Det er ganske sterkt. Diktantologien Ren Poesi debuterte sist uke på 15. plass på bestselgerlisten over norsk skjønnlitteratur, på ingen måte hverdagskost for en bok i den ellers smale sjangeren lyrikk. Men Ren Poesi er ikke en hvilken som helst antologi. Det er nemlig «debuten» til Ellen Wisløff (42) som i halvannet år har gledet stadig flere instagrambrukere med en daglig dose lyrikk i kortform. I skrivende stund følges #renpoesi av nesten 29 000 brukere, og tallet stiger hver dag. Da Jenny Skavlan nylig regrammet et dikt Ellen hadde lagt ut av Arnulf Øverland og samtidig skrev at hun elsket å følge #renpoesi, førte det med seg omtrent 7000 nye følgere, praktisk talt over natten. Riktignok har Jenny 251 000 følgere selv, så Ellen har et stykke frem. Likevel, dette er bra. Og forlaget Cappelen Damm har valgt å trykke et førsteopplag på 3000 som er et høyt tall for en lyrikkbok, antologi eller ei.

– I sosiale medier er det litt for kult med likes, og i konteksten med #renpoesi blir det på en måte litt feil. Jeg gjør dette først og fremst for meg selv, det er et fristed for meg. Men jeg vet jo etter hvert hva som slår an og er nok mer bevisst på en miks. Det blir litt nytt, noen gamle klassikere, noe sært… men det er klart at det har endret seg siden jeg hadde noen hundre følgere, forteller Ellen.

Det første diktet hun publiserte på #renpoesi tilhører Nils-Øyvind Haagensen og går slik:

jeg skal holde deg til du sovner

hva om jeg ikke sovner?

jeg skal holde deg

 

Det er det andre diktet som står på trykk i boken. Det aller første er  sannsynligvis min favoritt, skrevet av Hans Sande:

I heila verda finst det hundre tusen

millionar menneske

men ingen andre enn du og eg

ligg ute i enga

med bruspulver i navlegropa

og ventar på regnet

 

Begge diktene må sies å være representative for utvalget av totalt 108 dikt skrevet av 69 forskjellige poeter. De uttrykker underfundighet og lengsel, og viser en elegant omgang med ord. Et flertall av diktene i boken kretser rundt temaer som kjærlighet og ensomhet, og en betydelig melankoli er gjennomgående.

Ellen Wisløff vokste opp med lyrikk.

– Mamma leser gjerne dikt før middagen. Hun kan dem utenat, og dette er ting hun lærte av sin mamma igjen. Farmoren min var også veldig glad i dikt og leste i foreninger og sånn. Jeg har arvet mange av de gamle diktbøkene deres, og det er veldig koselig å sitte og bla i dem og se hvor de har gjort notater. Det viktigste for meg er at jeg vokste opp med å bli lest enormt mye for, nesten til jeg var pinlig stor. Da blir man veldig glad i bøker og tekst.

Så glad i tekst ble Ellen at hun studerte litteraturvitenskap med moderne lyrikk som fordypning, men det ble aldri noen hovedoppgave. Journalistjobben kom i veien, og i dag er hun redaktør for KK. Det er en jobb som tar mye tid.

– Jeg har et hektisk liv, med en hektisk jobb og aleneansvar for to barn annenhver uke. Det er ikke til å stikke under en stol. #renpoesi har vært et nødvendig fristed for meg, sier hun.

Les også: Tilværelsens uutholdelige tyngde

Den første tiden var hun anonym, nettopp fordi kontoen skulle være et fristed, en prestasjonsfri arena der ingen kunne kreve noe av henne. Som hun skriver i forordet til boken: «Livet sto litt på hodet, og jeg hadde ikke overskudd til å lese bøker. Jeg orket ikke engang å se tv. Men dikt funka. Noen ganger fant jeg en følelse, en stemning, en innsikt, og hvis jeg var heldig: noe som rørte hjertet. Tenk at bare noen få linjer kan gi så mye!»

Her er Ellen i kosekroken hjemme i leiligheten som hun deler med to katter og, annenhver uke, sine to sønner. Foto: Erik Valebrokk
Her er Ellen i kosekroken hjemme i leiligheten som hun deler med to katter og, annenhver uke, sine to sønner. Foto: Erik Valebrokk

Responsen har vært såpass at det ble vanskelig å bevare anonymiteten og at hun nå opplever et større prestasjonsfokus.

– Det er noe jeg egentlig ikke ønsket, men siden jeg nå har en redaktørtittel (i KK, der hun ble redaktør før sommeren) tenker jeg at åpenhet er det redelige. Men jeg gleder meg jo stadig over dette da og vil ikke at det skal bli en jobb. Det har jeg nok av. Fortsatt går jeg og kjøper diktsamlinger og gleder meg til jeg kan komme hjem i sofaen og lese. I går fikk jeg denne, sier hun og viser frem Gro Dahles diktsamling God natt, natt som fikk henne til å gråte. Så ja, dikt virker, de har en hensikt for henne.

