A Very Murray Christmas
Regi: Sofia Coppola
Med: Bill Murray, m.fl.
[usr 5 text=»false»]

Selv om Bill Murray med årene er blitt noe i nærheten av en evig gjentagelse av seg selv, er og blir han en sjarmerende, likandes og forholdsvis god skuespiller, en komiker som velter seg i subtilt (og iblant ikke så subtilt) underspill og som alltid klarer å fremkalle humring, mer enn hysteriske latterbrøl. Jeg liker rett og slett Bill Murray fordømrades godt, men innser at han har et begrenset repertoar. Det har seg bare slik at jeg er ekte begeistret for det vesle repertoaret han har.

To av hans beste filmer er Richard Donners 1988-film Scrooged (en moderne vri på Charles Dickens’ En julefortelling) og Sofia Coppolas nydelige og kloke Lost In Translation fra 2003, og A Very Murray Christmas trekker veksler på begge. Det er Coppola som på nytt gir regi i denne timelange metafilmen som er en slags hyllest til klassiske varietéshow av typen Bob Hope, Bing Crosby, Julie Andrews og mange andre har holdt. Murray spiller seg selv før han skal lede et juleshow, der alt truer med å gå spektakulært på trynet, av to grunner: At Bill Murray, eventuelt «Bill Murray», på ingen måte er så hot shit som han er i virkeligheten, og at en voldsom snøstorm holder folk innendørs og derfor langt unna Carlyle Hotel i New York der han skal holde showet.

Forskjellige personer dukker opp i løpet av programmet, eller filmen, de fleste som seg selv, noen få i fiktive roller. Murray hi-jacker Chris Rock til å synge en duett, men han klarer å stikke av under et strømbrudd. Han avviser Michael Cera i rollen en wanna be manager, og han blir selv avvist av Amy Poehler og Julie White i rollene som hans to agenter/assistenter Liz og Bev. George Clooney dukker opp i en virkelig surrealistisk setting, og Miley Cyrus kaster en slags glans over det hele, med visse toner av trailer trash. Selveste David Johansen (vokalist i New York Dolls, som også spilte mot Murray i Scrooged) spiller syngende bartender, Jenny Lewis spiller en syngende servitrise, og det franske bandet Phoenix fremfører (sammen med en knirkete Murray og skuespilleren Jason Schwartzman på trommer) en uutgitt Beach Boys-julelåt som heter «Alone On Christmas Day» og er veldig fin. Nevnes må også at Paul Shaffer, kapellmesteren til David Letterman, spiller seg selv som barpianist.

A Very Murray Christmas er en rar, underfundig, surrealistisk liten film, skrevet av Murray og Coppola sammen med Mitch Glazer som også var involvert i Lost In Translation. Det er mye her som indikerer et visst rusnivå under manusarbeidet. Hadde filmen vært laget i 1968 ville det ikke vært noen tvil om at psykedeliske medikamenter var involvert, i 2015… vel, folk finner på mye rart. Den er akkurat kort nok til at det ikke blir for mye av det gode, og du blir på merkverdig vis i godt humør av å se den. Det fører oss tilbake til Bill Murray og et av de tristeste ansiktene som kan finne på å «lyse opp» et kinolerret eller en TV-skjerm. Selv med sitt begrensede repertoar bærer han i utgangspunktet en hvilken som helst scene alene, og med så mange gode medskuespillere er det definitivt ingen sak. Med en lang rekke haltende sangprestasjoner fra Murray selv kan A Very Murray Christmas fort slumpe til å bli en fremtidig juleklassiker.

Sjekk også min store og definitive julespilleliste, nå oppdatert med den nye Phoenix-sangen som er nevnt over.