Unnveig Aas
«Old Soul»
(Playground)
[usr 5 text=»false»]

Vi musikkanmeldere har et mantra om at det er de platene som tar lengst tid å trenge inn i som har lengst holdbarhet og som kanskje også viser seg å være de beste. Det er avgjort hold i teorien for mange platers del. Pet Sounds, OK Computer, Dark Side Of The Moon, Unknown Pleasures og andre plater som har det med å dukke opp på tidenes beste-lister er ikke nødvendigvis de mest umiddelbare, men de er slitesterke som få, tåler tidens tann og å bli spilt igjen og igjen, for stadig å avdekke nye lag, nye detaljer du ikke har fått med deg. Så er det også slik at teorien ikke alltid står fullt så fjellstøtt. Artister som ABBA, The Beatles, Elvis Presley, The Beach Boys før Pet Sounds, Bruce Springsteen, Prince og en rekke andre står for motstykket, det udiskutabelt grisefengende og dønn umiddelbare som bryter ned alt av «kritiske» forsvarsverk. De tåler også å bli spilt igjen og igjen.

Via denne lille digresjonen har jeg lyst til å skrive noen linjer om Unnveig Aas’ debutplate Old Soul. Den er nemlig alt annet enn umiddelbar, en plate jeg brukte lang tid på å trenge inn i, uten at den dermed kan sammenlignes ytterligere med de ovenfor nevnte klassikerne. Selv singlen «What Hurts The Most (Is Knowing You Want To Leave)» tok meg en milliard lyttinger å oppfatte som den perlen den vitterlig er. Old Soul er en plate som krever sin lytters konsentrasjon, og det til tross for at den slett ikke er eksperimentell eller vanskelig. Årsaken ligger mer i de ti sangenes subtile perfeksjon, at de er bygd opp og arrangert på såpass sinnrikt vis at de først på sikt skiller seg ut fra hopen. De må få tid til å åpne seg.

Hvilke artister kan Unnveig Aas sammenlignes med? Forskjellige steder underveis får jeg assosiasjoner til Neil Young, Gillian Welch, First Aid Kit og Fleetwood Mac. Old Soul er en plate der låtskriverhåndverket står i fokus, hvilket det til de grader også gjør hos disse artistene, og de danner en musikalsk plattform der Unnveig beveger seg fritt fra sted til sted, med nye uttrykk og vendinger etter ønske og behov. Litt countryrock her, litt gotisk folk der, og vips så finner vi litt solskinnspop. Jeg har fra kilder nær henne at hun omtaler «Things Will Get Better» som «diskolåta si», men det er mer snakk om Fleetwood Mac anno Tango In The Night enn Bee Gees anno Saturday Night Fever. Svenske Amason vil nok også være en brukbar referanse akkurat her.

«Things Will Get Better» er ganske alene på platen om å ha dette uttrykket, mens nevnte «What Hurts The Most (Is Knowing You Want To Leave)» er hakket mer representativ. Det er en midtempo countryrocksmyger der, slik tittelen mer enn antyder, kjærlighetens mørke bakside står på agendaen. Det begynner riktignok lovende:

«Never thought I would find someone
Well, I guess I found you
Gave me comfort when darkness came
Kept me sheltered from the rain»

Men… «You grew colder when summer came», og så har vi det gående. Det er en sår og vond sang om et forhold på vei nedenom og hjem, der det ikke er stillheten og den kalde avvisningen som er det verste, men vissheten om at «han» mest av alt vil dra sin vei. «Fleeting Love» er ikke stort lystigere med en tekst skåret over samme lest. Den er også musikalsk beslektet, noe mer uptempo, og med litt mer øs uten at vi snakker «Like A Hurricane» av den grunn.

Bandet som spiller på platen består av kjæresten Roger Græsberg på gitarer og perkusjon, Krister Skadsdammen på pedal steel og perk, Alexander Lindbäck på trommer, Kenneth Bjørdal på tangenter og Morten Andreassen på bass. Med unntak av sistnevnte vil kanskje enkelte dra kjensel på denne konstellasjonen. Sammen med Unnveig utgjør de nemlig Roger Græsberg & Foreningen (minus Foreningens bassist Tor Ånon Kleivane) som for noen måneder siden debuterte med det gnistrende norskspråklige countryalbumet Triste sanger og vals (les anmeldelsen her). Det er en meget habil gjeng vi har med å gjøre.

Se også: Ny norsk superduo

Og om det er noen tvil om hvorvidt Unnveig Aas har en fin stemme eller ikke, viskes den iallfall vekk i den nakne tredjelåta «Rain». Her har hun færre instrumenter og mindre lyd å skjule seg bak, selv om den er rikt arrangert. De første strofene der du bare hører stemmen, noen anslag fra en kassegitar og en «plaget» pedal steel i bakgrunnen får deg til å stoppe opp litt og tenke at «dæven, dette er fint». Når så «diskolåta» hennes følger på, har vi i grunnen å gjøre med et helt brukbart firkløver som innledning, men det kunne jeg altså ikke ha sagt etter første gangs gjennomlytting.

Dog er det fra låt fem og utover det virkelig tok tid å forstå hva som ligger av kvaliteter i denne platen. Det er lett å få et inntrykk av at mye låter «likt» når en plate bare durer og går, men nå som den har kjørt seg på repeat i dagevis kommer nyansene frem. De seks siste låtene på Old Soul er alle ballader der tempoet i den ene ikke skiller seg nevneverdig ut fra den neste. Heldigvis viker det monotone inntrykket du får i starten når du blir kjent med sangene, og deres virkelige innhold og sjel trer frem.

Med «Beg» glir albumet over i ravnsvart country noir – som om ikke det var mørkt nok fra før. Både tekstmessig og musikalsk er både denne, «Lead Me», «June (Nothing I Can Do)», «Lone Wolf» og «Mama, I Want To Be Young» usedvanlig dyster kost, men det er mye som skiller dem fra hverandre. Hør bare hvordan en cello og en steelgitar flettes inn i hverandre som førende stemningsskapere i «Lead Me», eller hvordan Amund Maaruds gitar gjør seg gjeldende i «Beg». «June (Nothing I Can Do)» er en virkelig perle, en perfekt oppbygget låt der både piano og diverse strykere er vesentlige komponenter. Når sangen tar fart og Kristine Marie Aasvang legger seg inn med Elizabeth Fraser-lignende backingvokal blir det nærmest sjangeroverskridende. «Lone Wolf» med sitt lette jazzaktige trommespill og mantra om at «babe, I wasn’t lonely until you came to me» åpner også døren inn til mørket.

«Mama, I Want To Be Young» er den sangen her som virkelig gir assosiasjoner til Gillian Welch med sitt enkle kassegitarkomp og sin tradisjonelle bluesfasong. Her har vi å gjøre med «southern gothic» på sitt mest primale, der teksten handler om en plaget kvinne fanget i limbo mellom hengiven kjærlighet og mental ubalanse, en uhyggelig og sterk sang som på alle måter hyller den dystre stemningen som ligger i Unnveigs sanger generelt og her spesielt. Når den avløses av «I Should Have Known» helt til slutt, med sitt adskillig lysere og åpnere arrangement og en tekstmessig stille resignasjon, puster du nesten lettet ut. Et eksepsjonelt vakkert strykerarrangement loser både sangen og hele platen trygt i havn, og selv om den bare er 38 minutter lang føles det som å ha vært gjennom et mentalt krafttak.

Old Soul er en oppsiktsvekkende tittel fra en 26 år gammel låtskriver, men vi har alle vårt, for å si det sånn. Det er en plate som med tematikken rundt brusten kjærlighet og tilstedeværelsen av bunnløs fortvilelse forhåpentligvis ikke reflekterer Unnveig Aas’ aller innerste tankeunivers. Det er jo i musikken som i så mye annen kunst at det nettopp skal betraktes som kunst, og i de færreste tilfeller en direkte refleksjon av utøverens sjelsliv. Det er neppe så mye levd liv i Unnveig som innholdet på platen antyder, men at hun har en sterk poetisk åre hersker det ingen tvil om. Tekstene hennes vitner også om en viss empati, om en forståelse for tankens irrganger.

Se også: Den beste nye musikken i mars

Når jeg nå har dykket såpass dypt ned i platen er jeg glad for innsatsen. Unnveig har utgitt et par EPer og en single tidligere som er riktig så fine, men med Old Soul har hun virkelig tatt sats. Det er blitt en sterk og voksen plate fra en sterk og voksen artist og låtskriver, og hun har en stemme som bergtar og forfører. Hun gir altså ikke ved dørene og lager musikk som krever at du lytter. I det perspektivet er Old Soul derfor mer Pet Sounds enn A Hard Day’s Night, men det er veldig godt å kunne bekjenne seg til forskjellige leire. For hvor bra en «vanskelig» plate enn er, trenger den sitt motstykke, og nå vil jeg vel mest av alt spille litt gammel Bee Gees eller noe i den duren. Takk for oppmerksomheten!