det får vi tåle. Jeg har i det minste hørt Blackstar i sin helhet og er dypt fascinert. At den klokker inn på 41 minutter er også en stor fordel. Selv om The Next Day var en fin plate var den altfor lang. I så måte er Blackstar perfekt.

Så kan man forresten lure på om jeg nå faktisk har anmeldt Blackstar? Det jeg er mest usikker på er strengt tatt poenggivningen. Femmer eller sekser?

Avslutningsvis vil jeg anbefale alle å kjøpe januarnummeret av musikkmagasinet Uncut der McCaslin forteller om tilblivelsen av Blackstar. Spennende lesning, indeed!

Les også: Bruce Springsteens «julegave» til fansen