– Jeg har et utrolig delebehov! Det hele begynte med at jeg la ut en del dikt på min private insta, og det var så mange som likte det godt at jeg ville gjøre noe mer ut av det. Altså, hvordan skal jeg si dette på en pen måte? Jeg så at det var så utrolig mange slogans som ble delt i sosiale medier og tenkte at det er jo så mange fine dikt der ute! Derfor bestemte jeg meg for å lage en ren poesikonto.

Hun tror det er tilgjengeligheten som har gjort #renpoesi så populær så fort.

– Jeg tror dessverre norsk skole må ta på seg mye av ansvaret for at lyrikk ikke er så utbredt. Jeg lærte først å like analyse på Blindern, det er ikke nødvendigvis noe man bør bruke tid på tidligere. Det var så mye slit over dikt, i stedet for at man bare kunne sette pris på dem. Det beste for meg med dikt, som med all kunst, er at det er autonomt. Det er ikke noen fasit. Et dikt er ikke et mattestykke, enten gir det deg noe, eller så gir det ikke deg noe, sier Ellen med betydelig overbevisning.

– Jeg får veldig mange tilbakemeldinger av typen «Jeg trodde ikke jeg likte dikt», men jeg velger også tilgjengelige tekster veldig bevisst. I boken er det ingenting som er spesielt vanskelig. For meg er poesi et veldig nakent, ærlig møte, det er så nydelig når det gir gjenklang. Det er noe fasadefritt over dikt som jeg synes er veldig fint. Når et dikt treffer deg skjønner du kanskje at du ikke er alene med de vonde følelsene, med all uroen, alle bekymringene. Jeg blir dypt fascinert av at det er mulig med så få ord å formidle følelser med en sånn kraft.

Ellen bruker poesi aktivt i jobben som KK-redaktør. - Det hender at jeg åpner redaksjonsmøtene med å lese dikt, og jeg sender ofte ut dagens dikt på mail. Det hender også at dikt kan være utgangspunkt for gode artikler. Foto: Erik Valebrokk
Ellen bruker poesi aktivt i jobben som KK-redaktør. – Det hender at jeg åpner redaksjonsmøtene med å lese dikt, og jeg sender ofte ut dagens dikt på mail. Det hender også at dikt kan være utgangspunkt for gode artikler. Foto: Erik Valebrokk

Men utvalget til boken kan umulig ha vært enkelt. Her er bare 69 lyrikere representert, og det er langt flere av dem på instagramkontoen, for å si det sånn.

– Det var en lang og krevende prosess, ja. Det var først meningen at det bare skulle være 60 dikt, men så ble det 108.

Hun hadde en «short list» på cirka 200 dikt som hun sendte til en del mennesker hun stolte på med spørsmålet «Hvilke dikt må absolutt være med?», og det var forbausende mange sammenfallende svar.

– Jeg har prøvd å få til en god balanse. Jeg har med noen av de forventede nyere klassikerne som Kolbein Falkeid, Stein Mehren, Hans Børli og Inger Hagerup, men ikke noen av de gamle, ingen Wergeland. Det var også viktig å få med noen yngre diktere, sier hun med referanse til blant annet Nils-Øyvind Haagensen og Trygve Skaug. Frode Grytten er også representert, men ikke med dikt. Ellen har som så mange andre – undertegnede inkludert – forelsket seg pladask i hans twitternoveller som er samlet i fjorårets fantastiske bok Vente på fuglen. Også Ole Paus er her, med bokens eneste sangtekst, «Det begynner å bli et liv». Det kunne blitt flere av dem. Ellen har publisert blant annet Bjørn Eidsvåg og Daniel Kvammen på instakontoen.

Men skriver hun egne dikt?

– Ja, men de kommer nok aldri ut til allmenheten. De er ikke bra nok.

Les også: Verdens beste tegneserieroman

– Alt i alt er dette dikt for folk flest. Det var så hyggelig da jeg ringte Klaus Hagerup for å få tillatelse til å bruke to av morens dikt. Han kjente ikke kontoen, men da jeg fortalte om den sa han at «dette ville mor likt».

Inger Hagerups dikt «Som løfter» og «Lykke» er faktisk de eldste i boken, begge fra 1945. Derfra bærer det av gårde i retning vår egen tid med vakre, kloke og ikke minst korte dikt av alle de nevnte og mange flere, uten noen egentlig rekkefølge, mer som instakontoen, etter innfallsmetoden. – Det eneste jeg har prøvd er å få den til å starte med et løft og slutte med et løft, sier Ellen om den saken.

Åpningen er allerede nevnt, og det passer godt å avslutte hele dette intervjuet med bokens avslutning. Det er et sitat hentet fra Tove Janssons fortelling «Det usynlige barnet» fra boken av samme navn og går som følger:

«Det er en kveld for sang, tenkte Snusmumrikken. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.» Det er da ganske vakkert?

Og husk, om du ikke alt gjør det, følg instagramkontoen #renpoesi.

Les også (og hør): Melankolsk høstspilleliste