Chris Isaak
The Star Events Centre
Sydney, Australia
[usr 6 text=»false»]

Det var da på tide at jeg fikk opplevd Chris Isaak live, 31 år etter det fantastiske debutalbumet Silvertone. Hvorfor det har gått så lang tid har jeg ingen god forklaring på – han har da vært i Oslo? – og jeg måtte altså til den andre siden av jordkloden for å se ham, til Sydney, Australia der Isaak er kjendis og superstjerne.

Chris Isaak har lenge vært populær «down under», og etter at han var dommer i australske X Factor er han blitt litt ekstra kjendis. Det var tydelig under gårsdagens konsert – den andre av to kvelder i Sydneys The Star Events Centre – der den 19 år gamle fjorårsvinneren Cyrus Villanueva som en av et knippe lokale gjesteartister sang et utdrag av «Wicked Game» og proklamerte til Isaak at, «Man, you’re weird».

Og det stemmer nok sikkert også. Chris Isaak fremstår 59 år gammel som den fullkomne entertainer, en fantastisk artist som både er artist, sanger og låtskriver av rang, en utmerket tolker av andres materiale, bandleder og stand up-komiker av rang – og ganske underlig. Hvis du ser for deg en krysning av Elvis Presley og Frank Sinatra med en humor som går utenpå dem begge, er du i nærheten av Chris Isaaks sjarm og tilstedeværelse. Han er det mest lekne scenevesenet som tenkes kan, i strålende, gjøglende humør, full av selvironi, på både eget og sine bandmedlemmers vegne. Han legger også inn litt alvor der det passer seg, og tippet hatten til både David Bowie og Merle Haggard. Sistnevnte countrylegende døde jo bare timer i forveien, og sammen med trommeslageren sin, Kenney Dale Johnson, fremførte han noen strofer fra Merles tidløse «I’m A Lonesome Fugitive» og fortalte en anekdote. Klippet følger her, men ha meg unnskyldt for at jeg har rotet med formatet:

For en konsert det ble! Han gikk på scenen til tonene av «Don’t Break My Heart» fra sitt glitrende nye album First Comes The Night, og hadde publikum i sin hule hånd fra start. Chris Isaak ser da også fremdeles meget bra ut og er utmerket godt klar over det. Han flørter hemningsløst med sitt publikum, og det er neppe en overdrivelse å si at alle kvinnene i salen har lyst til å ligge med ham. Om han synger «Wicked Game», «Baby Did A Bad, Bad Thing» eller Roy Orbisons «Oh, Pretty Woman», eller drar på med en av sine utspekulert triste heartbreakballader av typen «Blue Hotel» eller «Somebody’s Crying», er nesten ikke et sete rundt meg tørt, og det hvines og dånes over en lav sko.

Det er selvsagt ikke bare Isaaks blikk, sjarm og kroppsspråk som gjør jobben. Prikken over i’en er stemmen, det mest perfekte instrument på denne siden av Orbison. Han har et register de fleste vordende sangere vil misunne ham og full kontroll. Å høre Chris Isaak synge live er intet annet enn et privilegium av de sjeldne.

Tidlig i konserten gikk Isaak ut blant publikum for å flørte litt ekstra til tonene av den nydelige "Kiss Me Like A Stranger". Mobilfoto: Erik Valebrokk
Tidlig i konserten gikk Isaak ut blant publikum for å flørte litt ekstra til tonene av den nydelige «Kiss Me Like A Stranger». Mobilfoto: Erik Valebrokk

To timer i selskap med Chris Isaak og hans utmerkede band føles dessverre i minste laget, men jeg har sjelden overvært et mer komplett show. Det var god balanse mellom gamle og nye låter, og vi fikk høre flere av de gamle Sun-klassikerne som han spilte inn for 2011-albumet Beyond The Sun, «Great Balls Of Fire», «Ring Of Fire» og «Can’t Help Falling In Love», i tillegg til nevnte «Oh, Pretty Woman», og jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det var en liten genistrek av Isaak å spille inn det albumet. Ikke at Beyond The Sun ble noen dundrende suksess, men det var en slags nødvendighet for ham å fortelle verden en gang for alle hvor han kommer fra og hva som er hans musikalske bagasje. Dessuten, og dette er viktig, ble det mer naturlig for ham å inkorporere disse sangene i showene sine. Ikke bare er de anerkjente klassikere, men Isaak har også gjort dem til del av sin egen katalog.

Les også: Midnight Choirs fantastiske comeback

Heldigvis er det nye albumet First Comes The Night en formtopp han ikke har vært i nærheten av på mange år som plateartist, men han spilte nok vel mange av sangene herfra i går. Tittelkuttet, «Please Don’t Call Me» og «Kiss Me Like A Stranger» er så bra at de kan matche så godt som hva som helst fra Isaaks karriere, men om mer lettvektersanger av typen «Down In Flames», «Don’t Break My Heart» og «Perfect Lover» faktisk gikk på bekostning av gamle favoritter som «Dancin'», «Talk To Me», «Lie To Me» og «Funeral In The Rain» blir jeg litt sur. Dessuten var det litt dårlig gjort å avbryte «Blue Spanish Sky» halvveis for å dra en vits, for ikke å kalle det en gedigen feilvurdering.

Dette er imidlertid småpirk. Gårsdagens konsert var en helt fantastisk opplevelse, og miksen av gammelt og nytt var god. Han har jo etter hvert litt av et repertoar å hente sanger fra, og det vistes. Jeg håper virkelig Isaak vil ta med seg dette showet til Europa og Norge også. Det hadde vært en fest å få sett dette igjen, og jeg unner alle der hjemme det samme.

Sjekk også: Stadionartist på liten klubbscene