Brune øyne blir blå – Geir Rakvaag er dagens gjesteskribent

crystal gayle 1050x770 - Brune øyne blir blå - Geir Rakvaag er dagens gjesteskribent
Nå som jeg kjenner den er Geir Rakvaag og jeg rørende enige om at «Don’t It Make My Brown Eyes Blue» fremført av Crystal Gayle er en av verdens fineste sanger.

I går fylte jeg 52 år, og litt utpå kveldingen dukket en mail opp i innboksen min som åpnet med ordene «Og nå som en spiss på bursdagen: Dagen du aldri hadde trodd ville komme!» Avsender var Geir Rakvaag, en av norsk musikkjournalistikks virkelige nestorer, og et imponerende yrkesliv til tross har presisjonsnivået hans sjelden vært så treffende.

Bakgrunnen er en samtale Geir og jeg hadde for noen år siden – lørdag 9. august 2014, for å være presis – der han fortalte en god historie om en nydelig sang jeg av en eller annen grunn ikke kjente den gang. Hvorfor vi i det hele tatt begynte å snakke om Crystal Gayles «Don’t It Make My Brown Eyes Blue» er det ingen av oss som kan huske, men jeg syntes historien var så god at jeg spurte om Geir kunne tenke seg å dele den med leserne av Mitt liv som Erik, eller rettere sagt Erik’s musical diary, som var navnet på min gamle blogg.

Det mente Geir var en utmerket idé, men la oss anta at han ble litt revet med av min kunnskapsløshet rundt Crystal Gayles mest kjente sang og at han muligens angret seg en smule i ettertid. Jeg har ikke lenger tall på alle de gangene vi har møttes og han litt beskjemt har sagt ting som at «joda, jeg skal nok få skrevet den saken, men…» etterfulgt av noe om at han er litt opptatt for tiden. Men i går altså, som en totalt uventet bursdagpresang, kom mailen fra Geir med dette utmerkede manuset. Les og nyt og ikke minst le, og hør for all del spillelisten nederst i saken der du får høre musikken Geir omtaler. Uten å røpe så mye mer handler dette om kontraster. God fornøyelse!

Brune øyne blir blå

En dag viste det seg at redaktøren for disse nettsidene, i sitt liv som Erik, ikke hadde hørt en av tidenes fineste sanger.

Jeg møter altså Erik en ettermiddag på Øyafestivalen, den første i Tøyenparken, så det begynner å bli noen år siden. Og mens vi står der i regnet og venter på Bryan Ferry så snakker vi litt om Crystal Gayle – som gamle gentlemen kan finne på å gjøre på festival mens vi venter på enda eldre gentlemen. Så viser det seg altså at Erik, som kan sin popmusikk, og har fått med seg mye av den i livet – IKKE hadde hørt «Don’t It Make My Brown Eyes Blue» med Crystal Gayle. Hvorfor snakket vi da om Crystal Gayle?

Hvordan skal dette forklares? Vel, sangen var en hit i 1977, da Erik ikke var gamle gutten, og det var i hvert fall ikke sånt som elleveåringer gikk rundt og nynnet på i friminuttene i 1977.

«Don’t It Make My Brown Eyes Blue» var ikke sånn som 20-åringer som meg selv gikk rundt og nynnet på heller. 1977 var sommeren for «Pretty Vacant» og «Gary Gilmore’s Eyes». Men det gikk ikke an å mislike denne sangen heller. Jeg eier ikke skam i poplivet mitt. En annen av mine favoritter fra det harde 1977 er for eksempel «Torn Between Two Lovers» med Mary McGregor. Har du hørt den, Erik?

Erik gikk hjem den kvelden etter Øyafestivalen og hørte på «Don’t It Make My Brown Eyes Blue». Han ble så rørt i sakens anledning at han inviterte meg til å skrive liten epistel om sangen for bloggen sin. Dessverre kom han raust til å legge til at det ikke hastet. Og siden sangen nå er blitt over 40 år gammel, regner jeg det som greit å levere varene etter fire år.  Jeg må si at jeg har møtt redaktører med et mer anstrengt forhold til deadline.

Sommeren etter 1977, det vil si rundt 1978, hadde det seg sånn at jeg var i London, og fant rom i et herberge der jeg ble tildelt «madrass nr. 8». Det vil si at jeg fikk sove på gulvet i baren etter at den stengte. «Du er ikke i London for å sove», trøstet mannen i resepsjonen.  Om kvelden var jeg på konsert med The Adverts på The Marquee, og fikk høre «Gary Gilmore’s Eyes» enda en gang. En av tidenes beste konserter!

Baren i herberget var ennå ikke stengt da jeg kom tilbake etter å ha gått fra Soho til Chelsea. Det ble en sen natt før madrassen kunne tas i bruk. Klokka sju om morgenen kom mannen i resepsjonen inn i baren med støvsugeren, puttet ti pence i jukeboksen for å få folk til å våkne, og satte på – «Don’t It Make My Brown Eyes Blue» med Crystal Gayle. Det sier seg selv at dagsformen min ikke umiddelbart føltes helt på topp, men jeg har likevel sjelden opplevd musikk som så saliggjørende vakker.

Siden har dette vært en av de flotteste sangene jeg vet. Bare tittelen «Don’t It Make My Brown Eyes Blue» er jo poesi på sitt nydeligste, og når den går inn i rimet med «you found someone new» er ingen blå eller brune øyne lenger tørre. Pianokompet er dessuten det mest opplagte eksemplet på «liflig musikk» jeg kan tenke meg. Og det skal sies, mye av appellen i sangen er i denne slentrende pianointroen til Hargus «Pig» Robbins, som gir låten en umiddelbar signatur. Men bare Richard Leigh er kreditert for komposisjonen. I dag er det utenkelig at ikke også Robbins skulle få sin del av kaka for en så fullkommen sang.

Crystal Gayle sang vanligvis mer alminnelig countrymusikk, og fikk sitt gjennombrudd på de amerikanske countrylistene i 1976 med «I’ll Get Over You» og «You Never Miss A Real Good Thing (Till He Says Goodbye)». Men det ble den mer jazzete «Don’t It Make My Brown Eyes Blue» som krysset sjangergrensene, og ble hennes første store internasjonale hit.  Den fikk også Grammyprisen for beste countrylåt, og beste kvinnelige countyframføring.

Crystal Gayle er lillesøsteren til legendariske Loretta Lynn. I mer rockistiske kretser, som både Erik og jeg har vært nødt til å forholde oss til innimellom, er Crystal Gayle kun kjent for å være duettpartneren til Tom Waits i filmmusikken til Francis Ford Coppolas «One From The Heart». Der hun også viser seg fra sin beste side, som den stemmemessige skjønnheten i forhold til Tom Waits’ uhyre.

Så der er vi nå, når jeg igjen kan se Erik i øynene når vi møtes på Øyafestivalen, og så får vi se hvor mange år det går til neste gang jeg bare sånn tilfeldigvis nevner en sang han aldri før har hørt. Men Crystal Gayle kommer nok dessverre aldri, aldri til å synge på Øyafestivalen.

Sjekk også: Bursdagsspilleliste

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.