Daniel Kvammen
«Vetklaus»
(Jansen Plateproduksjon)
[usr 6 text=»false»]

Daniel Kvammen gjør det ikke lett for seg. «Du må ikkje tru at eg er sint, det er det siste som eg er, eg vil jo berre glømme at du finns te,» synger han i åpningssporet «Ingenmannsland» på sin andre plate Vektlaus. Når dette kun er innledningen på en hel plate om et ferskt samlivsbrudd er sjansen for å minnes elendigheten i tide og utide over gjennomsnittlig stor. Vektlaus er hans tolkning av det klassiske bruddalbumet av typen Blood On The Tracks (Bob Dylan), Tunnel Of Love (Bruce Springsteen), Sea Change (Beck) og 808s & Heartbreak (Kanye West), og spørsmålet er om dette er egenterapi eller ren flagellasjon?

Han har skrevet en slags overordnet ramme i form av et dikt, en produktbeskrivelse, om man vil, for uten videre dikkedarier å understreke at dette er nokså triste saker:

«Tusen augu som ser, men ikkje dine
Tusen festar, men ingen der du er
Eit sentrum spalta i tusen bitar
Vektlaus i tomrommet etter deg

Eg vil ikkje ha evig liv, eg vil berre ha jenta mi»

Jeg oppfatter heldigvis Daniel Kvammen som en mann med godt humør, så han takler nok tapet av jenta si. Vektlaus som helhet tyder også på det. Men hvorom allting er, det han – eller vi lytterne – har fått i bytte mot gamlekjæresten er en plate som må kunne kalles historisk i norsk popsammenheng. Vektlaus er nemlig en plate vi aldri har hørt maken til.

Men la oss spole litt tilbake før vi går videre inn i materien. Første gang vi ble kjent med den unge Daniel Kvammen fra Geilo i Hallingdal var høsten 2013. Han var 25 år gammel, og fremsto som noe i nærheten av en visesanger, eventuelt en trubadur med tekster på dialekt og en svak slagside i retning folk eller country. Singlen «Ingen vega utenom»/«Alt for mykje tå alt for lite» og den påfølgende julesangen «23. desember» var kjempefine sanger som vitnet om at Daniel var en mann å holde øye med, men det var ingenting ved dem som pekte mot den platen han gir ut i dag. På albumet som fulgte tidlig i 2015, Fremad i alle retninga, var det for så vidt ganske mye som tydet på at Daniel hadde en større palett enn først antatt. Anført av den suverene popsinglen «Du fortenar ein som meg» – stadig en av de beste norske låtene uansett sjanger de siste årene – var det en plate som pekte i flere retninger, men med den klassiske singer/songwriter-figuren som stifinner gjennom et knippe velkomponerte og ofte finurlige sanger.

Sjekk også: Hajkerens guide til popgalaksen

På samme tid begynte det å skje ting på Daniels konserter. Fra å befinne seg i et vellydende countryrocklandskap – en slags kombinasjon av Hellbillies og Stein Torleif Bjella (?) for å holde oss i Hallingdal – ble det stadig mer sprut over sakene i kjølvannet av albumutgivelsen.

Da jeg for en drøy måned siden anmeldte Daniels nye single «Me dansar ikkje for moro skyld», første smakebit fra Vektlaus, stilte jeg spørsmålet om hvor overraskende det egentlig var at han gikk et stort skritt videre fra debutalbumet. Den New Order-inspirerte singlen var utvilsomt et uventet trekk, men det var likevel ganske mye som tydet på at han hadde langt mer å by på enn hva vi tidligere var blitt utsatt for på plate. Han gjorde for eksempel en rørende vakker gjendiktning av Nicki Minaj-låta «Bed Of Lies» for Christine live på P3 og holder Kanye Wests My Beautiful Dark Twisted Fantasy som «eit av dei vakraste samtidsverka» han vet om, noe han skrev i den lille pamfletten Primalskriket utgitt av Forlaget Fanfare sist høst. Her var han invitert til å skrive noe spontant om musikk, og det kom også frem at han er opptatt av både Claude Debussy og Max Martin. Glem heller ikke «Fuck deg, helsing 90-talet» fra 1988 EP som kom på tampen av 2015 og er noe helt annet igjen, en slags synthpop/rock-hybrid som i retrospekt kan betraktes som en tidlig ledetråd i puslespillet som leder oss frem til «Me dansar ikkje for moro skyld» og Vektlaus.

