Den amerikanske vestkysten inntar Oslo – igjen

Foto Johannes Andersen 1050x700 - Den amerikanske vestkysten inntar Oslo - igjen
Label har brakdebutert med albumet Oslo So Slow. Foto: Johannes Andersen
15742 - Den amerikanske vestkysten inntar Oslo - igjen
Label
Oslo So Slow
(Safe & Sound)
image.php?img=01 - Den amerikanske vestkysten inntar Oslo - igjen

Det er ikke noe nytt at norske band spiller amerikansk vestkystrock. Band som Bigbang, Euroboys, Mirror Lakes, Restore To Past og Motorpsycho har alle omfavnet fullt og helt eller i det minste vært innom mange av de samme referansepunktene som debutantene i Label. Deres album Oslo So Slow er en av årets foreløpig mest gledelige overraskelser, en plate som ikke kan annet enn å sette deg i godt humør, om ikke annet så fordi den gir falske forhåpninger om evig sommer.

Dette er nemlig musikk som egner seg aller best på (den californiske) landeveien, gjerne i en cabriolet med taket nede, følgelig med vinden ruskende i håret, solen som banker nådeløst ned fra skyfri himmel, og highwayen liggende snorrett foran deg mens du og sidemannen gauler av full hals til musikken. Jeg tror det var Bigbangs Øystein Greni selv som kalte bandets musikk for frihetsrock, for øvrig et begrep som er en betegnelse på nasjonalistisk rock, men det er lett å forstå hva han mente. Bigbang spiller gitarbasert rock med deilige harmonier som etterlater en udiskutabel frihetsfølelse hos lytteren, og det samme gjør Label.

Oslo So Slow er bare ni sanger lang, men i “gamle dager” var ni sanger tilstrekkelig. På 41 minutter får bandet sagt alt som trengs å sies, og vinylversjonen av albumet oppleves rett og slett slik en god gammeldags LP opplevdes på 70-tallet da jeg begynte å kjøpe plater. To klart definerte, gjennomtenkte platesider med riktig progresjon og oppbygging, som tar deg rett inn i musikken for deretter å forføre gjennom den første platesiden, tease voldsomt med den gnistrende “Nightstrolling” som avslutter side 1, slik at du bare MÅ snu platen og fortsette. Og om det er noe gammeldags over Label, er det ikke verre enn at oslokvartetten med denne platen fremstår som musikkentusiaster med over gjennomsnittlig god smak og en finstemt forståelse for det som har vært før dem. Kall dem gjerne retroryttere, men de skuer tilbake av ren kjærlighet til musikken og til westcoastsjangeren som de mestrer til fingerspissene.

At Anders Møller (Kåre & The Cavemen, Euroboys) og Trond Mjøen (Euroboys) er produsenter gir mening. Deres bakgrunn gjør dem perfekte for oppgaven, og når platen åpner med den sløye, men intenst melodiøse “Jenny Jones”, er det umiddelbart duket for vestkystfest. Du får liksom bare lyst til å slenge deg i bilen og kjøre.

Den samme følelsen gjennomsyrer hele albumet, selv om den musikalske paletten tross alt er noe mer omfangsrik enn som så. “I Wanna Calm Down” er for eksempel pur The Kinks, mens avslutningssporet “Stick To Me” er deilige syv minutter med psykedeliakrydret dronerock. Jeg sliter faktisk litt med å velge favorittlåter her, da platen er ekstremt helhetlig til tross for de nevnte “avvikene”. De er ikke større enn at de ni låtene henger veldig godt sammen.

Les også: Mesterverk fra Darling West

Låtskriverne og frontfigurene Magnus Jacobsen og Øyvind G. Svendsen (overraskende nok med bakgrunn fra Kiss-prosjektet Black Diamond Brigade og Paperboys) mestrer sin melodiøse rock til fingerspissene, og har alliert seg med en utmerket rytmeseksjon i trommeslager Daniel Wakim og bassist Dag E. Clausen. En rekke gjestemusikere bidrar også på platen, ikke minst spiller Anders Møller trommer på flere av låtene, men Oslo So Slow fremstår likefullt som en gjennomført bandplate. Gitarspillet er hele veien utsøkt. Sjekk bare de doble gitarene i “Nightstrolling” som også er krydret med kvinnelig kor fra Sisi og Nosizwe Baqwa, og den deilige “Anchor Queen” der det også skjer mye spennende.

Oslo So Slow er en plate som – til tross for at den skylder det aller meste av det den har til amerikansk rock – lover veldig godt for norsk rock. Igjen slår det meg at mangfoldet og evnene innen norsk populærmusikk er på et nivå det aldri har vært tidligere, og at norsk musikkliv fremdeles befinner seg i en voldsom utvikling. Jeg oppfatter heller ikke et musikalsk tilbakeskuende band som Label som spesielt gammeldags, men som en naturlig del av Oslos musikalske økosystem. Det tok meg litt tid virkelig å få Oslo So Slow ordentlig under huden, men når den først nådde frem nekter den å gi slipp. Så tør jeg si det? Ja, det gjør jeg: Jeg ELSKER denne platen!

Sjekk også: Den beste musikken fra august 2016 samlet i én spilleliste

5 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *