Darling West
«Vinyl And A Heartachet»
(Vestkyst Records)
[usr 6 text=»false»]

OK, så har trioen Darling West sine røtter i Ål i Hallingdal, men det er naturlig å plassere dem i den urbane country/folk-bølgen som har ligget og vaket her i hovedstaden de siste årene, der vi også kan trekke frem navn som The Northern Belle, Lucky Lips, Torstein Waldemar og Janne Hea. Felles for alle disse artistene er at de gir ut plater på oslolabelen Vestkyst Records som drives av brødreparet Andreas og Petter Milde samt et par andre personer med tilsvarende musikalske hang-ups, entusiaster av rang.

Det fører oss nå til Vinyl And A Heartache, Darling Wests andre langspiller, som er mer enn en eksepsjonelt god tittel, en aldri så liten triumf av en plate. La meg først innrømme at jeg ikke har et intimt forhold til den første, 2014-utgivelsen Winter Passing og at trioen for meg var mer eller mindre upløyd mark forut for den nye platen. Det jeg kan legge til er at jeg er på full fart tilbake i tid for å bli bedre kjent med Winter Passing, men nå altså – Vinyl And A Heartache.

Det første som møter lytteren er «Dover», en smakfullt iørefallende ballade som er mye mer engelsk folkesang enn amerikansk slik jeg var forledet til å tro at bandet stort sett syslet med. Men nei da! Her istemmer ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken og tredjemedlem Kjetil Steensnæs med nydelig trestemt sang, før et forsiktig piano dukker opp i bakgrunnen, og en banjo og en gitar slår følge. Mari synger en gammeldags ballade, et brev fra en sjømann til sin kjære der han forteller om hvor sikker han er på å dø konfrontert med «the mighty white cliffs of Dover». Det er en nydelig sang, perfekt fremført, som kunne vært skrevet for flere hundre år siden. Den tilhører en nærmest tidløs sjømannsvisetradisjon og er som de fleste av sangene på platen skrevet av Mari og Tor Egil.

Av ni sanger er to unntatt ekteparet som låtskriverduo. En akustisk videoversjon av Fleetwood Macs «The Chain» ble omtalt her på bloggen for noen dager siden, og på platen skinner den i sin fullarrangerte prakt, sløyere og mer bluesbetont enn den akustiske versjonen. Den er dessuten spor nummer én på B-siden av LPen, en klassisk attention grabber i så måte. Ikke at Darling West nødvendigvis trenger å gjøre en coverversjon av dette slaget for å bli hørt, men når de først gjør det er «The Chain» et suverent valg. Den andre sangen som ikke er en ren Kreken-original er «12th & Porter» som Marit har skrevet sammen med Per Aasmund Aarnes. Aarnes står for teksten til det som er en utrolig vakker countryballade litt à la tidlig Nanci Griffith, og forteller historien om en ung kvinne på drift i Nashville, Tennessee og trekkes mot gatekrysset og konsertstedet som har gitt sangen tittel.

«The Sweetest Tune» er en annen vakker sang, denne om flyktig kjærlighet. «For a while we were in the same song, you had the chords and I played along, the sweetest tune till the chorus faded and it was gone» – ganske så fint, spør du meg. Her slår det meg igjen hvor fin stemmen til Mari Sandvær Kreken er. Hun har en naturlig sårhet og sødme som gir sangenes innhold en forsterket troverdighet. På «15 Isolation Row» (fiktiv gateadresse som hinter til Bob Dylans «Desolation Row») får hun mannlig vokalhjelp fra sine bandkolleger, og kontrasten fargelegger sangen på en veldig fin måte.

Tittelkuttet er en annen trist kjærlighetssang, og det skulle jo bare mange med den tittelen. «Vinyl And A Heartache» liksom? Skal jeg bestille en av hver? Den forlatte og forsmådde jeg-personen trøster seg med platene til Willie Nelson: «Play on, Willie and Trigger, play for my bleeding heart». Nok en velskrevet tekst. «Someone Like You» er en nødvendig motvekt til alt det triste, en kjærlighetssang med lykkelig utfall, og det er ganske fint på det tidspunktet den dukker opp.

Les også: Er dette verdens beste låt?

«A Nobody’s Song er en vakker hyllest til dem som ikke lenger er blant oss, i dette tilfellet en onkel, en bestefar og en søster, «telling the stories about a nobody that’s someone to me». Avslutningssporet «No More» tar oss rett inn i Gillian Welch-terreng, en sløy, saktegående folkballade som musikalsk kan oppfattes som en slags hillbillyversjon av åpningssporet «Dover». Sangen handler om å stå oppreist i stormen av smerte og nederlag («I won’t break, I won’t be shakin’ no more»), og kanskje er det den aller fineste sangen her, med et rikt og spennende arrangement, fullt av lekre detaljer.

Jeg burde for lengst ha sagt noen ord om produsent Even Ormestad (Jaga Jazzist), så her kommer det omsider. Han har klart å skape et levende lydbilde, og kontrasterer det stillferdige akustiske utgangspunktet med vakre stemmer, banjo, mandolin og gitar, med sinnrik bruk av dobro og pedal steel, trommer og bass, munnspill, piano og så videre. Det ligger nok mye tankearbeid bak, men også en god del instinkt. Ormestad har vært sentral i norsk musikkliv i en årrekke og jobbet med blant annet Hanne Hukkelberg, Maria Mena, Thom Hell, a-ha, Marion Ravn, Jonas Fjeld, Jonas Alaska og Daniel Kvammen, og han vet følgelig hva som trengs. Vinyl And A Heartache er en plate både han, bandet og alle andre involverte kan være ordentlig stolt av.