Les også: Kan jeg by på en Fashionista?

Så er vi her da. I dag utgir det heldige plateselskapet Jansen Plateproduksjon Vektlaus, og jeg tuller ikke når jeg sier at det er en plate som skiller seg ut fra all musikk vi har hørt innspilt i Norge tidligere. Du trenger ikke nødvendigvis like denne platen, men vit at den er helt spesiell. Det Daniel Kvammen har gjort er å skru sammen en i mine ører perfekt urban popsymfoni, som både er en sørgeprosess over en tapt kjærlighet og en feiring av storbyen med alle dens fluktruter. Noe av det morsomste er at han stadig synger på sin egen flotte dialekt – geiling – men at det ikke er en grisgrendt tone å finne på hele platen. Alt er moderne og urbant, og langt, langt unna det Geilo han forlot i tankene med tittelkuttet på sin første plate: «…og der kor verden reiser seg og himmelen slår rot, der finns det ro». «Fremad i alle retninga» var en slags forsonende avskjedshymne til hjembygda, og alt på Vektlaus tyder på at han har funnet seg vel til rette i byen og gjort oslogutt av seg.

Et skarve kjærlighetsbrudd ser altså ikke ut til å jage ham hjem, men du verden for en inspirasjonskilde det har vært til å lage god musikk! Vektlaus følger de forskjellige stadier av et brudd, med sin skjøre kombinasjon av sorg og vemod, sinne og avmakt, nostalgiske følelser, feilslått optimisme og fremtidshåp. Men hvor gode tekstene på denne platen enn er, er det produksjonen og det musikalske som vekker aller mest oppsikt. I platens liner notes skriver Daniel at han har to instrumenter: «Det eine er min brukne skalle og min skjelvande kropp. Det andre er verdens finaste produsent.»

Daniels «hemmelige våpen» heter Even Ormestad, kjent som originalmedlem av Jaga Jazzist, og medvirkende som produsent eller musiker på en «milliard» norske plater. Han er også Daniels faste partner in crime som styrte lyden på både Fremad i alle retninga og 1988 EP. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan disse to har diskutert og lekt seg og holdt på både før, under og etter innspillingen av Vektlaus. Det tok dem syv måneder å spille inn platen, og selv om den er inspirert av blant annet New Order, Depeche Mode, Phoenix og Beck var The Beach Boys’ enestående Pet Sounds det store forbildet under innspillingen, uttalte Daniel i et intervju med Klassekampen på mandag. Begge deler gir mening når du hører Vektlaus. Den er i likhet med Pet Sounds en type popsymfoni, en nøye sammensatt rekke sanger som virker gjennomtenkte og gjennomarbeidede ned til et virkelig finjustert detaljnivå, og det er mulig å høre alle artistene han nevner som inspirasjon – og flere med dem.

Sjekk også: Til forsvar for Bob Dylan

Etter en kort intro åpner «Ingenmannsland» albumet. Du tror et kort øyeblikk det er en pianoballade før den etter et kort innledende vers bryter ut i et jubelbrus med iltre synthesizere, kor og en massiv vegg av lyd. Det er en poplåt av en annen verden, der Daniel fester blikket på sakens kjerne, det store bruddet og det faktum at han «flyg aleine i detta store universet, som ein brennande komet». Det går unna med kometens fart også, vi får servert musikalske ferdigheter så det står etter av et kremlag med musikere – Erlend Mokkelbost (gitar), David Wallumrød (piano og synth), Thomas Gallatin (trommer), Øyvind Ekse (dobro og kor), Hilde Marie Kjersem (kor), Erik Ljunggren og Øyvind Mathisen (begge synth) og Andreas Ulvo (piano). I tillegg spiller produsent-Even et utvalg instrumenter, og når bandet banker på som verst, avsluttes sangen like brått som da den tok fart og glir ut i et stille piano- og synthtema.

