Signe Marie Rustad
«Hearing Colors»
«Seeing Noises»
(Safe & Sound Recordings)
[usr 6 text=»false»]

Du vet når du får en sang i hodet helt fra intet, og det er en sang du kjenner veldig godt men ikke helt klarer å plassere? Og du prøver å finne ordene til teksten uten å lykkes, men så klarer du ikke bli kvitt melodien, og så endelig husker du hvilken sang som har truffet deg? Nå har jeg spilt det nye albumet til Signe Marie Rustad on and off i en uke eller mer, og i går kveld skjedde det jeg har beskrevet over her. Det gjaldt selvfølgelig ikke hele platen, men én sang, det helt spesielt fantastiske åpningssporet «Business Going Down» som tydeligvis har brent seg inn i underbevisstheten min og seriøst tatt bolig der. La meg bare si det slik: Det kunne vært verre.

«Business Going Down» er som den beste sangen Janis Ian aldri har skrevet, tre komma førti perfekte minutter for kassegitar, noen forsiktige pianotoner og DEN stemmen som synger om overfladisk namedropping og tilgjort attitude i storbyen, om wanna-bes og hangers-ons (ha meg unnskyldt alle de engelske ordene, men jeg synes det passer her), og et uttrykt ønske om å please få litt stillhet og tid til å tenke, å bare være. Er storbyen – i dette tilfellet antar jeg Oslo – stedet å være for Signe Marie Rustad? Sangen gir ikke svar, men den stiller for så vidt et interessant spørsmål om fremmedgjøring og identitetstap i en større befolkningsmengde. Aller viktigst for meg er dog den utrolig fine melodien og fraseringen, hvordan den krystallklare og tydelige stemmen, vakker som den er, fletter seg ut og inn av selve melodien, overtar føringen for så å trekke seg tilbake for en strofe eller to og la fingerspillet på kassegitaren ta føringen og så gyver løs på teksten igjen som om livet sto på spill. Det er en alt annet enn subtil vokal/strengelek, men den er effektiv, og jeg hører som antydet et ekko av Janis Ian på hennes beste. «Business Going Down» er alene verdt prisen du betaler for albumet med den innbydende tittelen Hearing Colors Seeing Noises.

Utrolig nok – med tanke på skamrosen jeg nå har latt regne over «Business Going Down» – er jeg ikke en gang sikker på om det er den beste sangen på platen. Det er nemlig vel så enkelt å argumentere for tittelkuttet, et nesten syv minutter intenst stemningsfullt mesterstykke av en rufsete gitarlåt som ligger et sted midt imellom Neil Young og Kathleen Edwards på sitt beste, som for å være helt presis betyr en låt som heter «Goodnight, California». Har du ikke hørt den bør du gjøre det, du finner den på albumet Asking For Flowers fra 2008.

Men hvor inspirert Signe Marie Rustad enn måtte være, av disse eller andre artister, bevisst eller ubevisst, er dette hennes eget verk så til de grader. «Hearing Colors Seeing Voices» er så utrolig mye mer enn en god tittel. Det er en sang med en tekst som kler musikken perfekt, som tar lytteren ut på en reise inn i fortellerpersonens psyke, «up to the ceiling where the lonely bird is living, out on the floor to dance, across the covers», og i likhet med «Business Going Down» bergtar den deg, også denne gangen dels på grunn av stemmen og den gnistrende poetisk velskrevne teksten, men også takket være et arrangement som sitter som en knyttneve i mageregionen. Hårete gitarer, litt jazza trommer med god cymbalbruk og en dyp og melodisk bass som sitter der den skal.

Saken med denne unge damen «født og oppvokst på Rustad i Elverum, der skogen, elva og jordene har tilført en urokkelig ro og en vedvarende rastløshet», slik plateselskapet så lyrisk beskriver det, er at hun er krevende å kategorisere (og vi journalister har jo gjerne et behov for å putte artister i bås). Sangene hennes beveger seg i mange forskjellige retninger, har til dels svært forskjellige uttrykk og arrangementer og kan plasseres i flere sjangere, men de henger sammen bedre enn man skulle tro etter et par kjappe gjennomlyttinger. Når du får denne platen ordentlig under huden tar den form og fasong og fremstår som noe av det mest imponerende jeg har hørt på lenge. Og jeg hører imponerende ting relativt hyppig nå, spesielt som resultat av at norsk rootsbasert musikk er i slik medgang som den er om dagen. I den konteksten er Signe Marie Rustad så avgjort et navn for fremtiden.

Sjekk også: Den beste nye musikken fra september

Sangene handler ikke nødvendigvis om henne selv, og det nesten primale begjæret som ulmer i «Hey Love», et av albumets mest rytmiske og ladete spor, er kanskje ikke forenlig med Rustads status som forholdsvis nybakt småbarnsmor. Likevel, når hun synger «I have left the lights on just in case you come around, I won’t tie you up, I will not let you down», er det med en undertone av kontrollert – og poetisk – seksualitet som er en Leonard Cohen verdig. Nok en fantastisk låt, bare så det er sagt. Og når vi først er inne på «store» mannlige artister som oser av sex: «The Truth» er en «ode til Robert Plant» hvor Rustad synger «dobbeltstemme» med den profilerte folkemusikeren Annar By som også spiller et utvalg gitarer (og banjo) på platen. Det er en slags rocka folkemusikk med tunge overtoner av blues ikke ulikt hva Monica Heldal pusler med, ei heller så langt unna den retningen Ida Jenshus har beveget seg i på sine siste utgivelser. Ikke dermed sagt at hun ligner på hverken Heldal eller Jenshus – eller for den saks skyld Plant. Stemmene til Rustad og By, og melodiens vendinger, minner om gammel norsk folkemusikk, men «The Truth» er i så fall elektrisk og moderne folkemusikk, en mektig låt.