Vi sklir rett videre inn i et teppe av gitarer, synther og strykere på «Om du vil ei gong te», der flere musikere melder seg på. Her er Madeleine Ossum på fiolin og Amund Maarud på gitarer, og Martin Windstad har dukket opp på perkusjon. Sangen er en slags bønn om å tenke over tingene en siste gang: «Du må jo skjønne, du må jo veta, at du er den eg vil ha/Du må jo aldri tvile, du må ikkje glømme at det kan bli uss igjen ein dag.» Han tror kanskje ikke det er en oppfordring med så mye for seg, men insisterer på at han «gjør kva som helst for deg», og det til en popmelodi som strengt tatt burde fått hvem som helst til å komme krypende tilbake.

Tredje sang er singlen «Me dansar ikkje for moro skyld», stadig et fantastisk stykke popmusikk, og eksepsjonelt likt New Order à la «Bizarre Love Triangle» og «Temptation». Det er en spretten danselåt som bør tas på ramme alvor som nettopp det, med melodisk snert og en fandenivoldsk livsbejaenhet som viser fingeren til all usikkerhet og famling teksten måtte forsøke å formidle, et kontrastfylt og dermed også svært spennende stykke musikk. Som single betraktet er den perfekt. På et vis er det en like riktig låt for Vektlaus som «Du fortenar ein som meg» var det for Fremad i alle retninga, en låt som gir all den oppmerksomhet til et album som det trenger. Det virker som hovedpersonen befinner seg i limbo før det virkelige alvoret setter inn, i det Daniel selv har beskrevet som «indre eksplosjon og sjelelig ekspansjon. Om jakta på høyere kjærlighet på et dansegulv etter endeløse ukedager. Om alvoret i galskapen.»

Les også: Elegant i tekst og tone – dette er Marthe Wang

«Eg og du for alltid» er nok en fabelaktig låt, en toppnotering innen melankolsk og supermelodisk synthpop (musikalsk beslektet med for eksempel Bronski Beats «Smalltown Boy» og Soft Cells «Say Hello, Wave Goodbye»), og kanskje den sangen på albumet som kan skryte av å ha den aller peneste melodien. Jeg er også bombesikker på at det ville fungert helt utmerket om Daniel sang disse ordene om den totale avmakt alene til kompet av en kassegitar, men i stedet er her et lekkert arrangement med myke synther, piano og et for øvrig helt tradisjonelt bandkomp. Stemningen i sangen er simpelthen nydelig og byr på en tidsreise tilbake til 1981-82 eller deromkring – fra en mann som ble født i 1988. En genial låt!

Amund Maaruds gitarer setter sitt preg på «Her kjem samtida», og Madeleine Ossum som nå spiller både fiolin og bratsj er også helt sentral i lydbildet. Verset er stakkato, litt hårete og styggpent, og fører til et refreng svenske Kent ville drept for. «Ansåg meg sjølv lenge for å væra intellektuell, nå har eg slutta med det/Treft for mange idiotar som definerer kva intellekt er», synger Daniel i en låt der han kanskje først og fremst tar et oppgjør med egen selvopptatthet. Ved treminuttersmerket glir sangen inn i et deilig instrumentalparti der Maaruds gitarer får boltre seg fritt, før det siste og avsluttende refrenget kommer. Her er detaljrikdommen stor og spennende, og igjen slår det meg hvilken fantastisk produksjonsjobb som ligger til grunn for denne platen.