Som åpningssporet «Business Going Down» er også spor nummer to, «Mexican Standoff», en nedstrippet affære, men her smyger en lekker slidegitar seg inn med en gang og signaliserer en atmosfære som kler tittelen som hånd i hanske. Alle som har sett en Quentin Tarantino-film vet hva en Mexican standoff er for noe – og selv om uttrykket både i hans filmer og i Rustads sang benyttes i overført betydning, gir sangens lett meksikanske overtoner fullkommen mening. «Mexican Standoff» handler om terrorbalansen i et forhold og har i seg en sterk følelse av usikkerhet, tvil og ikke minst et visst ubehag. Her kan det gå begge veier, men teksten heller svakt i negativ retning. Det lyder skjebnetungt og dystert, en stemning som umiddelbart videreføres i den påfølgende «You Belong To The City». Også her ligger en uhygge og vaker, som en årvåken krokodille i vannskorpen: «You belong to the city, I belong to Love, to Love you can’t give me, but on Love I won’t give up». Her er strengt tatt optimismen og kjærlighetstroen sterkere enn storbyens identitetsløse ansikt som jeg fornemmer i linjer som «High up on his dark horse, the ruler of neon laughs», men at dette er en dyster sang skal jeg ikke ta fra den.

Når det gjelder tittelen «Pizmotie Deciphering» er den så vidt jeg kan forstå delvis et anagram (stokker du om bokstavene får du ordet «optimize), en snedig ord- og bokstavlek i så fall. Selve sangen er lavmælt og kortfattet og klikker på inn på to og et halvt minutt. Den låter litt som en vuggevise, eller kanskje heller en oppvåkningsvise: «In through the window a new day, silently gliding on wings, gently corrupting the breathing of two lovers sleeping in», synger Rustad til tonene fra en forsiktig kassegitar og et piano. Særlig partiet der hun bare nynner noen strofer er slående vakre, og når hun nesten hvisker frem det siste verset får jeg igjen følelsen av at dette er en sang Janis Ian kunne laget. Det er rett og slett latterlig fint. «The Crystal Horse Is A Liar» er atter en sang som ikke levner kjærligheten mellom to mennesker rare sjansene til å overleve. Igjen en naken og nedstrippet sang, der det enkle arrangementet med kun kassegitar og en stille synth i bakgrunnen, gir lette farger til teksten, som en musikalsk akvarell om du vil, også denne kortfattet og svært vakker.

Avslutningssangen «The Space Song» er platens lengste, en seig og tung affære som gradvis bygger seg opp og vokser seg stor, sterk og mektig. Det er en veldig trist sang, der fortellerpersonen gir avkall på den store kjærligheten. Teksten er så fin at jeg har mest lyst til å sitere den i sin helhet, men jeg nøyer meg med disse linjene: «Because you belong, humming that great space song, and I can hear you going on and on, even though you are long gone» Hun gir slipp, og betyr det da at kjærligheten, den uoppnåelige sådanne, er sterkere enn begjæret eller sterkere enn håpet? Det er rom for tolkninger her som i så mange av sangene til Signe Marie Rustad, men at hun er en usedvanlig spennende tekstforfatter er jeg helt klar på.

Hearing Colors Seeing Noises er en plate med store stemninger og rike farger, og den kunne derfor neppe hatt en mer presis tittel. Rustads stemme er riktignok det bærende instrumentet, men den jobben co-produsent Marcus Forsgren som nylig også produserte Lucky Lips har gjort, skal ikke undervurderes. Sammen har de to klart å hente ut det fulle potensialet i sangene og gitt dem et luftig og klart lydbilde der arrangementene varierer betydelig og understøtter Rustads uttrykksfulle tekster på sublimt vis. Sluttresultatet tilhører helt åpenbart en artist som krever den ytterste perfeksjon av seg selv.

Tidligere i høst har jeg skamrost – med god grunn – plater med Darling West, Marit Larsen, Lucky Lips og Label, og jeg føyer nå Signe Marie Rustad til rekken av navn som gjør norsk musikkliv til noe den aldri har vært før; et sted for konger og dronninger og keisere og keiserinner og… ja, du forstår. Vi er der nå.

Hearing Colors Seeing Noises går på repeat hos meg om dagen, og jeg har en mistanke om at vi har å gjøre med en av årets desidert beste plater. Sangene vokser og vokser på meg, fillerister meg litt faktisk, og de får meg til å ville be tynt om unnskyldning for at jeg ikke har hørt Rustads debutalbum fra 2012, Golden Town, annet enn flyktig. At en så til de grader strålende artist har gått under radaren slik er jo nærmest en skam, men nok er nok: Signe Marie Rustad bør bli anerkjent som det hun er, en av Norges suverent dyktigste artister og låtskrivere og sangere. #denstemmen, ok? Jeg sier ikke mer.