Uten sammenligning for øvrig minner «Me to var ikkje lagd for denne verden» meg om Pink Floyd-låta «Mother» fra The Wall. Det har å gjøre med romklangen og den nesten hviskende måten Daniel synger på, ulikt Roger Waters, men likevel likt. Her befinner vi oss i platens stille episenter, der fallitten blir virkelig og erkjennelsen endelig: «Når eg våkna her i dag, så ser eg det så klart, me kan ikkje væra i lag meir eller så kjem me til å døy». Det er som en slags parentes av en ballade, en låt som er så forsiktig i sin fremtreden at det er som om den knapt eksisterer. Et klokkespill binder den sammen med «Skostredet» der vår mann reiser seg igjen, iallfall i musikalsk forstand. Her er lydbildet og arrangementet stolt og høyreist, ryggen er rak og optimismen til å ta og føle på. Om Vektlaus var en film, ville dette vært scenen der hovedpersonen smiler for første gang siden bruddet/ulykken/katastrofen (stryk det som ikke passer), og fiolinene og paukene kommer strømmende på. «Skostredet» inneholder riktignok hverken fioliner eller pauker, men tar igjen det tapte i form av trommer i marsjtakt, et massivt kirkeorgel og en gripende vakker trombone, spilt av henholdsvis Thomas Gallatin, Petter Amundsen og Erik Johannessen. Det låter latterlig fett, og det lille navnløse instrumentalpartiet som kommer på tampen av sangen er et velkomment koda. Steike meg, og med fare for å gjenta meg selv, FOR en låt!

Sjekk også: Internasjonale toppchefer fokuserer på norsk mat

Og nu, jävlar, kommer Daniels hyllest til Oslo, «Gatelangs gjennom sorg og synd». Han har reist seg, han er på rangel og på vei tilbake til de levendes rekker, ikke lenger innsauset i sorg og selvmedlidenhet. Sangen er et nytt jubelrop av en poplåt, en rytmisk treffsikker triumf der Daniel ved sangens start har «ramla ned frå Solli plass til Løkka ein stad, har angst opp til øyrun, men hjartet klart». Det går i hundre gjennom storbyens «sorg og synd», som han uttrykker det, og han er bombesikker på at kjærligheten finnes. Hilde Marie Kjersem og Øyvind Ekse svarer ham henrykt i koret, og mot slutten av låta kommer et instrumentalparti som om det er karibisk fest eller i det minste søndag med Frank Znort Quartet på Blå. Det er også så deilig med en låt skrevet av en fyr fra «distriktene» som faktisk hyller Oslo, så syng gjerne med, Henning Kvitnes og Razika: «Oslo-oooooooooooo, me kræsja inn i morgosola, Oslo-oooooooooooo, løft me opp, opp frå jorda». Og tolker jeg teksten på «Gatelangs gjennom sorg og synd» korrekt er storbyen i denne sammenhengen å regne som Daniels frelse, det eneste stedet han kjenner til hvor han kunne reise seg etter fallet. La meg også nevne at sangen både tematisk og musikalsk står i gjeld til Håkan Hellströms «Känn ingen sorg for mig, Göteborg», men er enda livligere.

Når den smektende og deilig pompøse balladen «Det beste ventar fortsatt» med sitt 57 personer sterke Macedonian Radio Symphonic Orchestra avslutter Vektlaus og Daniel insisterer på at alt kommer til å bli bra «så lenge eg har deg, så lenge du har meg» er det som om han – og vi – er født på ny. Jeg har knapt hørt maken til perfekt avslutning på en plate i mine levedager, eller for den saks skyld hørt en plate som er mer sinnrikt og klokt sammensatt med den helt rette progresjonen og utviklingen fra begynnelse til slutt.

Til oppbruddsplate å være er Vektlaus forbausende oppløftende. Det hjelper kanskje på fremtidstroen å befinne seg i 20-årene, men jeg tror det har vel så mye med personen Daniel Kvammen å gjøre. Jeg skal ikke late som jeg kan se inn i hans innerste sjelsliv, men han blottlegger seg såpass at det er mulig å lese ganske mye ut fra sangene. Det er noe med grunnholdningen jeg finner i denne platen som jeg kan forholde meg til og kjenne meg igjen i, der optimismen er en hjelpende rettesnor. Men først og fremst er dette en plate ingen tidligere har skrudd sammen noe som låter i nærheten av, mine damer og herrer, en makeløs urban popsymfoni. Vektlaus er, kortest mulig oppsummert og i mangel av et mer dekkende ord, et mesterverk!

PS! Det skal bli spennende å se hvordan disse låtene fungerer live. Daniel har konserter rundt i Norge de neste fem helgene, og kroner miniturneen med å spille i Vestliahallen på Geilo på skjærtorsdag.